Harry Potter og den hylende heksa

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen (og igjen og igjen): Jeg ELSKER Harry Potter og hele hans univers.
I sommer kom endelig "Harry Potter and the Deathly Hallows", den aller siste boka. Som vanlig sammenfalt utgivelsen med vårt opphold på hytta, og det var ikke bare lett å få tak i den. Vår første båtekspedisjon til Fredrikstad måtte vende tomhendte (og temmelig regnvåte) hjem igjen. Tre dager senere prøvde vi igjen, men denne gang ringte vi omhyggelig rundt til alle bokhandlere i distriktet før vi la ut på tur. Rikke tok seg av dette, og lenge så det mørkt ut. Men så viste det seg at Ark Rolfsøy hadde flere eksemplarer igjen, og dermed var det bare å kaste på seg redningsvester og komme seg av gårde. Juhuu!

Rikke og jeg fikk hvert vårt eksemplar og leste så knokene hvitnet og øyet ble stort og vått, jevnlig akkompagnert av ivrige hvin og spente utrop. Ettersom Rikke ikke trenger å la seg hefte med unger og mann og sånt, ble hun først ferdig. Til slutt rømte jeg inn i teltet i hagen for å være i fred fra familie og andre forstyrrende elementer. Og der lå jeg og hulket meg gjennom de siste timene av boka. Jeg gråt ut en kontaktlinse, og lå i fosterstilling på madrassen da det krafset på teltduken og Rikke forsiktig kastet inn en dorull. ”Jeg tenkte du kunne trenge denne”, hvisket hun megetsigende.
For dere som ikke har lest boka: Ikke la dere skremme av mitt lille sammenbrudd, det er ikke bare trist. Det er rørende, morsomt og fantastisk.

I kveld dro jeg på kino og så den nyeste HP-filmen. Det er lenge siden jeg har vært på kino, og enda lenger siden jeg har vært på kino alene. Men det var en finfin opplevelse! Den eneste ulempen med å gå alene er at man føler seg litt småteit når man sitter midt i en haug med fjortiser og griner av Harry Potter.
Men pytt. Er selvstendig og moden kvinne, som gråter når jeg vil og vet å kjenne igjen en god historie når jeg ser den. Nemlig.

Nå skal jeg kose meg med hele bokserien om igjen.