I telefonen, mandag formiddag

– Duu, kone?
– Mmm (mens jeg fikler med noen arbeidsoppgaver).
– Uhm…jeg er invitert med på noe VM-greier etter jobb i morgen, jeg. Hele ettermiddagen og kvelden. Det virker veldig, veldig, veldig gøy.
– Det skjønner jeg godt at du vil være med på. Kos deg, du.
– Åh, så bra! Men..uhm..du husker at jeg er borte i kveld også, ikke sant?
I det derre fagrådet jeg nevnte?
– Jepp. Men det gjør ikke noe, så lenge du kan komme tidlig hjem onsdagen. Da skal jeg nemlig på varemessa for å hjelpe elevene å rigge til fylkesmesse for ungdomsbedrifter.
– Åkei, joa, det går vel bra.
– Og den fylkesmessa varer til godt utpå kvelden torsdag, og så har jeg litt oppgaveskriving og sånt. Så torsdag er også hjemmekveld for deg.
– Ikke problem.
– Fine greier!
– Jah…
– Sååå…
– …
– Da ses vi på fredag, da.
– Ses! Gleder meg.

Og der gikk startskuddet for hverdagsstafetten. Publikum er i ekstase.

Fredagdiktet: Hvis du vil

HVIS DU VIL
Har du varme
nok?
Du har.
Søvnen, tankene
er gitt deg gratis.
Men varmen i deg
må du gi
og gi igjen.
Også du kan si et ord om glede.
Du har en hånd
varm,
hvis du vil.

(Rolf Jacobsen)

Urettferdighet - eller hvordan femåringer stopper kjeften på de fleste

– Jeg vi ikke at pappa skal legge meg i kveld! Jeg vil at mamma skal gjøre det! brøler Lillesøster (5).

Når den lille damen setter i gang, kan Machiavelli bare ta seg ei bolle. Leggetid skal trekkes ut, og man bruker hvilke argumenter eller midler som helst, særlig splitt-og-hersk-taktikk (akkurat det har hun nok til felles med flere jevnaldrende, og det er således mulig vi kan konkludere med at Machiavellis geni var at han beholdt femåringen i seg. Nok om det, tilbake til kveldens gjenvordigheter).

– Det er pappa som skal legge deg i kveld, sånn er det.
– Neeeeeiiiheeei!
– Vi har vært sammen i hele dag, men pappa har nesten ikke sett deg. Stakkars pappa, han må jo få være litt sammen med deg, han også.
– Mmmmnjaaa…., tenker Lillesøster høyt.

Jeg tenker også. Slam-dunk, tenker jeg. Og bestemmer meg for å ta seieren hjem:
– Pappa må jo også få lov til å legge deg. Ellers blir det urettferdig.
Jeg lener meg tilfreds tilbake, men Prinsessa snur seg fra høyt oppe på pappas skuldre og verdiger mora si et kort, strengt blikk:
– Nei, det er IKKE urettferdig. Urettferdig, det er når folk ikke har mat og de er fattige. Herregud, mamma!

Slam-dunk, du lissom.
Og med himlende øyne over den innskrenka mora si duver Prinsessa allernådigst opp trappa, trygt plassert på pappas skuldre.

Tirsdagslyd: Free fallin'

I dag har Storebror (10) fått æren av å velge en tirsdagslyd. Det er ikke annet enn rett og rimelig, så mye som vi henger sammen nå i vinterferien. Den unge mannen syntes oppdraget var litt overveldende, for det er jo så mange fine sanger!
Dessuten har jo mora hans allerede brukt opptil flere av hans åpenbare alternativer (Thåström og K'naan, for eksempel).

Etter å ha tatt en kjapp gjennomgang av (den mildt sagt eklektiske) spillelista si på Spotify, falt han imidlertid ned på Free fallin' med Tom Petty.

Storebror har nemlig hatt en Tom Petty-periode i det siste. Han hørte Free fallin' på radio, og etter det har han sett veldig, veldig mange Petty-musikkvideoer på Youtube.
– Det er en fengende sang. Og den gir meg liksom... en frihetsfølelse, sier han selv.
Han liker videoen også, selv om han synes folk ser litt rare ut.
– Fordi det er på åttitallet, og da var de jo ganske rare, slår han fast.

