A-barn og B-barn

De fleste unger er visstnok A-mennesker, sies det. De står opp for å riste småfuglene ut av redet og sovner før nyhetsankerne i Dagsrevyen har strammet slipset og øvd inn stikkordene. Vi er åpenbart heldige, for våre barn vet å sette pris på en god morgensøvn. Storebror må riktignok opp i otta om hverdagen, mens Lillesøster fremdeles kan la den biologiske klokken styre døgnrytmen. Det gjør hun godt, og ikke helt sjelden er det toogethalvtåringen i familien som står opp sist (i helgene bytter mamma og pappa på i å utfordre henne i hvem som kan sove lengst).

I dag sendte jeg Storebror avgårde på skolen, og satte meg som vanlig ved Mac-en for å jobbe mens jeg ventet på at Lillesøster skulle kreve min fulle og hele oppmerksomhet (og beundring, for man er da primadonna, må vite).
Sånn i 09.30-tiden hørte jeg lyder fra soverommet. Kontoret mitt er plassert i allrommet rett utenfor soverommet, så jeg ventet spent på hva som kom til å skje.
Det lød noen dunk, og plutselig ble døra slengt i den tilstøtende veggen med et øredøvende brak.
Der sto Lillesøster.
Med håret i offside, grus i øynene og en enorm basketball under armen. Søvndrukken og glisende brølte hun "FERDIG Å SOVE!", før hun spratt pappas beste basketball rett i kommoden og ned trappa.

Har vi noe å lære av dette? Tja. Det måtte være at det lønner seg å lytte til kroppen sin, og at det alltid er moro å kaste ball.