Fredagsdiktet: Morgen

Jeg kan ikke skjønne at dette diktet ikke har vært fredagsdikt tidligere. Venninne Siren og jeg elsket det så intenst og inderlig da vi var nitten- og noenogtjueårige studenter.
På den tiden hendte det ikke rent sjelden at vi tvangsdeklamerte dikt for tilfeldige stakkarer som befant seg i vår nærhet på fest, og dette diktet var altså en gjenganger. (1)
Jeg har en slags erindring av oss, med svømmende blikk og et fast grep rundt offerets overarm, mens vi skrålte vers og følte oss umåtelig belevne og kloke.

Jaja.
Det er uansett et veldig fint dikt, som ikke skal lide for at enkelte tok litt av.




MORGEN

Kjære venn, jeg er litt full i dag,
full av vin og lykke allerede.
Alt er nytt og deilig. Vegger, tak
står som skrå kulisser om min glede.

Alt er nytt og merkelig, skjønt vi
er personer i det gamle spillet
som vi mange ganger spilte i
når vi ville, når vi ikke ville.

Kjære venn, min tunge løper vill
mellom ord den nesten ikke kjenner.
Jeg vil bare, bare være til
som en stum statist i dine hender.

Jeg vil bare leve dette døgn
ganske stille mot din hodepute.
Alt er virkelig, og alt er løgn.
Om et øyeblikk er stykket ute.

(Inger Hagerup)


(1) Det hender forsåvidt fremdeles at jeg bedriver en mild form for tvangsdeklamering, men mest for den innerste krets.