onsdag 17. juni 2009

Vil vi ha baby eller barn?

Norske adoptivsøkere ønsker seg bittesmå barn. Eller er det andre som ønsker for oss?


(faksimile: KK nr 25/2009)

I denne ukas KK (det glossy kvinnebladet, ikke avisa) er det en fin sak om adopsjon, med vekt på adopsjon av litt større barn. Her kan du lese om hvordan det var da Daniel (5 1/2) fikk nye foreldre. Sidesaken handler om tilknytning ved adopsjon, og der har undertegnede med familie æren av å bli eksponert:

(faksimile: KK nr 25/2009)

Jeg må tilstå at jeg ikke er særlig hekta på sånne blader selv (jeg blir ofte veldig irritert og sarkastisk for meg selv når jeg leser dem), men dette er et tema jeg brenner for, og dermed var det en relativt enkel avgjørelse å si ja til å stille opp der. Journalisten var ryddig og oppriktig interessert, og dermed ble saken tilsvarende ryddig og nyansert.
Og på denne måten kan det glade budskapet nå ut til mange som ikke nødvendigvis oppsøker den slags informasjon av seg selv.
Heia folkeopplysning!

Kresne nordmenn?
Det nevnes også i saken at det er mange store barn som trenger foreldre.
Et hyppig og brennbart debatt-tema på diverse adopsjonsfora er hvorvidt norske adoptivforeldre er for "kresne" når de søker om adopsjon. De fleste søkere godkjennes for et barn i aldersgruppa 0-2 år (den laveste aldersrammen man kan godkjennes for her til lands).
Av barna Adopsjonsforum formidlet i 2008 var 32 % under 1 år ved ankomst til Norge, mens 38 % var mellom 1 og 2 år, og 15 % mellom 2 og 3 år. Kun 15 % var over 3 år da de kom hjem med sin nye familie. Denne aldersfordelingen reflekterer ikke de faktiske behovene i de landene vi arbeider med. I alle ”våre” land er det tallrike eldre barn som trenger familier, men Norge tar dessverre bare en liten andel av disse.
Kilde: Adopsjonsforum

Temaet er interessant - og ikke så rent lite komplisert.
For det første: Adopsjonsprosessen her til lands er lagt opp slik at man allerede helt i begynnelsen av prosessen skal ta stilling til landevalg og aldersramme. Dette ønsket skal oppgis til barnevernet, som ved hjelp av samtaler og hjemmebesøk utformer en tilråding som går videre til neste godkjenningsinstans.

Dommedagsfølelser
Men i hvor stor grad kan man forvente at brennferske søkere tidlig i prosessen skal stille seg åpne for barn i alle aldre?
Mange har et sterkt ønske om å få et så lite barn som mulig. Dette kan bunne i et ønske om å få være til stede i så mye av barnets liv som mulig, en frykt for hva et større barn har med seg i bagasjen - eller en kombinasjon av de to.
For mange er forklaringen simpelthen at ikke kan eller vil løsrive seg fra den innarbeidede forestillingen om at barn er noe man får mens de er bittesmå. Det er jo den "vanlige" måten å bli foreldre på - man starter på scratch, så å si.

Og jo eldre aldersramme man åpner for, jo flere merkelige spørsmål og innvendinger vil man møte fra omgivelsene.
- Tør dere dette, da? Tenk på hva de kan ha opplevd! Jeg har en kollega som hadde en nabo som har ei kusine som kjente noen som adopterte et stort barn fra xxx-land, og det gikk IKKE bra, altså, sier jobbkollegaen med en utsøkt og dårlig skjult blanding av medlidenhet og sensasjonslyst.
- Men tenk, en treåring...jeg kan altså ikke foooorestille meg at jeg skulle gått glipp av de første årene med min egen lille Basse, spedbarnstiden er jo så maaagisk, sukker nabodama tilfreds mens hun rusker Basse i luggen.
For en usikker fersking som er helt i startfasen av en lang, lang prosess kan det være vanskelig å manøvrere i sånne farvann uten å få panikk og dommedagsfølelser (panikk og dommedagsfølelser er for øvrig helt naturlig for vordende foreldre både av bio- og adoptiv-sorten, det garanteres av en som har prøvd begge deler).
Dette skyldes delvis en nokså streng holdning til adopsjon av eldre barn fra norske myndigheters side, men også at de aller fleste av våre søkere ønsker å adoptere små barn. Vi er alltid glade når vi får inn søknader fra par som ser utfordringen i å adoptere noe eldre barn. Kilde: Adopsjonsforum


