"Jeg lover at jeg skal mobbe så mye og grundig som jeg kan."
Dette er en statusoppdatering jeg har hatt lyst til legge inn på Facebook-profilen min.
Ikke fordi jeg så gjerne vil mobbe, men fordi jeg er så pisselei av å se folk som ellers har vært fulle av dritt, legge inn høytidelige løfter om at de ikke vil mobbe noen. For det er veldig lite kontroversielt å være imot mobbing, men det er ikke så trendy å definere dette og dermed ta avstand.
For jada, jeg hater mobbing, men han derre teitingen på jobben gjelder ikke, for han snakker jo ikke med en sjel. Eller javisst skal vi inkludere alle, bortsett fra hun som ler så rart og dessuten har så pussige interesser, det får da være grenser – det er jo ikke sånt folk mener når de snakker om mobbing.
Jeg har lest mange svært gode saker om om mobbing. Jeg har lest mange middels gode mobbesaker hvor relativt kjente folk har uttalt seg om mobbing. Det varierer hvor mye de har vært utsatt for sånt, men de er alle skjønt enige i at de aldri, aldri har sett noen blitt mobbet, og langt mindre vært med på å mobbe. Jeg har en melding mange av dere:
TREKK HUE UT AV RÆVA ET ØYEBLIKK!!!
Jeg vet at mange av dere har deltatt som bare pokker.
Noen av dere vet jeg om fordi jeg kjenner historiene, resten av rein statistikk. Det går nemlig ikke an at 0,01 prosent av landets befolkning står bak systematisk mobbing av mer enn 50 prosent av landets befolkning mens sånn omtrent 40 prosent av landets befolkning er totalt og lykkelig uvitende om at det foregår ufin oppførsel.
Eller noe sånt. Jeg er ingen matematiker, men uansett går ikke dette regnestykket opp, på en sosial arena.
Herregud, er det ikke på tide at vi tar oss sammen? Jeg kan godt begynne:
Jeg har aldri blitt mobbet. Jeg har sannsyligvis vært med på å mobbe.
Nye undersøkelser viser at femti prosent av befolkningen er mobbeofre. Heldigvis er jeg ikke såpass trendy (sagt med kjip bismak og ironisk vri på leppa). For jeg har aldri blitt regelrett mobbet. Klart jeg har opplevd å følge meg utenfor. Klart jeg har opplevd å være på den kjipe siden av en vits. Klart jeg har fått en snøball i bakhodet. Klart jeg har opplevd å at noen har såkalt spurt på meg uten at det er tilfelle. Klart jeg har vært livredd for ikke å ha noen å snakke med på skoletilstelninger. Klart jeg har hatt folk jeg har grudd meg for å møte. Klart jeg har opplevd negativ oppmerksomhet, i form av nedsettende betegnelser.
Men jeg har aldri, aldri blitt mobbet. Det var ikke systematisk, det var ikke organisert, jeg var ikke alene. Dette er ikke mobbing, det er vanlig, smertefull oppvekst, av typen Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Jeg har derimot bidratt til mobbing. Det er jeg skikkelig sikker på.
Jeg har himlet med øynene når noen har snakket om andre. Jeg har fnist når noen har sagt ting om andre. Jeg har latt være å forsvare jenter når de har blitt snakket stygt om. Jeg har videreført ufine kallenavn og vage rykter. Jeg har smilt overbærende når noen har sagt noe stygt om andre. Jeg har latt være å gripe inn. Jeg har prist meg lykkelig over å være den som unnslipper de kjipe, vonde tingene.
Jeg har bistått, rett og slett. Store deler av barne- og ungdomsskoletiden min gikk med til sånt. Det var et spørsmål om posisjonering og overlevelse. Jeg snudde ryggen til og håpet at ingen skulle se akkurat meg, for jeg klarte ikke være den tøffe, flotte personen. Jeg var glad for all positiv oppmerksomhet, for det plasserte meg ett trinn nærmere den trygge kjernen.
Uansett hvor mye jeg vil det annerledes, uansett hvor gjerne jeg vil at historien min skal handle om de gangene jeg har protestert og ropt RETTFERDIGHET, så inneholder altså historien min en mengde hendelser hvor jeg har latt ting skje, hvor jeg har latt folk kalle andre folk stygge ting, hvor jeg har ledd i stedet for å si ifra, og noen stygge, mørke flekker hvor jeg har vært den som deltok med liv og lyst. En gang spente jeg sågar bein på en gutt som var yngre enn meg. Med vilje. For å tøffe meg. Jeg blir fremdeles kvalm av å tenke på det, men jeg gjorde det. Jeg gikk i sjette klasse, og jeg tenker på det fremdeles.
Æsj. Det er helt forferdelig å tenke på.
Så hva er poenget i dette lange innlegget? Kanskje det er at jeg ble voksnere etter hvert, og skjønte at den som ikke protesterer, er med på overgrepet. At jeg på et tidspunkt tok et standpunkt om at jeg aldri skulle la nedsettende handlinger og ytringer få stå uimotsagt. At jeg rett og slett bestemte meg for hvem jeg ville være, og at det var en enorm lettelse. Men at jeg fremdeles, med mange års trening, sannsynligvis bommer av og til. Viljen er der. Og hukommelsen. Men jeg vet ikke om jeg klarer å se alt. Det er forferdelig å være lærer, kjenne til alle mekanismene, og samtidig vite at jeg ikke fanger opp alt.