Så her kommer altså en fengende sang med en dertilhørende musikkvideo featuring rare folk fra åttitallet (nærmere bestemt 1989) - verste tida for mote, vettu, ifølge Storebror.

Fredagsdiktet: Et kjærlighetsdikt

Et kjærlighetsdikt

Jeg lengter etter deg med lim i hjertet
når du vikler deg ut av mitt favntak
for å bo i fremmede byer, synge
andalusisk eller bretonsk i en tom spotlight,
maile meg dine drømmer sent på natten
når månen er en bue uten pil

Jeg lengter etter å sløse min kjærlighet bort
til den brenner i håndflatene dine
som en medisin mot ensomme kvelder
uten vin til nattverden, uten en bønn
på din tunge til en Gud eller et barn
dansende på et sted vi aldri skal møtes

(Øystein Wingaard Wolf)

Mobbing er teit - i teorien

"Jeg lover at jeg skal mobbe så mye og grundig som jeg kan."
Dette er en statusoppdatering jeg har hatt lyst til legge inn på Facebook-profilen min.

Ikke fordi jeg så gjerne vil mobbe, men fordi jeg er så pisselei av å se folk som ellers har vært fulle av dritt, legge inn høytidelige løfter om at de ikke vil mobbe noen. For det er veldig lite kontroversielt å være imot mobbing, men det er ikke så trendy å definere dette og dermed ta avstand.
For jada, jeg hater mobbing, men han derre teitingen på jobben gjelder ikke, for han snakker jo ikke med en sjel. Eller javisst skal vi inkludere alle, bortsett fra hun som ler så rart og dessuten har så pussige interesser, det får da være grenser – det er jo ikke sånt folk mener når de snakker om mobbing.

Jeg har lest mange svært gode saker om om mobbing. Jeg har lest mange middels gode mobbesaker hvor relativt kjente folk har uttalt seg om mobbing. Det varierer hvor mye de har vært utsatt for sånt, men de er alle skjønt enige i at de aldri, aldri har sett noen blitt mobbet, og langt mindre vært med på å mobbe. Jeg har en melding mange av dere:
TREKK HUE UT AV RÆVA ET ØYEBLIKK!!!

Jeg vet at mange av dere har deltatt som bare pokker.
Noen av dere vet jeg om fordi jeg kjenner historiene, resten av rein statistikk. Det går nemlig ikke an at 0,01 prosent av landets befolkning står bak systematisk mobbing av mer enn 50 prosent av landets befolkning mens sånn omtrent 40 prosent av landets befolkning er totalt og lykkelig uvitende om at det foregår ufin oppførsel.
Eller noe sånt. Jeg er ingen matematiker, men uansett går ikke dette regnestykket opp, på en sosial arena.

Herregud, er det ikke på tide at vi tar oss sammen? Jeg kan godt begynne:
Jeg har aldri blitt mobbet. Jeg har sannsyligvis vært med på å mobbe.

Nye undersøkelser viser at femti prosent av befolkningen er mobbeofre. Heldigvis er jeg ikke såpass trendy (sagt med kjip bismak og ironisk vri på leppa). For jeg har aldri blitt regelrett mobbet. Klart jeg har opplevd å følge meg utenfor. Klart jeg har opplevd å være på den kjipe siden av en vits. Klart jeg har fått en snøball i bakhodet. Klart jeg har opplevd å at noen har såkalt spurt på meg uten at det er tilfelle. Klart jeg har vært livredd for ikke å ha noen å snakke med på skoletilstelninger. Klart jeg har hatt folk jeg har grudd meg for å møte. Klart jeg har opplevd negativ oppmerksomhet, i form av nedsettende betegnelser.

Men jeg har aldri, aldri blitt mobbet. Det var ikke systematisk, det var ikke organisert, jeg var ikke alene. Dette er ikke mobbing, det er vanlig, smertefull oppvekst, av typen Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Jeg har derimot bidratt til mobbing. Det er jeg skikkelig sikker på.

Jeg har himlet med øynene når noen har snakket om andre. Jeg har fnist når noen har sagt ting om andre. Jeg har latt være å forsvare jenter når de har blitt snakket stygt om. Jeg har videreført ufine kallenavn og vage rykter. Jeg har smilt overbærende når noen har sagt noe stygt om andre. Jeg har latt være å gripe inn. Jeg har prist meg lykkelig over å være den som unnslipper de kjipe, vonde tingene.