Gradvis modning
Så skulle man kanskje tro at barnevernet ville være gode sparringpartnere og rådgivere i en slik situasjon. De, av alle, vet jo litt om hvor stort behov det er for foreldre til de større barna.
Men det er ikke nødvendigvis sånn.
- Dere vil vel holde dere innenfor 0-2-årsrammen? Det er jo det greieste, fikk vi umiddelbar beskjed om på vårt første møte med barnevernet. For oss var det uansett ikke mye slingringsmonn på aldersrammen, ettersom vi hadde en fireåring fra før og det bør være et par år mellom det nyankomne barnet og eventuelle storesøsken. Men jeg er sannelig ikke sikker på om jeg der og da ville ha utfordret standardgodkjenningen uansett. Det var så mye å ta stilling til.

Så kommer man et stykke lenger i prosessen. Man leser enorme mengder litteratur om adopsjon generelt og utenlandsadopsjon spesielt, følger spennende blogger, utveksler refleksjoner og erfaringer i diverse nettfora, deltar på adopsjonsforberedende kurs og lar tankene modne generelt. Og sakte, men sikkert åpner horisonten seg.
Kanskje vi burde ha søkt om utvidet aldersramme allikevel?
Jeg har snakket med mange, mange adoptivforeldre som kan fortelle om en lignende skeptisk holdning hos barnevernet - og en gradvis modning hos seg selv når det gjelder forestillingen om barnas alder.

Men hvordan går det egentlig i de familiene som faktisk adopterer større barn?
Det er klart at tilpasningen kan være vanskeligere og kreve mer tid når barna allerede har en kultur og et språk. Men samtidig rapporterer mange av dem som adopterer eldre barn at det går over all forventning.
I sin bok ”Kunnskapsstatus om utenlandsadopsjon” (se vår litteraturliste) har Monica Dalen og Barbro Sætersdal et avsnitt om det de kaller ”Myten om adopsjonsalderen”. Der skriver de at forskningen etter hvert har vist at ”adopsjonsalderen slett ikke [er] en så avgjørende faktor for utfallet av en adopsjon som tidligere antatt.
[…] Andre faktorer enn adopsjonsalder synes å ha større innvirkning på barnets utvikling, som f.eks. hvordan forholdene i barnets første leveår har vært, barnets psykiske og fysiske tilstand ved adopsjonstidspunktet og kvaliteten på samspillet i den nye adopsjonsfamilien.” Kilde: Adopsjonsforum


Baby er oppskrytt
Nå skal jeg banne litt i kjerka: Det er ikke alle som synes spedbarnsalderen er det mest magiske som finnes. Noen av oss synes det er helt greit, og vel så magisk, å få barn som er over babyalder.
Jeg skal ikke påberope meg allverdens erfaring på området. Vi fikk Lillesøster da hun var drøyt halvannet år, og i adopsjonsverdenen er det et lite barn, selv om mange har andre tanker. Men hun hadde altså levd et liv før vi ble kjent med henne. Hun kunne både gå og løpe forlengs og baklengs, spytte ut mat, velge klær, rope NEI! (aye!) på amharisk og nynne en sang.
Javisst hadde det vært fint å kjenne henne og være der for henne tidligere også, men la oss være litt pragmatiske: Sånn var det ikke.
Og det er greit.
Vi får resten av livet sammen, og i et sånt perspektiv er halvannet år (eller tre, eller fem, for den saks skyld) ganske lite - og vi er de store lottovinnerne.
Vi ønsket oss barn, ikke baby. We're in it for the long run.

Derfor er vi også skjønt enige om at skulle vi være så elleville at vi (mot formodning!) bestemmer oss for ytterligere familieforøkelse, er to ting helt sikkert:
1) Vi skal adoptere, og 2) Vi skal ha så høy aldersramme som mulig.

Så har jeg noen slags konklusjon eller moral?
Tja.
Jeg er ikke i tvil om at selve adopsjonsprosessen kunne vært lagt opp mer hensiktsmessig. I noen av våre naboland, som Danmark, er adopsjonsforberedende kurs obligatorisk, og det er først etter dette (i den såkalte fase 3) at en aldersramme blir anbefalt og definert.