Jeg driter i mobbeløfter og "liker"-knapper på Facebook, så lenge sånne ting kan brukes som hellig avlat for folk som burde vite bedre. Det holder ikke å legge antimobbelogoen på profilen din, du må faktisk mene det.
Og dersom du er voksen, bør du ikke bare være redd for at barnet ditt kan bli mobbet – du bør være vettskremt ved tanken på at ungen din kan være en mobber.
Jeg vet at jeg er det.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
55 kommentarer:
Utrolig bra skrevet Hanne! Dette var verdt å lese! :) Og så sant i tillegg.
Klokt som vanlig, Hanne :-)
Har heller aldri vært mobbet, men har vært med på å mobbe. Ikke bare ved å se på, men ved å delta. Det var på ungdomsskolen. Jeg tenkte nok aldri så mye over det. Skjønte vel at det var galt innert inne, men "alle andre gjorde det".
En voksen, respektert mann irettesatte oss en gang - ga oss huden full. Da var vi ikke høye i hatten. Så skamfull har jeg aldri vært. Husker akkurat det stedet jeg sto på - på parkeringsplassen ved Skedsmohallen. Dit hadde vi jaget offeret. Han var litt "enkel" og luktet vondt, så vi mente han fortjente det.
Det hender jeg møter dette offeret i Lillestrøm. Det er nesten så jeg går omveier når jeg får øye på han. En skikkelig vond klump i magen oppstår - den har jeg fortjent.
Skulle ønske noen kunne finne opp en tidsmaskin snart.
Tommy:
Takk! Jeg håper kommentaren duger til noe mer enn akkurat dette.
Anja:
Det er en kjip historie. Jeg skjønner godt at du ønsker deg en tidsmaskin. Tipper offeret gjør det, også. Tror du det går an å be om unnskyldning? Jeg mener det egentlig ikke som et råd, mer som et virkelig spørsmål.
Takk for at du fortalte det her.
Bra innlegg og jeg er helt enig, de fleste av oss har vært/er der i forhold til kollegaer, vennekrets osv.
Men bare som en kommentar til barndom: Jeg var en av de som ble mobbet-mange grunner til det og jeg ser vel ikke på meg selv som et mobbeoffer, mer som en tilfeldig utvalgt og det var grunner for at jeg stakk meg ut. Etterhvert som ting tilspisset seg fra total utfrysning til fysisk vold hadde jeg bestemt at jeg ikke var av typen som spiste mark: Dermed ble jeg mer ensom, men hadde tonnevis av verdighet, det irriterte folk og jeg syntes det var ganske gøy å utfordre dem.
Men jeg husker deg som en av dem som snakket til meg:
Som mobbeoffer ønsker man ikke at noen tar igjen, eller skriker om rettferdighet! Man ønsker at noen tør å si hei. Og du gjorde faktisk det, så helt borte var du ikke; og selv jeg tar meg i å dømme, tie og samtykke i hverdagen: Men jeg vet hvor viktig der er å si hei.
Jeg har klikket på liker-knappen fordi jeg liker at det blir debatt, men mobbeløftet kommer jeg ikke til å avlegge. Litt for alt du skriver over her om at det blir skinnhellig, litt fordi jeg tenker at det er ikke realistisk at man aldri noen gang blir oppfattet som mobber, litt fordi jeg synes mobbeløftet undergraver debatten fordi det fjerner nyansene, litt fordi det ikke er god folkeskikk å trakassere folk og strengt tatt ikke lov heller, og litt for en del andre ting.
Sigrid:
Du aner ikke hvor fascinert jeg var av deg. Du var en av de som hadde definert deg ut av hele greia, for meg var du untouchable. Jeg var like deler imponert og vettskremt av deg. Når jeg leser det du skriver nå, må jeg gråte en skvett - for ungdomsskolen kommer så tett på.
Det er ingen tvil for meg hvem som har kommet ut på vinnersiden siden den gang. Jeg er fangirl.
Undreverset:
Nemlig.
Så det går an å si det så enkelt, altså? Jeg er uansett enig: Det undergraver debatten fordi det fjerner nyansene. Og la meg legge til: Vær grei, for pokker!
Godt sagt!
Jeg la inn en link hit fra bloggposten min hvor jeg etterspør noen forskjellige blogger, bl.a. blogg skrevet av en mobber.
PS: roteloftet er lagt ned, så du bør kanskje endre/fjerne linken i den brillefine listen din? (med mindre du syns folk bør lese de gamle postene der, da) :)
Jeg har sagt unnskyld, Hanne. Men ord føltes veldig fattige. Jeg vet ikke hvordan han opplevde det, men jeg kan ikke påsto at det fikk meg til å føle meg særlig bedre. Det var nok det rette å gjøre uansett.
Eg skriv heller under her, eg. Så får facebookprofilen min greie seg uten antimobbelogo.
Poster denne på facebook veggen min jeg istedetfor antimobbeløfter, ettersom jeg tenker den vil brenne seg godt fast i folks hukommelse i mye større grad enn et tomt løfte i en statusoppdatering.
Når det er sagt så har jeg selv opplevd å være den som ble mobbet (systematisk) da jeg gikk i barneskolen. Glemmer aldri da rektor inviterte foreldrene til mobberne til møte og truet med utvisning dersom barna ikke skjerpet seg. Og det gjorde de faktisk.
