De tidigere bøkene til Mehlum var helt greie, og denne var
lett tilgjengelig som e-bok (i motsetning til en del andre norske bøker), så jeg bestemte meg for å fortsette mitt bekjentskap med tønsbergadvokaten Svend Foyn. Og for all del, han er et ålreit bekjentskap, men vi kommer aldri til å bli nære venner. Han stikker nesa si i litt for mange ting det er rart å blande seg opp i og jeg tror ikke alltid på motivasjonen hans. Ikke minst begynner det å bli temmelig påfallende med alle disse tilfeldige sammentreffene og usannsynlige hjelperne som mirakuløst løser de mange situasjonene. Men spennende, det er det til tider.
I 2002 var Bryson i Afrika for første gang, nærmere bestemt i Kenya, sammen med CARE International. Dette er altså en slags prosjektbok for organisasjonen, og han donerer overskuddet av salget til CARE. Jeg var litt skeptisk til en sånn "hvit mann besøker Afrika og forteller om det"-greie, men dette er Bryson, og han er helt fantastisk. Han bruker uvitenheten sin med en enorm porsjon ydmykhet og selvironi, og forteller medrivende om prosjektene til CARE og utfordringene i Kenya. Dette er en kort, lettlest bok med mening. Dermed er den absolutt verdt pengene (det synes sikkert CARE også, så det er bare å kjøpe).
Dawn French er morsom, smart og tøff, og jeg ønsker virkelig at jeg kunne si det samme om den første romanen hennes. Det kan jeg dessverre ikke. Boka handler om førtiniårige Mo, som lever et travelt hverdagsliv med barnepsykiater-jobb, en litt usynlig mann, en atten år gammel datter i konstant og høylytt opposisjon og en tenåringssønn som tror han er Oscar Wilde. En dag går det opp for henne at hun er i ferd med å bli gammel, og samtidig mottar hun uventet oppmerksomhet fra en kjekk, yngre kollega.
Dette kunne vært et artig utgangspunkt, men French klarer ikke å gjøre personene til noe annet enn pappfigurer - og litt dårlig utklipte sådanne. Attenårige Dora ville kanskje vært hakket mer overbevisende som fjortenåring, men selv da er hun ikke særlig moden. Ektemannen er stort sett bare en passiv, uthvisket figur i bakgrunnen, helt til han agerer noe så grundig og usannsynlig. Og jeg blir bare sur av hvordan Mos oppmerksomhet-dilemma blir løst (jeg vil ikke avsløre altfor mye i tilfelle noen finner på å lese boka). Jeg kan leve med at dette ikke er veldig dypt og klokt, men ikke at det er umorsomt og kjedelig. For når jeg virkelig ikke bryr meg det grann om hvordan det går med disse menneskene, blir jeg en kjip leser.
Gledelig overrasket, nå! Jeg leser en del krim, men blir sjelden veldig begeistret av det, så ofte skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg gidder. Men Damhaug begeistret, altså. Se meg, Medusa er en lettlest pageturner med et snedig plott. Jeg leste den på et blunk, slukte den grådig i store gulp. Underveis tenkte jeg at dette klarer han neppe å ro i land, for her er det noen ganske drøye muligheter. Men han klarte det, jeg ble ikke skuffa over avslutningen. Jeg skal prøve flere Damhaug-bøker, det er helt sikkert. Har han ikke nettopp skrevet en med handling i Lillestrøm, tro?
Oioioi, dette er en av de aller mest interessante og underholdende bøkene jeg har lest, tror jeg!
Hva består egentlig historien av, tenker Bill Bryson mens han spaserer rundt i boligen sin, et hus i Norfolk fra 1851. Jo, den består av århundrer med mennesker som holder på med helt dagligdagse aktiviteter: sover, spiser, har sex, prøver å ha det så bra som mulig. Og hvor foregår alle disse helt dagligdagse aktivitetene? Hjemme! Men dette leser vi lite om i historiebøkene, som ofte er fulle av store slag og kriger, kongerekker og oppfinnelser.
Og med utgangspunkt i sitt eget hus, begynner han altså å forske i historikken til alle disse dagligdagse tingene. Hvorfor har vi for eksempel salt og pepper på bordet, og ikke salt og sennep? Når begynte vi å bruke dører? Og hvorfor forekommer ikke ordet "room" i vår betydning av ordet før i Tudor-tiden?
What I found, to my great surprise, is that whatever happens in the world – whatever is discovered or created or bitterly fought over – eventually ends up, in one way or another, in your house. Wars, famines, the Industrial Revolution, the Enlightenment – the are all there in your sofas and chests of drawers, tucked into the folds of your curtains, in the downy softness of your pillows, in the paint on your walls and the water in your pipes. So the history of household life isn't just a history of beds and sofas and kitchen stoves, as I had vaguely supposed it would be, but of scurvy and guano and the Eiffel Tower and bedbugs and body-snatching and just about everything else that has ever happened. Houses aren't refuges from history. They are where history ends up.
At Home er en gullgruve av fun facts og fiffige sammenhenger. Og det er akkurat en sånn bok det er perfekt å lese på brett, ettersom ordforklaringer og utdypinger bare er et klikk unna.
Jeg anbefaler den noe så innmari sterkt! Den er som en sesong QI i bokformat, skrevet av kjærlighetsbarnet til Stephen Fry og Marian Keyes. Bare mye bedre.
Se også:
Lest i januar