Min intensjon er virkelig ikke å påføre noen dårlig samvittighet for å ønske seg små barn. Jeg deler bare noen tanker og litt gnål som kanskje kan være til nytte for nye søkere, eller til ettertanke for noen som kjenner noen som kjenner noen som adopterte noen som...ja, du vet.

19 kommentarer:

Sesselja sa...

Fint innlegg, som alltid. Jeg har ikke tenkt over det du skriver om at aldersrammen settes for tidlig i prosessen før, men når jeg ser hvor mye vi og tankene våre har modnet siden prosessen ble startet i fjor høst, så gir det mening å vente så lenge som mulig med å sette aldersønske. I teorien i alle fall. I praksis er det jo slik i dag at man i stor grad velger aldersramme når man velger land, pga de ulike lands restriksjoner eller praksis. Men man burde kanskje vente med alle slike avgjørelser til man har vært gjennom et kurs.

Anonym sa...

Du skriver så bra om adopsjon.

Vi var engang adopsjonssøkere, men måtte avbryte prosessen da jeg ble gravid. Jeg ønsket å adoptere et litt eldre barn, men ble direkte frarådet det fra BV. Da ønsket vi å sette oss på lista med SN barn fra Kina. Dette ble også frarådet på det sterkeste fra BV. En ting er at venner og bekjente fraråder og krisemaksimerer, mye mer graverende er det når barnevernstjenesten gjør det. Vi hadde ikke mot til å protestere.

Da er det ikke rart at det ikke er mange norske familier som adopterer eldre barn.

En helt annen ting er at det finnes jo en haug av folk som står på endeløs venteliste for adopsjon fra Kina, som nå har mulighet til å endre aldersrammen. Hvorfor gjør de ikke det? Da er det jo også på individ nivå et veldig bevisst valg å adoptere baby/ eller så nær baby som mulig.

Hanne sa...

Sesselja: Ja, jeg ser jo at adoptanter jeg kjenner fra land som har en prosess hvor aldersønsket defineres senere, rekker å gjøre seg en del av de tankene og overveielsene i forkant av tilrådingen - i stedet for slik det er her (kjære vene, for en klønete setning, slit den med helsa).
Du har selvsagt rett i at for en del giverland er aldersramme i stor grad lagt allerede når man velger dem. Men det finnes en del land hvor altersspennet i prinsippet kan være hvor stort som helst. For ikke å snakke om SN-barn - noen av dem er jo det simpelthen fordi de er over "vanlig" adopsjonsalder.

Anonym: Takk for det. Veldig interessant å høre om deres erfaringer med barnevernet. Det er klart man blir motløs av å få sånne tilbakemeldinger tidlig i prosessen.
Det er klart at adopsjonssøkere som står i lang ventekø får tid til å endre aldersramme, men det er nok en ganske høy terskel for å be om ny vurdering, ny godkjennelse og nye papirer til utlandet. Vi vurderte det faktisk selv da vi hadde papirene i Etiopia, men jeg var rett og slett redd for å klusse det til ytterligere, sånn at det skulle skape problemer med saksgangen.

Scissorhill sa...

Det er utrolig fint at du tar opp dette temaet. Min kone og jeg skal selv hente vår datter i Colombia i juli og hun er 5 år. Flere førstegangs adoptanter burde starte med eldre barn så kan de jo vurdere å bli godkjente for yngre barn ved neste adopsjon.

Maria sa...

Hva betyr SN?

Anonym sa...

Førstemann var 2, nestemann var 4, og om det skulle bli en til snakker vi om at vi kunne tenkt oss en 6-åring....

Veldig gode erfaringer med at 4-åringen faktisk forstod hva som skjedde når vi fikk han. Og så utrolig flott å være hjemme i permisjon med ett så stort barn:)

Vi måtte diskutere med bv for å få aldersramme 0-3 første gang (og ikke 0-2). Andre gang var det naturlig med 2 år yngre enn førstemann, Men vi fikk beskjed fra bv om at vi burde ønske oss ett barn under 2 år, ellers kom vi ikke til å ha noen innflytelse på personligheten.

Begge våre barn har vært noen utrolig flotte personligheter, om enn veldig forskjellige, da vi fikk dem. At de allerede hadde utviklet en personlighet kan jeg ikke se har vært/er noe problem.

