For første gang i den to år lange adopsjonsprosessen føler jeg at jeg har dårlig tid. Dagene flyr av gårde og jeg har en million ting å ordne før vi reiser.
De som kjenner meg, kjenner også til mitt lidenskapelige forhold til lister. Jeg elsker lister, og er ganske sikker på at jeg ikke hadde fått gjort noe som helst uten dem.
Men nå har det hele kommet litt ut av kontroll.
Pakkelista fyller foreløpig 3 sider (12 pkt, enkel linjeavstand) og er delt opp i hovedpunktene:
* Viktige papirer
* Diverse kjekke ting
* Legemidler og hygiene
* Gaver og utstyr til barnehjem og andre
* Lillesøsters ting
* Hannes ting
* Mannen ting
* Storebrors ting
…hvorav de fire siste punktene er delt opp i underpunkter av typen klær, toalettsaker, tidsfordriv/leker etc.
Jeg har selvsagt en egen liste for håndbagasje pr.person, og en ”to do-liste før avreise” som er lang som et vondt år.
Dette er uten tvil en gledens tid, og jeg nyter virkelig tanken på vi snart får treffe den vidunderlige datteren vår. Men om natten våkner den irrasjonelle delen av meg - og den er irriterende opplagt. Jeg blir liggende søvnløs mens tankene raser og fantasien er i frislipp. Tenk om vi forsover oss. Tenk om flyet blir innstilt. Tenk om hun blir livredd for den store, hvite tutende damen og aldri klarer å knytte seg til oss. Tenk om vi glemmer pass eller viktige papirer og ikke får visum. Tenk om det er terrorhandlinger i Addis og vi sprenges i filler alle sammen. Tenk om det har skjedd en saksbehandlingsfeil, eller om vi gjør en grov sosial blunder, eller om de kaster et blikk på oss og ikke liker oss og finner ut at sånne skrekkelige mennesker kan de slett ikke overlate et stakkars forsvarsløst barn til og vi må vende signeløse og knuste tilbake til en tom sprinkelseng…på det punktet innser jeg gjerne at jeg står og vipper på fornuftens ytterste utpost og klarer å blunke bort tårene og hanke meg selv inn igjen.
Så slumrer jeg takknemlig en stakket stund, før jeg plutselig kommer på noe livsviktig jeg MÅ skrive ned på lista mi. I natt våknet jeg klokka 02 og lurte på om hun er garantert å få plass hos fastlegen vår, og om jeg hadde husket å skrive ned strømadapter på pakkelista. Da var det bare å tusle ned i stua og sjekke. Og ettersom jeg allerede var lysvåken, kunne jeg like gjerne bruke tiden til å lese om tilknytning hos barn generelt og halvannetåringer spesielt. Plutselig var klokka 05, og jeg hadde fått enda mer å tenke på. Klokka 07.10 måtte Storebror vekkes for å gå på skolen.
Det er sannelig godt at jeg har avviklet alle jobboppdrag, for jeg kan virkelig ikke forstå hvordan folk klarer å kombinere slike ting med noe så trivielt og tidkrevende som arbeid.
Har jeg forresten husket å skrive engelsk-amharisk ordbok på lista mi, tro?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Hehe, jeg må smile godt når jeg leser det du skriver, Hanne :-) Du får trøste deg med at du neppe er alene om lister, bekymringer og søvnløshet i ukene før hentereisen...
Tenk, snart er det bare dager igjen til drømmen går i oppfyllelse og Sverre blir storebror! Og dere blir Perfekt Familie, akkurat sånn som oss: mamma, pappa, en på snart syv og en på halvannet. Bedre kan det ikke bli, jeg snakker av erfaring :-D
Bloggen din er et høydepunkt!
Cecilie :-)
Stakkars, søvnløse deg! (Ville egentlig ha med 'skrullete' også, men var ikke helt sikker på hvor mye humor man har på sånt etter bare et par timers søvn... :))
Dette kommer til å skje: Dere drar til Etiopia, uten større snags på flyplassen eller flyturen, og glemmer kun å pakke ting som ikke er viktige i lengden (eller dere husker de tingene også). Så drar dere til Signe, som - i likhet med alle andre - ganske straks gjenkjenner hvilke vidunderlige mennesker dere er, og finner sin naturlige plass i familien og hjertene til storebror, mamma og pappa. Dere knyttes straks til hverandre, og et par uker senere bærer det hjem, til resten av familien, vennene, filletantene, sprinkelseng, leker, kanskje litt snø, og det livet dere alle fortjener å ha, med hverandre. Og er ikke detaljene akkurat så rosenrøde som dette, så kommer de til å virke sånn på lang sikt. Sånn er det nemlig når ting er helt riktige.
smask! :)
Hi hi, kjenner meg igjen jeg Hanne! Jeg har også tendenser til å bli litt listefrik. Husker fortsatt (med fnisende gru!!) liste- og pakkeprosessen da jeg skulle på "langtur" med Max første gang. Vi skulle helt til eksotiske Odda et par uker... og ble kjørt fra dør til dør av en tjenestevillig nybakt bestefar... og da alt var pakket så det ut som vi skulle emigrere til langt mer eksotiske strøk... Besten ristet på hodet og poengterte litt forsiktig at han nok trodde det lot seg gjøre å skaffe både bleier og morsmelkerstatning i vestlige strøk av landet også...
For øvrig har jeg stor tro på ditt organisasjonstalent Hanne, så dette tror jeg ordner seg på beste måte. :-)
Kan du forresten forsikre meg om at det på en av de utallige listene står et punkt om avslapningsbesøk på Ekely førstkommende lørdag? Vi gleder oss veldig til å se dere alle tre.
Og jeg har vært på shopping og kjøpt fine, fine ting til Signe... :-) Det er salg på Zara, og du og du så moro med jentetøy, jeg sier ikke mer...
Sol
:D. Jeg kjenner meg igjen ja! Slik var det også ukene og særlig dagene før vi reiste. Nå nærmer reisen seg med stomrskritt, Hanne. En god klem sendes herfra til den vordende storebror fra en fersk storebror her nord! Gleder meg til å følge med videre - for jeg regner med at du kommer til å blogge under reisen??
Klem fra Nina i Tromsø
Legg inn en kommentar