Retro-mat til folket!

(Hannes dåp, 1973)

Noen ganger har jeg skikkelig gamlissmak i matveien. Ikke på en sånn jordnær og rotnorsk Kaffistova- og husmannskostmåte, for jeg er virkelig ikke glad i verken fårikål, grøt eller ting med poteter og kokte grønnsaker.

Nei, gamlissmaken min går mer i retning av gammel dame som skal slå seg løs og unne seg noe godt.
Jeg liker terteskjell med fiskepudding- og rekefyll, snitter med roastbeef og bladpersille, konfekt med likørfyll og et wienerbrød til kaffen.
Joda, jeg liker massevis av nyere og spenstigere mat også, men dette er typiske ting som gjør at folk fniser og kommer med nesevise kommentarer om å være litt i utakt.

For en stund siden skulle Mannen trøste meg, og serverte meg Anthon Berg-klassikeren plomme i madeira, som ifølge ham har en nedre aldersgrense på noenogåtti.
Det virket finfint for meg.
Jeg måtte leve med noen dagers tyn da vi var på Ikea og stakk innom kafeteriaen. Ikke bare insisterte jeg på et wienerbrød etter kjøttbollene.
Men da jeg etter å ha tatt en liten bit, utbrøt spontant: "Det smaker liksom ikke det samme uten en kopp kaffe!", fikk jeg mitt pass påskrevet. Og ifølge det passet var jeg straks i ferd med å runde søttitre.

Og da har jeg ikke engang ymtet frampå om den gangen jeg trampet avgårde til et møte i menighetsrådet (sic!) med fornuftige sko og ei rullekake i ryggsekken (det var hålkeføre, ryggsekk virket som et smart valg), mens enkelte her i huset sto tvekroket av latter.

Vel, jeg lever greit med min hang til gårsdagens mathits, og kan sågar finne på å servere noe av det i (halv)festlig lag.
Er selvstendig kvinne, trygg på egen smak. Hever meg over hån.
Men jeg benytter stadig vekk sjansen til å gnåle om at før vi vet ordet av det, kommer terteskjell og snitter på moten igjen, og jeg er retrodronninga i matveien. Moahahahaha!

Derfor ble jeg oppglødd da jeg snublet over smushi-konseptet i København. The Royal Café serverer tradisjonelle, danske smørrebrød med en moderne vri, derav navnet (smørrebrød + sushi = smushi).
Og jeg har gått og ventet i mange og lange måneder på at noe tilsvarende skal skje her, sånn at jeg kan slå meg på brystet og le sist.

Men ennå har det ikke dukket opp noen trendy terteskjell-barer eller råe rullekake-lounger i hovedstaden.
Eller kanskje det har det?
Jeg må selvsagt ta høyde for at jeg ikke følger helt med.