Jeg har bistått, rett og slett. Store deler av barne- og ungdomsskoletiden min gikk med til sånt. Det var et spørsmål om posisjonering og overlevelse. Jeg snudde ryggen til og håpet at ingen skulle se akkurat meg, for jeg klarte ikke være den tøffe, flotte personen. Jeg var glad for all positiv oppmerksomhet, for det plasserte meg ett trinn nærmere den trygge kjernen.

Uansett hvor mye jeg vil det annerledes, uansett hvor gjerne jeg vil at historien min skal handle om de gangene jeg har protestert og ropt RETTFERDIGHET, så inneholder altså historien min en mengde hendelser hvor jeg har latt ting skje, hvor jeg har latt folk kalle andre folk stygge ting, hvor jeg har ledd i stedet for å si ifra, og noen stygge, mørke flekker hvor jeg har vært den som deltok med liv og lyst. En gang spente jeg sågar bein på en gutt som var yngre enn meg. Med vilje. For å tøffe meg. Jeg blir fremdeles kvalm av å tenke på det, men jeg gjorde det. Jeg gikk i sjette klasse, og jeg tenker på det fremdeles.

Æsj. Det er helt forferdelig å tenke på.

Så hva er poenget i dette lange innlegget? Kanskje det er at jeg ble voksnere etter hvert, og skjønte at den som ikke protesterer, er med på overgrepet. At jeg på et tidspunkt tok et standpunkt om at jeg aldri skulle la nedsettende handlinger og ytringer få stå uimotsagt. At jeg rett og slett bestemte meg for hvem jeg ville være, og at det var en enorm lettelse. Men at jeg fremdeles, med mange års trening, sannsynligvis bommer av og til. Viljen er der. Og hukommelsen. Men jeg vet ikke om jeg klarer å se alt. Det er forferdelig å være lærer, kjenne til alle mekanismene, og samtidig vite at jeg ikke fanger opp alt.

Jeg driter i mobbeløfter og "liker"-knapper på Facebook, så lenge sånne ting kan brukes som hellig avlat for folk som burde vite bedre. Det holder ikke å legge antimobbelogoen på profilen din, du må faktisk mene det.

Og dersom du er voksen, bør du ikke bare være redd for at barnet ditt kan bli mobbet – du bør være vettskremt ved tanken på at ungen din kan være en mobber.

Jeg vet at jeg er det.

Tirsdagslyd: The Muppets -Bohemian Rhapsody

Jeg skal ikke syte over at snøen bare laver ned og det er glatt og kaldt og våren virker milevis unna. Jeg skal bare spørre om noen av dere har gode oppkvikkingstips å dele med en grågusten stakkar, sånn på tampen av denne fimbulvinteren. Noen?

For nå trenger vi noe muntert og fjasete, dere. Jeg begynner liksågodt med ukas tirsdagslyd. Værsågod – ei lita, animert gladpille. Klassiker på mange måter:

Fredagsdiktet: Verden er ingen teori

Verden er ingen teori

Verden er ingen teori, den er open
så blir den teori

verden er ikkje meg ikkje deg
verden er open
verden er meg er deg

Og sanneleg, tenker vi, er ikkje du ein god
teori verdig

(Eldrid Lunden)

Tygge først, så svelge

Har ikke amerikanere lært av mammaene sine at de skal tygge maten grundig? Dette lurer jeg fælt på, kjenner jeg.



Forrige dagen så jeg den episoden av The Simpsons hvor Homer og en trailersjåfør konkurrerer om å spise en gigantisk biff på en restaurant, og restauranten har sin egen Heimlich-manøver-automat for gjester som setter mat i halsen.
Siden har jeg gått og tenkt på at restaurantgjester utrolig ofte setter ting i halsen i amerikanske filmer og TV-serier. Det chokes rett og slett over en lav sko.

Rollefigurene har en hyggelig middag og diskuterer forholdene sine eller planetens framtid eller et mordmysterium på jobben, og plutselig, brak! så faller en av gjestene sammen og det ropes oh my God, is there a doctor here (og ekstra vanskelig blir det selvsagt de gangene en av folkene i serien har gitt seg ut for å være lege, noe som også skjer helt urimelig ofte, men det er en digresjon).