Jeg driver allerede en bevisst hjernevasking av sønnen på fem når det gjelder akkurat dette. I form av daglige drypp om hvor fint det er at vi alle er forskjellig og at det er tøft å forsvare de som blir plaget osv osv osv. Jeg er usikker på hva annet jeg kan gjøre enn det på nåværende tidspunkt, og kall meg gjerne håpløst naiv men ett sted må man jo begynne...
Børge:
Takk for det.
Og ja, jeg burde kanskje rydde litt i lenkelista mi. Det er en stund siden sist.
Anja:
Ja, det var nok riktig å gjøre, men det er kanskje ikke meningen at en unnskyldning skal fjerne all vemmelig skyldfølelse.
bandanders:
Det er bare å signere - takk skal du ha.
C'est la vie:
Jeg driver også hjernevask med ungene om akkurat dette. Og Storebrors skole har fra første dag fokusert veldig på ansvaret hver enkelt har for å si ifra og gripe inn, noe som samsvarer godt. Det hjelper jo ikke alltid, men det er bedre enn da vi vokste opp, innbiller jeg meg.
En velskrevet og tankevekkende bloggpost, som vanlig. Jeg har som deg vært av de som trodde man holdt seg nærmere de kule ved å himle med øynene og snakke drit om andre, det føltes som et fellesskap og jeg trengte et fellesskap. Det slo forøvrig rett tilbake på meg, og jeg lærte mye om meg selv og om egne mekanismer og om sosiale mekanismer da jeg ble utestengt og delvis mobbet i flere år. Etter det var jeg rimelig bevisst hvem jeg ville være og har prøvd å være hyggelig mot alle (inntil behov for det motsatte er bevist...) og i hvertfall være en som sier "Hei", som Sigrid skrev om.
Et apropos til det er forøvrig at da jeg ble utestengt var selvtilliten på bunn og paranoiaen på topp. For å beskytte meg selv lot jeg som jeg syns det var greit å være alene, jeg fikk jo uansett panikk hvis jeg måtte snakke med noen. En dag jeg raskt passerte en guttegjeng fra klassen på vei hjem, hørte jeg de si noe som lignet på "hun er så overlegen". Jeg klarte aldri å ta i bruk den kunnskapen i den settingen jeg var i da, men i ettertid har det blitt en viktig puslebit i å forstå meg selv i møte med andre.
Takk til alle dere andre som deler erfaringer i kommentarfeltet også!
Toril
Hei, Magne fra VG Nett her. Nå ligger innlegget ditt som anbefaling på Lesernes VG.
Du latterliggjør de enkle tiltakene som styresmaktene innfører for å få slutt på mobbing selv om de i bunn og grunn selv skjønner at det ikke hjelper.
Helt enig.
Jeg synes at en forelder som er glad i barnet sitt bør levere inn en anmeldelse til politiet mot skole eller andre foreldre hver eneste gang barnet deres blir mobbet. Alle vet hvor skadelig mobbing er, også i arbeidslivet når man er voksne. Det er derfor merkelig at en forelder ikke anmelder dette.
Politiet har ikke noe valg. Tar de det ikke seriøst så har de et enda større problem.
Nå får foreldre skjerpe seg. Greit med advarsler men de skal komme fra politiet. Anmeld dem, drit i styresmakter og skoler som bare prøver å overtale til det beste for dem selv.
Dette innlegget likte jeg utrolig godt. så bra skrevet og helt sant!
Absolutt en av de mest voksne artikklene jeg har lest. Du er ærlig med deg selv, og har god selvinnsikt!
fint skrevet! Jeg vet ikke om jeg kan si selv at jeg mobbet. Ja, jeg dyttet en fyr ut av bussen engang på barneskolen... ja jeg skulle alltid heve meg over ham.. Men jeg tror vi mest kranglet. Ellers ble jeg 'stille mobbet' selv.. mest baksnakking og utestegning, men det har gitt sår. Jeg tror fremdeles alltid at ingen liker meg, selv om de utrykker at de gjør det.
Jeg har ekstremt problemer med å knytte meg til folk, og har siden jeg var liten nærmest trodd at det er meningen at jeg skal være alene og at jeg ikke skal oppnå noe spesielt her i verden..
Ordentlig mobbing er vel om det går utover selvtillitten osv til personen..
Jeg forstår også at de som mobber kan ha problemer, men det er forskjeller her og. De som 'mobbet' meg på barneskolen hadde det absolutt ikke ille, og de har det ikke nå heller... Det er vel mange som kun liker å bade i sin egen 'suksess' og nyter å se andre ligge nede.. Det blir jo en viss underholdning i det..
Å så flott å lese at det er flere enn jeg som synes det er slik! Blir så irritert over alle som sier på Facebook at de ikke skal mobbe. Det er jo bare for å få oppmerksomhet og for å vise at du "bryr deg"!
Du får ikke noe respekt fra meg før du faktisk viser at du bryr deg. Én handling sier mer enn 1000 ord.
Man blir ikke en bedre person bare med å kunngjøre på Facebook at man ikke skal mobbe...
Jeg har mobbet og blitt mobbet tilbake. Sånn er livet. Du må tåle å høre litt grums. Vi kan ikke ha et samfund der folk ikke tåler motgang. Du må sloss litt. Du må også regne med å få bank hvis du er stygg i munnen. Det går an å sette grenser, ikke null toleranse....
