Urettferdighet - eller hvordan femåringer stopper kjeften på de fleste

– Jeg vi ikke at pappa skal legge meg i kveld! Jeg vil at mamma skal gjøre det! brøler Lillesøster (5).

Når den lille damen setter i gang, kan Machiavelli bare ta seg ei bolle. Leggetid skal trekkes ut, og man bruker hvilke argumenter eller midler som helst, særlig splitt-og-hersk-taktikk (akkurat det har hun nok til felles med flere jevnaldrende, og det er således mulig vi kan konkludere med at Machiavellis geni var at han beholdt femåringen i seg. Nok om det, tilbake til kveldens gjenvordigheter).

– Det er pappa som skal legge deg i kveld, sånn er det.
– Neeeeeiiiheeei!
– Vi har vært sammen i hele dag, men pappa har nesten ikke sett deg. Stakkars pappa, han må jo få være litt sammen med deg, han også.
– Mmmmnjaaa…., tenker Lillesøster høyt.

Jeg tenker også. Slam-dunk, tenker jeg. Og bestemmer meg for å ta seieren hjem:
– Pappa må jo også få lov til å legge deg. Ellers blir det urettferdig.
Jeg lener meg tilfreds tilbake, men Prinsessa snur seg fra høyt oppe på pappas skuldre og verdiger mora si et kort, strengt blikk:
– Nei, det er IKKE urettferdig. Urettferdig, det er når folk ikke har mat og de er fattige. Herregud, mamma!

Slam-dunk, du lissom.
Og med himlende øyne over den innskrenka mora si duver Prinsessa allernådigst opp trappa, trygt plassert på pappas skuldre.