Og her er vi altså tilbake til det egentlige spørsmålet mitt: Setter amerikanere mat i halsen oftere enn folk ellers på kloden? Eller er dette en typisk film-og-TV-greie, tilsvarende sånne ting som at folk på film aldri sier ha det når de avslutter en telefonsamtale, mens i virkeligheten gjør de selvsagt det.

Noen som vet?

Snapshot (13)

Skal det aldri ta slutt?

Indre skolegård ved lunsjtider i dag. Det er ikke mye av klasseromsvinduene våre som stikker fram fra snøfonnene. Selv er jeg overklar for snøsmelting og sykkelføre, men akkurat nå har jeg vondt for å se for meg at det noensinne kommer til å skje.

Tirsdagslyd: Vackra pojkar, vackra män

I snart tjue år har Rikard Wolff hatt skikkelig sjangs på meg, av så mange grunner (alle sammen ganske åpenbare, spør du meg). I mer enn tjue år har ikke jeg hatt sjangs på ham, av så mange grunner (som også er ganske åpenbare, spør du hvemsomhelst).

Egentlig hadde jeg tenkt å dele hans versjon av salmen Tryggare kan ingen vara, ettersom jeg nettopp har kommet hjem fra møte i menighetsrådet og føler meg i salmestemning. Men den versjonen fant jeg ikke på YouTube.

I stedet fant jeg Vackra pojkar, vackra män, og når jeg tenker meg om, er den slett ingen dårlig tirsdagslyd.



Jeg leste nylig i Utdanning at "jævla homo" er et av de vanligste skjellsordene i norske skolegårder. Nasjonale holdningsstudier har vist at unge mellom 12 og 18 år er den gruppa som har størst fordommer mot homofile, lesbiske og bifile. Det siste overrasker meg ganske kraftig. Spør du ungdommene selv, tipper de fleste at eldre er mest fordomsfulle.

La oss sørge for at folk slipper å bli mobbet og diskriminert for legning, folkens. Det betyr at du (ja, DU) som bruker ordet homo som skjellsord eller tyn, bør jobbe med vokabularet ditt. Og at vi (ja, VI) som føler oss flinke og korrekte, bør følge med og si fra.
Jeg vet at jeg gjorde det i dag. Jeg håper jeg gjør det i morgen også.

Fredagsdiktet: Dalen

Dalen

Ingen tog dig i handen och sa:
passa på.
Detta är nu.
Dalen du ser med slingrande vatten
med gömmande skogar och mild luft
med ängar och gröna källor
denna dal bär namnet Kärlek.

Ingen sa:
gå långsamt.
Akta dig för att färdas alltför fort
att tro på en annan dal
en större som du hört om
det finns ingen annan
inte för dig
dröj kvar
prägla vart löv i minnet.

Ingen sa:
detta är nu.
Detta är mycket.
Detta är tilräckligt.

Alldeles ensam sprang jag genom dalen
först när jag såg mig om förstod jag:
den såg ut så.
Det var den.

(Solveig von Schoultz)

Reisesyke

Er det bare jeg som stusser over at hele nasjonen driver og reiser for tida? Ikke bokstavelig talt (skjønt, det er ikke mangel på sydenfarere, heller), men i overført betydning.

Folk utvikler seg for eksempel ikke lenger, de foretar en reise. Det er ikke snakk om å drøfte hypotetiske situasjoner eller ha idédugnad, men å være med på en tankereise. Og dersom noen kritiserer noen, blir kritikken slått til jorden med en beskjed om dette er min reise. Herlighet, for en utferdstrang.

Det finnes motespråk, og akkurat nå sprer reisen seg som ruccola på nittitallet. Jeg trenger reisesyketabletter, tror jeg.