Denne var flott! (og nok engang er du på VG, hvor mange ganger er det nå?)
Jeg er en av dem som har avgitt antimobbeløfte på fb. Bilbelteløfte også. Og jeg synes egentlig det er ok med disse kampanjene. Og tror ikke nødvendigvis de undergraver debatten. Det er ok at folk tar et standpunkt. Er ikke sikkert at de ville ha tenkt igjennom problemstillingen akkurat nå ellers. Jeg har tiltro til at mange (ikke alle) mener noe med løftet og ikke gjør det for å få oppmerksomhet. Jeg har også håp om at noen vil tenke seg om en ekstra gang neste gang de blir fristet til å slenge med leppa, baksnakke eller være kjip. Alle kommer til å gå på en smell. Jeg også. Kanskje kommer jeg til å kjøre uten belte også, selv om jeg har lovet å la være. Men jeg har vært med på å mobbe i min barndom. Og ble stoppet av mine medelever, som sørget for at rektor tok en alvorsprat med meg og en annen. Det hadde jeg grundig godt av, og jeg husker godt følelsen av å bli stilt til ansvar for kjipe kommentarer til hun litt rare i klassen. Jeg synes likevel jeg har lov til å avlegge mobbeløfte nå. Ambisjoner om å bli bedre er sjelden feil.
Helt enig. Jeg vil også legge til at mange er ubevisste til egen mobbing. Jeg opplever flere som gjør andre vondt for å høyne seg selv, uten å tenke noe mer over at de gjør andre vondt. Tar seg selvfølgelig ekstra godt bruk av personer som virker "svakere" i deres øyne. Som ikke er like kjappe på avtrekkeren, eller som kanskje ikke føler seg trygg nok til å svare for seg.
Jeg har blitt mobbet, og vært med på mobbing. Det vet jeg, og for alle som har vært med på mobbing, og innsett det, er det veldig viktig å kunne tilgi seg selv. Man kan ikke forandre på noe som har skjedd, man må akkseptere det og elske seg selv for sin mangel på styrke eller tidligere uvitenhet. Det er nettopp de som føler seg avhengig av å vise hvor sterke de er som mobber.
Mennesker som ikke er trygge nok på seg selv kan løse dette på flere måter. En av de er å "heve" seg over andre, tenke at man er bedre en andre helt til man tror på det for så å uttrykke det på en ekkel og lite sjarmerende måte.
Men som sagt er det mange som ikke er klar over at de gjør andre vondt. De er kun klar over oppmerksomheten de selv får, og at de selv føler seg bedre.
jeg var den i klassen som stod nederst på rangstigen fra 1-10 klasse.det gjorde vondt hver enda dag,men jeg fant min gnist i musikken og holdt på den jeg var,den høye tykke musikknerden (som i tillegg likte star trek,KRISE!).etter 10 klasse ble jeg litt mer "normal",fikk en spiseforstyrrelse så jeg ble litt tynnere,gav ikke så mye uttrykk for min glede for musikk,og joda,folk godtok meg mer,men inni meg var det verre enn før. da jeg passerte 18,sa jeg til meg selv: du drar på FHS,du skal stille me blanke ark,du skal vere akkuratt den DU er,musikk,lang,tykk,rar,ALT! 5 år etter har jeg giftet meg med en mann som jeg møtte på FHS,har 2,5 barn(ett på vei),hører akkuratt på den musikken jeg vil,kan si høyt at jeg liker star trek uten å få bank og er akuratt den samme som eg var,og jeg har funnet dem som setter pris på meg,som den jeg er.
jeg er ikke sinna på dem som var kjip, for at dem prøvde å ta motet fra meg,og endre den jeg var, og istedet gjorde dem meg sterkere. så hvem vet,kansje visst jeg var den som mobbet og hele tiden tilpasset meg andres krav,aksnje jeg hadde vert mindre lykkelig akkuratt nå?
Så du er en av mobberne???
Å, Hanne, du er så bra!!
Sånn ellers: Jeg var nok med på å mobbe i oppveksten, det er utrivelig å tenke på. Men jeg har også opplevd å bli mobbet på jobb, og det bidro nok til at jeg kontaktet barnehagen da jeg fikk en uggen anelse om at mine barn stengte et annet barn ute.
@Ole Martin: Hvis en unge ikke får NOE positivt fra noen andre barn på skolen, går det ut over selvbildet. Og du kan ikke vifte det bort med at "du må tåle å høre litt grums". Voksne har større ansvar for å håndtere andres angrep, men også voksne kan være i en underlegen posisjon og bli forsvarsløse.
@børt: Motgang er sunt, ja, men bare for de som overlever …
Nemlig! Takk for godt innlegg!
Jeg synes at det er faktisk litt sunt å få litt mobbing og mobbe litt.
Hvordan ellers skal barn trenne på å bygge motstand og finne sin rolle senere i jungelen som heter Voksenliv?
Dette er nok neste paradoks i vår sosi Norge, sammen med skolereform og sykehus. Mest mulig penger som sputtes inn og minst mulig resultat sammenlignet med ellers andre land.
Toril:
Tusen takk for reflektert og god kommentar. Den tror jeg veldig mange kan bruke til noe.
Magne:
Du verden.
Nikolai:
Tja, latterliggjør og latterliggjør - jeg prøver i hvert fall å påpeke at man ikke blir mindre av en mobber ved å signere et mobbeløfte, man må faktisk gjøre ting også. Altså reflektere over egen adferd og bry seg.
