Prinsesse vilikke

Lillesøster har en vilje som kunne fått Dovre til å skjelve. Forrige dagen måtte jeg rekke posthuset før stengetid, og hadde det litt travelt med å få oss ut og avgårde. Sånt oppfatter selvsagt en toårings trassradar uten problemer, og dermed var ikke Lillesøster det minste interessert i å samarbeide om avgangen.
Jeg kunne tatt henne under armen uten videre dikkedarer, men da er helvete løs og jeg orket rett og slett ikke å utsette meg for ytterligere hørselskade den dagen. Så i lett desperasjon tydde jeg til den gode, gammeldagse bestikkelsen.
- Bli med da, vennen, så kan vi kjøpe is i butikken, lokket jeg med min mykeste stemme.
Lillesøster lot seg ikke vippe av pinnen. Hun kikket strengt på meg og hyttet med pekefingeren:
- Nei, mamma. Det er IKKE lørdag i dag.

Case closed, altså. Der fikk jeg den.

Fredagsdiktet: Bloggerick og feriefri

Jeg reiser ikke bort ennå. Ikke tar jeg nødvendigvis helt bloggeferie som sådan heller, men fredagsdiktet får en pause nå i sommerferietiden. For nå skal jeg la humla suse og sakte, men sikkert gli inn i feriestemning.
Det vil jeg markere med noe som er så langt unna et velskrevet dikt som mulig, nemlig en folkelig hurtig-limerick.
Åjada, nå blir det helt vilt her, dere.


SOMMERLUKKET

Ei velpolstra dame fra Skjetten
som ikke var synderlig skvetten
sa: Nå tar jeg fri
et par-tre ukers tid,
og jeg driter i om du blir gretten.


Med ønsker om sol ute, sol inne og alt det der.

Søvnløs på Skjetten: Jeg ække redd når sola skinner

Travle dager gir dårlig nattesøvn. I hvert fall når travelheten består i hundre småting som må huskes, saker som må skrives og barn som må ivaretas samtidig. Da blir jeg liggende våken i nattevarmen, én meter over madrassen mens jeg roterer som en grillkylling.

I hodet kverner tankene, og de vender seg snart fra det trivielle "dette må jeg huske i morgen" til det mer eksistensielle. Og før jeg vet ordet av det har jeg endevendt livet mitt. Jeg gremmer meg over ting jeg sa eller gjorde for mellom fem og ti år siden. Jeg blir iskald av skrekk for alt som kan, men sannsynligvis aldri vil, hende med meg selv eller de jeg er glad i. Problemet er at skrekktankene slett ikke virker usannsynlige når man har fått rotere i sitt eget fett noen timer, med cirka trettiåtte finfine varmegrader i rommet og høyfrekvent myggsurring som akkompagnement. Jeg gnurer godt på alt som føles feil og mistenkelig i kropp og sinn og tilværelse.

Den siste gangen jeg ser på klokka er den halv fem. Jeg har ikke fått blund på øyet, men til gjengjeld har jeg rukket å konstatere at jeg lider av hjernesvulst, kjevebetennelse, diabetes 2, en uspesifisert hormonlidelse (mangler litt kunnskap om symptomer, må åpenbart lese meg litt opp der), føflekk-kreft, skrumplever, blodpropp i høyre legg og langt fremskreden prokrastinering.

Ja, og så kanskje et snev av eksistensiell angst og heftig hypokonderi, særlig om natten.

Uansett tilbringer jeg tiden med å fike opp meg selv mentalt for at jeg ikke er sunnere, mer organisert, bedre balansert, flinkere og mer fornuftig. Og jeg sverger mellom gnissende tenner at når dagen kommer, da skal jeg sannelig ta tak i ting! Nuh jäklar, har jeg lært!

Men når dagen kommer og sola skinner, forsvinner de mørke tankene. Enter gullfiskhukommelse igjen. Helt til neste natt. Det er på tide å konstatere at prokrastineringsdiagnosen min ikke har noe med hypokonderi å gjøre, det er helt sant. Og kanskje årsaken til alt det andre.

Prins Caspian: Leve Narnia!

For en som har lest Narnia-bøkene et titalls ganger siden åtteårsalderen, er det litt av et vågestykke å se filmene. Klarer de å ivareta de bildene jeg har skapt meg gjennom mer enn tjuefem års lesing? Er figurene overbevisende? Er endringene til det bedre eller det verre? Jeg må dessuten legge til at i motsetning til de fleste andre, avskydde jeg det lille jeg så av den skrekkelige BBC-serien fra slutten av åttitallet, og gjorde mitt ytterste for å unngå den.

Den første filmen, Løven, Heksa og Klesskapet (2005), var helt ålreit. Jeg senket skuldrene litt, og begynte å glede meg til film nummer to, Prins Caspian. Den så jeg heldigvis i dag, og jeg må nok gå så langt som langt som å si at den er bedre enn boka. Mye bedre. Prins Caspian er rett og slett knallbra!

Tonen i filmen er voksnere og mørkere enn i boka. Rollefigurene har større klangbunn (riktignok innenfor sjangeren, som tross alt ikke skal være noe karakterdrama). Prins Caspian er eldre og mye mer unggutthønky enn han var i hodet mitt, skjønt jeg lurer litt på hvorfor skuespiller Ben Barnes måtte spille ham med en sånn lett parodisk aksent. Det er nok ikke bare jeg som ufrivillig ser for meg Puss in Boots fra Shrek hver gang prinsen blir litt dramatisk. Og det er kanskje ikke helt den effekten man er ute etter i en klassisk helt?

Den store kong Peter er imidlertid blitt en person, i stedet for den endimensjonale prektigpromp-storebroren han er i boka. Og heldigvis er jenterollene blitt oppgradert, som seg hør og bør i et nytt årtusen. C.S. Lewis skrev som kjent bøkene på 40- og 50-tallet, og det merkes. I bøkene tilbringer Susan og Lucy stort sett tiden med å klappe løvens pels og være den passive fornuftens stemmer. Men i filmen er dronning Susan faktisk dronning på slagmarken, og selv lille Lucy viser tenner. Yay!

Så hvordan fungerer filmen for barn? Storebror (snart 8) så den sammen med meg. Filmen har elleveårsgrense, men vi har nettopp lest boka. Selv om mye er endret og språket er engelsk (med innslag av tullete spansk aksent), klarte han å henge greit med i svingene, og han ble både storveis imponert og godt underholdt. Allikevel tror jeg nok at opplevelsen var større for meg enn for ham. Jeg har tross alt ventet på dette i over tjuefem år, mens han er helt fersk i Narnia. Foreløpig, i hvert fall.

En av mine favorittfigurer har for øvrig alltid vært den iltre og selvhøytidelige krigermusa Ripipip. Her har han fått stemmen til selveste Eddie Izzard, noe som selvsagt er en kjempebonus. To favoritter i ett!
Legg til flotte naturbilder, spektakulære og tøffe slagscener, sympatiske dyr og fabelfigurer, og du ender opp med å være utrolig takknemlig for alt det morsomme som har skjedd innen filmutvikling og dataanimasjon de siste tiårene. Noen ganger er det rett og slett veldig fint å leve i framtiden.

---
Tillegg: Jeg ser at langt fra alle er enige i at filmen er superduper. Dagsavisen gir den en skarve treer (og en litt stusselig begrunnelse, spør du meg). Mens Dagbladet i dette tilfellet er mer på linje med undertegnede. Jeg er forresten enig i at man av og til får litt Ringenes Herre-vibber (dog i light-versjon).