Hanne sa...

Scissorhill: Åh, så stas! Nå fikk jeg litt gåsehud, dere skal jo straks avgårde. Tillykke med reisen! :D

Maria: SN står for "special needs" og brukes om de barna som av forskjellige grunner faller utenom vanlig tildeling eller godkjennelse. Det kan dreie seg om at barna er eldre enn den vanlige aldersrammen, eller barn som har forskjellige typer handikap, sykdommer eller liknende. Veldig, veldig stor variasjon på hva som omfatter det litt upresise begrepet SN, også fra land til land.
Og egentlig liker jeg å si som Maxine Gray (i Judging Amy, hehe): "All children are special needs-children".

Anonym: Dere er ikke de første jeg har hørt om som har gått opp i aldersramme ved neste adopsjon. Det er kanskje fordi vi blir både modnere i tanken og litt sikrere på hva vi kan romme?

"vi fikk beskjed fra bv om at vi burde ønske oss ett barn under 2 år, ellers kom vi ikke til å ha noen innflytelse på personligheten"
Hæ? SA barnevernet virkelig det? Guri malla, det er det dummeste jeg har hørt på lenge. For det første kommer barn som regel med en ganske så utpreget personlighet uansett når man får dem, og det man kan påvirke vha oppdragelse og innflytelse tar da ikke slutt når ungen er to år!

Det med personlighet har jeg forresten skrevet litt om her:
http://hannej.blogspot.com/2007/04/om-kjrlighet-og-blod.html

Toril sa...

Det med at personligheten kommer lenge før de er 2 år skriver jeg under på! Har sett video av lillesøster da hun var ca 8 mnd og det var helt tydelig hennes personlighet, ja! Jeg kan vel også huske ganske mange kommentarer om barns personlighet allerede mens de ligger i magen... For en idiotisk fatalistisk kommentar fra BV, har de ikke utviklingspsykologi i utdanningen?!

Syns forøvrig du har mange gode poenger. Jeg tenker vel også at en grunn er at de fleste norske ikke adopterer med en baktanke om å "være snill", mens adopsjon for en del spesielt i andre land er en måte å redde noen på og vise at man har stort hjerterom. Personlig er jeg veldig for hjerterom, mer betenkt til snillhet.

Urk, må vel skaffe meg et KK nå...

Anonym sa...

Hei.
Du skriver mye bra om adopsjon. Er i venteprosess selv.
Vi ble også anbefalt av b.v. å søke på "så ungt barn som mulig". Da vi etter noen år i kø ønsket å utvide til eldre barn eller søsken, ble vi frarådet det på det sterkeste. Heldigvis ga vi ikke opp, og er nå godkjent for et søskenpar og venter spent på tildeling.

Hanne sa...

Toril: Ja, man kan lure på hva slags bakgrunn (både utdannings- og erfaringsmessig) folk har når de lar sånne kommentarer falle i adopsjonssamtaler. Merkelige greier.
Kloke ord, for øvrig, om hjerterom kontra snillhet.

Anonym: Fascinerende hvor mange som blir anbefalt av BV om å søke et så ungt barn som mulig. Nesten så man skulle tro det var en slags policy. Så fint at dere sto på deres! Lykke til med ventetiden på tildeling. :)

olava sa...

Jeg leste artikkelen i KK og likte den fordi den sier noe om hvordan det faktisk er å bli flere. Vi venter og venter og er i ferd med å tenke at vi gjerne tar et barn som ligger tettere opp til våre andre barn i alder- for de har jo blitt større mens vi venter.

Vi får de ungene vi får, med den personligheten de har. Om de er nyfødte eller 1,2 eller 5 år vi får dem.

Men jeg visste faktisk ikke at det er en så stor sak å endre forhåndsgodkjenninga på alder. Så får vi tenke litt på det sommeren gjennom :D

Hanne sa...

Olava: Huff, jeg føler med dere Kina-søkere. Dere har jammen ventet lenge.

Adopsjonsforum skriver om endring av aldersramme:

"I teorien kan aldersramme endres et godt stykke ut i prosessen, men det bør så langt mulig unngås ved å sette en realistisk aldersramme i søknaden helt fra starten.
Jo lenger ut i prosessen et ønske om endret aldersramme kommer, desto mer komplisert blir det.
Vi vet også at norske myndigheter er lite glad for alt merarbeidet ønsker om endret aldersramme medfører.

