tirsdag 12. juni 2007

Om tall og tid


Jeg har aldri vært videre sterk i matte, men i dag måtte jeg utføre et svært enkelt regnestykke både to og tre ganger. Det er tiden fra 10.februar til 10.juni som skapte problemer. Selv om jeg hjalp til med fingrene ble det 4 måneder uansett. Og det KAN da ikke stemme? Er det virkelig bare fire måneder (og to dager) siden vi kom hjem med Lillesøster? Jeg ser på henne og skjønner det ikke. Vi har falt sånn på plass med hverandre, alle fire.

En liten statusrapport:
* Hun spiser fremdeles alt (og mye av alt), men har begynt å tøyse og fjase ved matbordet og kan nå erklære seg ferdig på et tidspunkt.
* Hun rydder ivrig i huset, på den mest kreative måte. Mammas sko hører åpenbart hjemme på spisebordet, mens storebrors drikkeflaske selvsagt skal ligge i bokhylla.
* Hun elsker klær, vesker, sko, hårpynt og lipgloss, og har ekstremt sterke meninger om hva hun skal ha på seg. Allerede! Lurer på hvordan det blir i tenåra.
* Hun babler masse, og daglig kommer det nye ord. Favorittord akkurat nå:
bade, is, og nei.
* Når hun ikke babler, synger hun. Lange melodier med egenkomponert tekst, gjerne med koreografi som består av tramping, snurring, klapping og vinking.
* Hun har skikkelig glimt i øyet, og latteren sitter løst. Når jeg dikter om favorittsangene til å handle om henne, fniser hun lykkelig.
* Hun er viljesterk og tøff, og enhver hindring blir betraktet som høyst midlertidig og absolutt overkommelig.
* Hun hater å sitte fastspent i bilsetet, og kommer seg ut av det irriterende ofte. Vi kaller henne lille frk. Houdini. Noen ganger lattermildt, og noen ganger hvesende mellom sammenbitte tenner.
* Hun liker å snakke i telefonen med pappa når han er på jobb, og med mormor på Mysen. Og hun prøver virkelig å få det til å bli en ordentlig samtale.
* Hun elsker hunder - på avstand. Kommer de for nært, blir hun livredd. Men hun slutter ikke å elske dem.
* Hun kan løpe utrolig fort, særlig når storebror kommer hjem fra skolen og hun skal løpe ham i møte. Gjensynsgleden er enorm hver dag.
* Hun storkoser seg på åpen barnehage (nesten) hver onsdag, leker med jevnaldrende og sklir på den store sklia. Innimellom må hun bortom mamma for en kos og litt forsikring. Så er det på'n igjen.
* Hun er raus med kos og kyss, og liker fremdeles å sitte i bæresjalet.
* Hun er en liten bokorm, og har revet i stykker minst fire av mammas bøker. Hun liker også å lese i dem av og til.
* Hun har akt i akebakken, syklet på trehjulssykkel, kjørt båt, tatt karusell, badet i havet, vært med på Storebrors fotballkamper og pappas basketkamper, sunget med familiekoret på to kirkekonserter, overnattet på hytta, blitt døpt og vokst ut av skoene sine.

Fire måneder? Det må da minst være ett år siden vi fikk hverandre. Kanskje til og med et helt liv.

6 kommentarer:

Toril sa...

Så herlig å lese:) Syns jeg ser frk Houidini, akkurat som om bilseter ikke er stress nok i seg selv! Her i huset har vi tydeligvis bare vært sammen 4,5 mnd, men som du sier: Det føles som det alltid har vært oss 4! Og i morgen reiser vi på vår første ferie sammen, med fly til København, og jeg lurer veldig på om det vil minne henne om noe vi har gjort før?!

Lise Hiwot er ingen Houdini, heldigvis, men hun er en klatrer. Opp i sofaen, på stuebordet, på spisebordet, ingen problem, kjøkkenbenken er lett og grinden på trappen må nå låses helt for hun har løst konseptet. Og det er nesten umulig å dekke bordet, for før vi er kommet i gang med maten har hun banket med skjeen, klirret med glass og slengt på fater- og husk for all del på å ikke sette mat eller drikke på bordet hvis ikke noen kan holde henne!

Håper dere får en fantastisk sommer! Kommer dere på treffet, forresten? Jeg vil jo så gjerne treffe Signejenten igjen, og det hadde vært hyggelig å omsider se deg live! (Har jo sett deg på tv...)

Klem, Toril

Anonym sa...

Sååå deilig å høre at alt glir inn i en vane og en blir en familie så fort. Så utrolig søt til tross for sine Houidini evner;-). Flott jente med en super søt storebror som kommer til å få en kjempeutfordring om noen år med å holde tenåringsgutta vekk fra søstra....:-D.
ÅÅÅ kan ikke telefonen fra AF finne vårt nummer snart...

Klem fra Camilla

Olava sa...

Om det enn er lenge til, så gleder jeg meg til alle disse opplevelsene :D

rikke sa...

Dette er rett og slett et bilde av verdens gladeste Ping og verdens tøffeste Sverre! :)

PS: Ble ferdig med bildet til Signe - vel, cirka to timer etter at jeg begynte på det... Og da jeg skulle kjøpe ramme, kjøpte jeg jaggu et bilde til, og det er også ferdig. Er ikke så rent lite fornøyd med meg selv, og litt sånn kalveglad fordi jeg tror du kommer til å bli pipestemmeglad når du får dem :)

PPS: Kanskje ikke verdens viktigste historie å legge ut her på bloggen din, men there you go...

Anonym sa...

Herlig, Hanne! Og jeg kjenner følelsen :-)

Cecilie

Helene sa...

oi.. jeg snublet over bloggen din helt tilfeldig.. og etter bare å ha lest litt, sitter jeg allerede her med tårer i øynene! så fantastisk å høre om deres opplevelser og livet med den lille frøkna!