Men jeg er nok ikke enig i at man bør kjøre på med anmeldelser med en gang. Man bør først se om skole og foreldre viser vilje og evne til å løse det. Hvis det ikke skjer, får man heller bruke alle de tiltak som finnes, deriblandt anmeldelse.
Emilie:
Takk!
Harald Sørensen:
Tusen takk. Det var ikke en behagelig bloggpost å skrive, og heller ikke å publisere. Men det føltes nødvendig.
Anonym 1:
Det er ikke meningen at du skal være alene. Du er verdt noe. Det finnes garantert folk som liker deg. Og jeg vet at det neppe hjelper all verdens at jeg sier det, men jeg gjør det likevel. Takk for en viktig og velskrevet kommentar.
Anonym 2:
Nemlig. Man må både tenke og handle i tråd med dette løftet, først da betyr det noe.
Ole Martin:
Man må aldri tåle mobbing.
Men jeg er enig i at man må tåle litt grums, som i at det er utopisk og endog uhensiktsmessig å legge opp til en fullstendig friksjonsfri tilværelse. Noe konflikt skal det være, og noen kjipe følelser følger uungåelig med når man skal lære seg å omgås sosialt med andre mennesker. Mobbing derimot, skal vi aldri mene at noen skal finne seg i.
Kristina:
Jeg tenker at du har all mulig grunn og lov til å avlegge mobbeløftet, nettopp fordi du har vært med på mobbing og har tatt et oppgjør med deg selv. Da avlegger du et gjennomtenkt løfte, ikke en tom erklæring som fratar deg ansvar. Og jeg håper selvfølgelig at slike kampanjer fører til at riktig mange tenker gjennom hva som menes med mobbing og hvordan man kan motarbeide slikt. Det må imidlertid aldri bli en sovepute.
Anonym 3:
Godt poeng, det er mange som er relativt ubevisste til sånt, og jeg tror at noen av dem sågar avlegger mobbeløftet med god samvittighet.
børt:
Så fantastisk fint at tok et stort skritt nærmere deg selv - og at både du og andre setter pris på akkurat det. Sånn sett ble historien din til slutt en solskinnshistorie. De fleste av de aller mest interessante og flotte voksne jeg kjenner, vet noe om hvordan det er å være utenfor. Det er flott når det ender godt, og du har nok rett i at det gjør lykken enda større. Dessverre er det ikke alle det ender godt for.
Anonym 4:
Leste du ikke bloggposten min, siden du bare vil ha et kjempekort sammendrag?
Merel:
Så bra at du kontaktet barnehagen. Det er en virkelig uggen anelse, og velsigne de foreldrene som selv tar tak i sånt.
Anonym 5:
Takk for det!
Anonym 6:
Hvordan barn skal trene på å bygge motstand og finne sin rolle? Ved å få utforske seg fram til den i trygge former. Ikke motstandsfritt, ikke uten problemer, men definitivt uten en altoverskyggende skrekk som følger dem hver eneste dag. Hvis du mener mobbing er sunt, har du neppe noen som helst anelse om hva mobbing er for noe. Jeg tror kanskje du forveksler mobbing og erting? Det håper jeg i hvert fall.
INGEN lærer best når de er livredde.
Det er klart at et løfte man gir på Facebook eller gjennom VG eller hvor som helst ikke kan forandre verden. Det er sannsynlig at de fleste av oss vil tenke en eller annen gang i fremtiden at 'søren, jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt/gjort dette mot han/hun' selv om vi ga dette løftet. Men jeg syns likevel at det er bra at det settes et fokus. Det skader ikke at folk stopper opp og tenker "hvordan var jeg mot folk da jeg gikk på barneskolen?" eller "fra nå av skal jeg tenke nøyere gjennom hva jeg sier om/til folk."
Det er bra at mobbeofres og mobberes historier kommer frem. Det er med på å belyse et problem. Kommer dette fokuset til å fjerne mobbing for alltid? Nei, det tror vel ingen av oss. Men jeg syns likevel det er fint at mange av oss får anledning til å tenke over dette problemet. Det er klart at man også må følge på med handling, det hjelper ikke bare å gi det løftet om å ikke mobbe. Men jeg syns i alle fall at de historiene som har kommet frem hjelper til med å understreke at mobbing er ødeleggende og alvorlig. Og det er noe som ikke kan repteres for ofte.
Jeg synes du på en veldig fin måte hjelper til å illustrere forskjellen på mobbing og slikt som man må prøve å heve seg over.
Heller ikke jeg vil skrive under på fjasete kampanjer, men siden jeg er så heldig å være lærer, har jeg hele tiden anledning til å jobbe for et godt miljø på skolen - og det er i grunnen mye viktigere.
Har nå delt artikkelen din på face.. Kunne ikke vært mer enig i det du skriver.
Bare piss at så mange lover å ikke mobbe. Støtter deg fullt ut. Har selv hatt en hard oppvekst, som mange andre, men alt som ikke dreper gjør en sterkere.
Viktige poeng du tar opp.
Jeg som var helt på bunnen av rangstigen i klassen kan den dag idag huske nøyaktig hvilke 1-2 andre i hver klasse på samme alderstrinn som var like langt nede som meg. Vi var 25-30 i hver klasse ut ungdomsskolen. 50% av voksne idag har ikke opplevd mobbing. Vonde stunder er ikke mobbing. Det er bare mobbing som er mobbing.