Er søknaden allerede til behandling hos Bufetat vil de vanligvis kreve en tilleggsrapport fra sosialkontoret⁄barnevernet hvis det er stor forskjell på ny og gammel aldersramme."

Laila sa...

Hei Hanne.
Du skriver mye fint og interesant om adopsjon. Er ofte inn her og leser, og fant mye nyttig info mens vi var i prosessen.

Men eg må visst av stad og kjøpe KK, har også følgt prosessen til Foreldrene til lille Daniel på blogg.

Veldig interesant tema dette med alder, vi møtte mye negativitet og mange spørsmål rundt dette med alder i vår prosess. Vi søkte på aldersramme 3-5 år. Men mesteparten av disse reaksjonane kom fra venner, familie og bekjente. Vi møtte ingen betenkligheter fra barnevernet i vår kommune, dei synest at det var en fin alder. No har vi ein biogut på 12, 10 da vi startet prosessen.

Dette ble ein lang kommentar, men til saken. Vi fikk forespørsel på en gut på 7 år (selfølgelig ville vi ha han) som vi no har vert foreldre til i 5 mnd. Med fullt utviklet språk, masse krutt og personlegheit, helt seg selv og med eit indelig ønske om å få ein familie. Om vi har gått glipp av mye i hans liv så betyr ikke det noe, vårt liv sammen startet den dagen vi fikk han. Vi fikk oppleve hans første smil, første skritt, hans første klem, hans første ord, og vi har fått trøstet og stelt han helt siden han ble vår. Nei vi har ikke gått glipp av noe, vi har fått med oss alt. Fra hans første dag som vår sønn.

Skal vi noen gang adoptere igjen blir det med høy aldersramme da og.

Hanne sa...

Laila: Det var godt å høre fra noen her som har utelukkende gode erfaringer med BV og høyere aldersramme, den balansen trengtes. Tror du det hjalp at dere har en tolvåring fra før? Altså at dere kunne legge godt med vekt bak ønsket deres, og at BV evt tilla dere mer erfaring for ønsket?

Du skriver nydelig om å få en sjuåring, jeg sitter med gåsehud her nå. Selvfølgelig er det sånn! Takk for kommentaren. :)

Anonym sa...

Vi ønsker oss barn. Ikke en baby eller en 5 åring eller en tre åring, men rett og slett et barn. Veldig kjekt at det blir fokusert på at alle barn trenger foreldre uansett alder. Ikke minst trenger alle barn foreldre ikke bare dem som er perfekte.

Hilsen en lykkelig Camilla som i dag fikk tildeling av en liten jente på under året og som ville vært like lykkelig om barnet var eldre:-)

livetleker sa...

KK abonnerte jeg på i over tjuer år, men det er en stund siden. I morgen går jeg på Narvesen. Fint å lese både posten din og alle kommentarene.

Takk!

Hanne sa...

Camilla: Er det sant, fikk dere virkelig tildeling i går? Men det er jo helt fantastisk - GRATULERER så mye! :D

Livet leker: Jeg har faktisk såvidt abonnert på KK selv, for sånn omtrent ti år siden. Men det var en overdose for meg, og nå leser jeg det nesten aldri. De har gode saker innimellom, men helheten blir litt for mye.

Trine s sa...

Jeg blir rørt til tårer, både av artikkelen og av alle kommentarene her.

Jeg er både mor og stemor, og kan med hånden på hjertet si at foreldreansvaret og kjærligheten, det kommer når barnet føles som ditt ansvar, uansett når man kommer inn i barnets liv.

Personlighet er noe som konstant er i utvikling, og alle har vi hver vår. Det har ikke så mye å si om man møtte barnet sitt for første gang ved fødsel eller senere, sin egen personlighet har det uansett.

Gratulerer til alle dere som er blivende nybakte foreldre, uansett hvordan barnet kommer til dere. Det er fantastisk med barn :)

Hanne sa...

Trine s: Det er helt sant - både kjærlighet og ansvarsfølelse kommer av å drive med foreldreskap, ikke av en fødselsattest. Og det er fantastisk å få bli kjent med disse barna våre etter hvert som de vokser til, for det er ingen tvil om at de kommer med sine egne personligheter. :)