Skeptisk!

I løpet av den siste drøye måneden har Posten vært nære på å påvirke våre sosiale relasjoner i alvorlig negativ retning.
Det begynte med at vi ble bedt i bryllup. Eller rettere sagt IKKE ble bedt i bryllup til en av Mannens venner, mens alle de andre fikk invitasjon. Slikt er sjelden heldig for et vennskap. Det viste seg at invitasjonen vår var blitt borte i posten, og den vordende brudgom sendte oss en ny på langt sikrere vis, via epost. Og idyllen var gjenopprettet.
Noen uker senere ventet vi på svar på dåpsinvitasjonene vi hadde sendt ut. En telefonsamtale med svoger Sturla kunne avsløre at de ikke hadde sett snurten av noen invitasjon. Heldigvis skjønte de at det dreide seg om en glipp - også denne gang fra Postens side.

En kald ettermiddag et par måneder tidligere var postkassa vår stappfull av brev, og jeg ble overlykkelig. Så mye post! Men humøret sank raskt da jeg kunne konstatere at hele 7 (ja, sju!) av 8 brev var til en nabo to rekker nedenfor vår. Husnummeret er ikke til forveksling likt vårt, heller ikke navnet. Det siste brevet var til naboen to hus bortenfor. Jeg leverte sporenstrekts brevene til de rettmessige mottagerne mens jeg innvendig prøvde å dikte en slags nidvise til Posten på melodien til matpakkespisevisa. "Det er ikke morsomt å hente sin post..." osv. Det gikk heller dårlig, og jeg valgte den kjedelige, korrekte metoden: Å ringe til Posten for å klage. De lovte bot og bedring. Jeg var skeptisk.

Hva pokker er det som skjer med den tidligere så trygge Posten? Når åtte brev havner feil i min postkasse, og to invitasjoner blir sporløst borte (og ja, de var riktig adressert og behørig frankert, postkassene er merket og alt er som det skal) er det grunn til bekymring. For hvor mange brev tiltenkt meg har egentlig havnet i andres postkasser?

Nå har jeg nettopp sendt ut en haug med takkekort. Så gjenstår det å se hvor mange av dem som faktisk kommer fram. Jeg er skeptisk. Veldig skeptisk.