Det er på en måte et dobbelt slag i ansiktet når man først går gjennom noe slikt, og så hører folk som hadde det så mye bedre påstå at de vet hva vi gikk gjennom...
For oss som gikk gjennom dette i årevis, så er det vanskelig å sette seg inn i de "støttende" menneskenes årsaker bak det å si "jeg ble mobbet noen ganger på skolen" og da mener en uke med erting eller noen enkeltstående episoder.
Hvordan kan vi lære neste generasjon noe som helst, hvis den nåværende bagatelliserer og hyper opp noe som faktisk ikke gjelder _nesten alle_ (selv om det virker sånn), istedet for å vise nøyaktig hvor "uvanlig" og dermed alvorlig det er å være et mobbeoffer.
Jeg er mot mobbing. Jeg er enda mer i mot å tro at bare vi føler noe og mener noe sterkt nok, så holder det. Handling betyr mer enn ord.
Jeg syns faktisk dette er akkurat det samme som noen av de tingene du har skrevet om utsagnet "jeg er ikke rasist fordi jeg ikke har gjort de tingene som jeg syns er rasistisk". Det er ikke hva vi selv syns som avgjør slike ting, det er hvordan andre oppfatter oss.
Jeg var en av alle dem som ikke sa ifra selv om vi visste at det gikk for langt mot bl.a. en i klassen min på ungdomsskolen. De aller, aller fleste hverken mobber eller blir mobbet. Men alle vet om at det skjer, så sånn sett er alle involvert på et eller annet tidspunkt i livet.
Jeg husker den ene gangen jeg trosset geleen i knærne og gikk bort og sa de skulle la ham være, og heldigvis var det en av de kulere i klassen som sa seg enig, og de andre ga seg. Annet enn det sa jeg aldri ifra :(
Og skoleverkets utfordring?
Å opprette et tverrfaglig emne der psykologi, etikk og biologi kombineres. Løfter glemmes fort, det ser vi fra politikkens verden.
En ting er å bli mobbet, en annen ting er å bli ett mobbeoffer, noe folk burde lære seg forskjellen på, men nå skal jeg "mobbe" deg Hanne
"voksnere" er det her faktisk et ord? høres så galt ut det kan bli spør du meg, ellers et greit innlegg verdt å lese
God helg!(snart)
En ting er å bli mobbet, en annen ting er å bli ett mobbeoffer, noe folk burde lære seg forskjellen på, men nå skal jeg "mobbe" deg Hanne
"voksnere" er det her faktisk et ord? høres så galt ut det kan bli spør du meg, ellers et greit innlegg verdt å lese
God helg!(snart)
De er de aller største mobberene er media.Så lenge vi har frihet til og skrive stort sett hva vi vil, blir det ikke slutt på mobbing. Se bare på se og hør.Mobbing om folks utseende, hvordan de kler seg osv.....
Kjempebra. jeg skrev en lang status om akkuratt dette på face for en stund siden. jeg er helt enig. Nå er jeg en av de som har blitt mobbet, gjennom alle mine ni år på grunnskolen. det ble til slutt så ille, at mamma og pappa til slutt lot meg være hjemme.
Det har ødelagt store deler av livet mitt, og jeg har mistet en masse ting, som jeg aldri vil få tilbake. Men jeg har også lært noe, som mye av det du skriver her bl.a.
Flott innlegg! Jeg syns du tar opp mange relevante ting. For eksempel at folk ikke vet (eller orker å innse) at de mobber. Det er bred enighet blant mennesker om at man ikke skal være slem, og jeg har aldri møtt noen som syns de er slemme selv eller syns at det er greit å være slem. Man har alltid en unnskyldning for denslags oppførsel, det er en viktig mekanisme for å kunne leve med seg selv. Sånn sett tror jeg at folk avlegger mobbeløftet ikke fordi de ransaker seg selv og lover å bli bedre mennesker, men fordi de vil vise andre at de mener at ANDRE bør bli bedre mennesker. Jeg tror ingen mener at det EGENTLIG gjelder dem selv, og det er det som provoserer meg mest med denne kampanjen.
I tillegg til, som du også tar opp, at det ikke er definert hva mobbing er. Når 50 % av befolkningen er blitt utsatt for mobbing, kan jeg ikke få meg til å tro at dette er alvorlig mobbing, selv om enkelthendelser kan være ubehagelig nok mens det står på. Men dette med mobbing (iallefall light-versjonen) handler jo like mye om hva man føler som om hva som faktisk skjer. For eksempel følte jeg meg mobbet av ei jente som var noen år eldre enn meg på barneskolen. Den dag i dag misliker jeg henne sterkt, og jeg var redd henne. Men "mobbingen" hennes begrenset seg stort sett til noen slemme kommentarer om klærne mine hist og her, det var aldri noen alvorlige hendelser eller langvarig plaging (selv om det føltes sånn for meg, i og med at jeg var redd henne var det en plage for meg bare jeg så henne på skolen). Dette kan neppe defineres som mobbing, og selv om det for meg føltes som hun hatet meg og var slem mot meg med overlegg, er det slett ikke sikkert hun så sånn på det. Kanskje hun bare syns hun var slagferdig, og kanskje hun syns hun gjorde meg en tjeneste når hun påpekte for meg at jeg ikke var spesielt moderne?