Tirsdagslyd og mammablogging fra helvete

Når man er pisslei av vinter og dårlig vær og glattføre og kommer litt stressa og litt sliten fra jobb og blir møtt i barnehagen av en unge som slett ikke vil hjem, å nehei, ikke pokker, og en får høylytt og gjentatt beskjed om at hun er verdens aller teiteste mamma som attpåtil er slem og lukter promp, prompemamma!

og man har planlagt å dra innom butikken for å kjøpe egg og melk for sine aller siste penger, for man er åpenbart ikke noen særlig voksen og fornuftig person som klarer dette med budsjetter og middagsplanlegging og sånt, så man er nesten blakk elleve dager før lønningsdag, men flink allikevel, for man skal altså kjøpe egg og lage fiskegrateng av fiskerestene fra søndagsmiddagen

men en illskrikende, ildsprutende unge med klissvåte sokker setter en definitiv stopper for butikkplanene, for man orker bare ikke tanken på å trekke den lille forsterkeren fra helvete gjennom en fullstappa butikk for å kjøpe egg, så drit i hele hele fiskegratengen, der røyk siste snev av illusjon om den kompetente hverdagskokken som bruker restene og ikke lar noe gå til spille, og man manøvrerer seg gjennom en overfylt parkeringsplass foran huset

for heldigvis har borettslaget funnet ut at det er superdupert å rive alle garasjene nå i vinter, nå som det allikevel er masse snø som skal måkes bort og brøytekanter som tar plass og bunnfrossen bakke som skaper forsinkelser i arbeidet for oi, du verden, det er kaldt i Norge om vinteren ja, sånn var det! hvem skulle ha trodd det?, og den store ungen ringer og ringer og lurer på ting, stadig nye ting som lures på og må finnes ut av med en eneste gang,

mens den andre ungen fremdeles skriker på refrenget om hvor inni gamperæva teit og slem og prompete mamma hun har og i postkassa er det regninger og ei våt avis, for postbudet tok seg ikke bryet med å lukke postkassa, hvorfor skulle h*n det, alle vet jo at det ikke kommer nedbør her til lands, og avisene skal sikkert bli til papirmasse igjen uansett, så egentlig gjør postbudet oss en tjeneste, og vi har ikke tid til å lese avisa uansett

og i entreen får man prøvd seg som oppdagelsesreisende, baner seg vei gjennom en jungel av støvler, sekker, gymbager, hjelmer og opptil flere poser med papir som skal til resirkulering, for man er da flink og resirkulerer for pokker, men jaggu kunne man trengt en machete eller ei snøskuffe eller noe for å komme seg helskinnet gjennom den entreen, men det er lys i den andre enden, der er den forgjettede stua, og man vasser gjennom hybelkaniner, de er myke og gode,
velkommen hjem
hvisker hybelkaninene mens de stryker seg langs voksenbeina og den ene ungen danser rundt en og lurer på hva det er til middag mens den andre ungen straks går i gang med å pakke sakene sine i en Meny-pose, Noddy-filmer og hårbånd og julekort og andre livsnødvendigheter havner i posen for nå skal det rømmes hjemmefra, på flekken, ikke pokker om ungen skal bo sammen med en sånn kjempeteit prompemamma. Men først skal de ha middag. Nå! Middag?

Det er hybelkaniner til middag, selvplukk! har en lyst til å skrike, men det gjør en ikke, for en er da ikke noe monster heller, men til slutt, mens en rydder og rydder og den ene ungen maser og den andre er i ferd med å rømme hjemmefra, er det akkurat som det går en liten sikring et sted og en ringer til mannen som heldigvis, heldigvis er på vei hjem fra jobb og en hikster jeg er en ubrukelig voksen akkurat nå, jeg er drittlei, nå er det nok, og det blir ikke noe fiskegrateng heller! Grateng, my old nemesis.

Og en tenker at nå, nå skulle det vært fint med en liten hybel, en ganske liten hybel med helt rene flater og sterile farger og plass til bare én eneste person og ingen andre, ingen andre skulle fått komme inn på den hybelen, den skulle vært så ensom og fin.

Men det finnes ingen sånn hybel, så en velger det nest beste, en lager seg en bitteliten hybel av høretelefoner og ren lyd – og en setter på en sang som er stappfull av energi og når sangen når sitt klimaks skriker en så høyt en kan inni seg sammen med vokalisten

Fuck you, I won't do what you tell me.
Fuck you, I won't do what you tell me.
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!

mens en tenker at det er da helt urimelig at unger skal få ha monopol på trass. De får lære seg å dele.