Det hviler et ansvar på de som er slemme mot andre, men det hviler jammen meg et ansvar på de som føler seg krenket også, om å si ifra om det. Fordi det er ikke alltid så lett å vite at man dro spøken for langt eller blandet seg i noe man ikke hadde noe med. Derfor tror jeg at i tillegg til å lære barna våre å være empatiske mennesker som godtar at folk er forskjellige, må vi lære dem å si fra. Lære dem å si enkle ting som: Jeg liker ikke at du sier sånn. Jeg blir lei meg når du gjør det. Liker du det når noen gjør sånn mot deg?
Om det vil ha noen effekt på den alvorlige, "ekte" mobbingen er jeg ikke sikker på, men jeg tviler på at det kan skade, og jeg tror det kan hjelpe på mye av småmobbingen. Nettopp fordi ingen identifiserer seg med rollen som slem, og fordi de fleste mennesker har bra med empati for andre.
SHIT!
Det her var sykt bra skrevet. Jeg er mektig imponert og böjer meg i stövet!
Jeg tror nok ikke det er mange i Norges befolkning som kan med handa på hjertet si at de ALDRI har mobbet noen på noen måte så ja, de som liker mobbelöftet er kyniske jävler, men så får vi også huske at det er viktig å gi alle en ny sjanse. Om bare en mobber kan forstå hvor idiot han/hun er og deretter bli et bedre mennske så kan det väre vell verd for hans/hennes offer. Om man kan nå ut med at det finns ingenting kult i å mobbe så er jeg fornöyd.
Takk for superinnlegg, du er nå adda på favorittlista mi!
*Applaus*
Selv voksenverden inneholder mobbing, eller erting, eller utfrysing eller baksnakking....kall det hva du vil.
Det er som jeg skulle skrevet det selv!! Jeg har ikke fått meg til å avlegge det mobbeløftet fordi jeg hater dobbeltmoral. Jeg mobbet på både barneskolen og ungdomsskolen. Ble tatt for det, lærte tydeligvis ikke og gjorde det igjen. Til å være en ganske lettlært person så brukte jeg veldig lang tid på å lære at man ikke mobber. Aldri. Selv ikke hun litt rare som skiller seg så veldig ut.
Jeg har altså mobbet, og skammer meg utrolig mye over dette. Dermed synes jeg ikke at jeg kan avlegge det mobbeløftet. Dessuten det sykt naivt, vi kommer alle til å mobbe iløpet av livet, holde noen utenfor, overse, le av, himle med øynene, snakke stygt og nedsettende om og heve oss over uten grunn.
Ser alle disse folka som har avlagt mobbeløfte og tenker med meg selv: "are you serious???? Du var en mobber, og jeg kan ikke i min villeste fantasi se for meg at du ikke baktaler, ler av og fyrser ut andre idag". Veldig mange av oss er barn av "sladdrekjerringer" som sprer rykter, ser ned på og fryser ut andre, og vi har selvfølgelig tatt med oss noe av dette selv. år foreldre gjør ting så opplever barn det som sannheter og tror at det er riktig og akseptabelt.
Liker det!
Er totalt enig med deg, alle kjente personer skal liksom stå fram å forklare hvor mye de ble mobbet som barn, mens sannheten er at de bare hadde det litt kjipt i perioder, sånn som alle andre.
Tror dette er det andre blogginlegget jeg noengang har lest, fikk nesten sjokk over at det ikke handlet om sminke og sex, og var skrevet av en 17 år gammel blond jente med et fucket up syn på sin egen eksistens og verden rundt seg.
Utrolig bra skrevet! Jeg har selv lagt ut statusoppdateringer på facebook med "flott å se at de som var stormobbere på barneskolen gir mobbeløftet. Hyklere." Jeg tror det er mange som ser på sine egne handlinger som at de ikke har mobbet. Eller andres for den saks skyld. En "spøk" fra deres side, men oppfattelsen fra en annens er jo noe helt annet. For hvor går linjen mellom mobbing og litt spøk? Den tror jeg mange sliter med å vite.
Det er verdt det om bare et par stykk ser kampanjen, leser artikkelen og fortstår hvor galt det de gjør er.
Fint for de som ble sterkere, men langt fra alle blir det. Når man blir behandlet som om man er mindre verdt, så tror man snart det selv. Og "jeg var ung" eller "jeg visste ikke hva jeg gjorde" gjør det ikke mindre galt.
Jeg har vært på den mottagende siden, og kan si at jeg fortsatt ønsker at de som sto for det skal si "unnskyld, det var feil av meg", for å late som det ikke har hendt gjør det bare enda surere.
Jeg kommer iallfall aldri til å mobbe selv, selv om en av grunnene til at jeg ble det, var at jeg sa ifra til noen at "det var ikke rettferdig, gi deg, slutt", når de fikk noen andre til å føle seg som dritt.
Hvis du har mobbet, si unnskyld, du trenger ikke å ta opp alt, men vis at du ikke er den lave etterligningen av et menneske de husker deg som.
Siste setningen var den beste... den bør gi grunn til ettertanke for de fleste med barn! Det er i den ubeviste oppdragelsen foreldrene fostrer mobbere!!
Wendys: Nå kan det jo kanskje være slik at disse "stormobberne fra barneskolen" har innsett at det de gjorde i barndommen var feil.
Jeg går nok inn i samme kategori som Hanne, jeg har nok dessverre bidratt til mobbing. Da jeg var liten tenkte jeg ikke på denne atferden som mobbing, men når jeg nå ser tilbake, så skammer jeg meg veldig. Det kan jo være at mange andre også føler det slik. Det er aldri for sent å slutte med mobbing - og jeg synes ikke man bør kalles hykler av den grunn.
Tror det er veldig mange lesere som kjenner seg igjen i det du beskriver, så utrolig mange har vært med på å mobbe og mange har opplevet det å bli mobbet,både barneskole og ung. Mange opplever ubehaget gjennom mange mange år. Jeg tror puberteten er steintøffe år for mange pga mobbing, og så utrolig mange barn føler seg ekskludert. Lærer vi opp ungene våres feil, at vi kun kan leke i grupper på 2-3 personer?
takk for innlegg og ta kontakt om du vil bytte link!!
Veldig bra skrevet! Jeg er sikker på at de fleste av oss vet at vi har vært med på mobbing hvis vi tenker oss litt om, enten direkte eller den mer indirekte, himle med øynene-varianten. Vet at jeg har det i hvert fall.
Jeg syns også det er litt trist at alt nå er mobbing. Begrepet blir helt utvannet når halvparten av befolkningen mener de er mobbet eller når det bare holder at du føler deg krenket, så er du mobbet. Jeg syns faktisk det er litt dårlig gjort overfor de som faktisk blir eller har blitt mobbet. Det drukner plutselig i at noen har følt seg litt krenket en dag. Det er forskjell på å føle seg krenket innimellom og bli systematisk plaget over lengre tid. Etter min mening er det førstnevnte den kjipe delen av å leve i et samfunn. Det sistnevnte er mobbing.
Er ikke løftet rett og slett å BRY SEG og ikke "jeg lover å ikke mobbe", men "jeg lover å bry meg om jeg ser/hører om/oppdager mobbing" altså å si fra, hjelpe til, IKKE stå utenfor! Det er to forskjellige ting. Seff ligger det i det at man ikke skal mobbe men poenget er at man skal BRY SEG.
En som kan førstehjelp (og faktisk alle andre) har PLIKT å hjelpe folk om de ser noen falle/skade seg/ulykker osv....
Greit nok trenger ikke skrive under på fb, men jeg syns nå det er kjekt med BRY DEG.
Jeg synes det er kjempefint med antimobbekampanjene. Jeg har avlagt løfte om å ikke mobbe, og jeg HAR mobbet,baksnakket og jeg HAR blitt mobbet. Jeg er ikke perfekt, men facebook løftet minner meg på at jeg skal fra nå av prøve å være en god person. Det er helt greit at du synes dette er idioti, men da får vi være uenige.
Hadde jeg vært i posisjon til det, så skulle jeg kåret denne blogg-posten til årets blogg-post!
Utrolig viktige innspill !
Hei
Jeg trodde da virkelig kampanjen handlet mest om å BRY SEG. Altså ta ansvar når det skjer noe. Ser du eller hører du om noen som blir mobbet så GJØR du noe med det, du forsøker å stoppe det/si ifra/hjelpe/lytte osv. Jeg avla løftet fordi det var slik jeg forstod det. Naturligvis er det underlagt at man heller ikke skal mobbe.
Jeg syns ikke helt ALT mange nevner her kan kalles direkte mobbing. Som en sa så er det litt forskjell på erting og mobbing også. Jeg tror ALLE sladrer av og til men det betyr ikke nødvendigvis at de mobber. Jeg ser da også folk som gjør alt for å hevde seg/vise seg frem og tenker også av og til "herregud skjerp deg". Men jeg føler ikke at det er mobbing. Ser man noen som blir plaget, har det vondt og sliter så tar man tak i det så enkelt er det.
Jeg ble selv både ertet og mobbet (ikke et heavy mobbeoffer men nok til at jeg holdt meg utenfor og var stille innesluttet og aggressiv hjemme... Det tok mange år etter før jeg fikk selvtillit...men det sitter i enda) så jeg prøver absolutt ikke å forsvare noe som helst.
Kanskje er det pga at jeg selv ble plaget og kjenner mange som ble plaget at jeg tenker "fy skam deg/æsj som hun oppfører seg" osv fordi DE er/var de slemme. Jeg klarer ikke heeeelt å synes synd på folk sopm ødelegger for andre...ikke når de er voksne...
Barn ER barn og skjønner ikke konsekvensene, så her HAR Foreldre et ansvar om å fortelle barna at alle er like mye verdt og man skal ikke si stygge ting og plage andre osv. Forklar hvorfor. Ikke bare si "nei sånn gjør vi ikke". Har selv to barn og oppdaget at det var en del mobbing på skolen og jeg tok det opp med en gang med lærer/rektor. Jeg ga også beskjed til gutten om at han heller ikke skulle oppføre seg sånn om andre ville han skulle det/eller for å hevde seg...
Kunne sagt så mye mer, men BRY DEG og "Jeg lover på tro å ære og ikke mobber" er ikke HELT det samme. Selv om det er underlagt...
Alle bør kunne bry seg... si fra, hjelp til, gjør noe. Ikke stå å se på.
VOKSNE VET, barn vet ikke. Hjelp barn å vite...
Du vekker en sterk ettertanke Hanne. Takk! :)
- Siv
Legg inn en kommentar