Grammatikknostalgi

Noen ganger blir jeg nostalgisk. På pluskvamperfektums vegne, for eksempel. Stakkars, fine pluskvamperfektum som ikke finnes lenger. I navnet, altså. Jeg var alltid litt ekstra glad i det navnet. Plus que parfait, som det heter på fransk: Mer enn fullført. Skikkelig ferdig, med andre ord. 

Jeg var et sånt rart barn som likte grammatikk og smakte på verbtidene som små drops, lærte dem utenat og sa dem for meg selv. Pluskvamperfektum, hviska jeg til meg selv. Første og andre kondisjonalis, sang jeg inni hodet mitt på vei hjem fra skolen. Jeg ble sterk av å kunne de ordene, jeg var Hermione Granger flere tiår før hun ble født i bokformat. 

Men nå! Nå er det plutselig nye navn som gjelder. Der de gamle var som knitrende, hemmelighetsfulle boksider, er de nye som sånne rene, sterile stålredskaper i et kjøkken. Jeg har ikke bruk for de gamle ordene lenger. Nei, det er skikkelig ferdig nå. Det er bare noe som kunne/ville ha vært. 

...og før jeg visste ordet av det var det eksamenstid igjen. Snart er tre fjerdedeler av det toårige norskstudiet mitt fullført. Begynte jeg ikke for omtrent to uker siden?

Gaven som virkelig varer

For nesten to måneder siden runda jeg førti (år, altså - ikke kroner eller skonummer, for eksempel). I forveien tok jeg meg god tid til å grue meg grundig. Helt irrasjonelt, for objektivt sett synes jeg ikke at førti er noen problematisk alder i det hele tatt. Men jeg fikk helt hetta av å se den knytta til meg selv: Hanne (40). Både irrasjonelt og selvsentrert, med andre ord, ikke noen formildende omstendigheter der i gården. Det finnes imidlertid klare fordeler med å gjøre unna gruinga på forhånd. For da merkedagen opprant, var jeg nemlig helt ferdig med sånt tull, og kunne være bare glad og fornøyd.

Det er ålreit å være førti. Jeg liker jo å være voksen (jeg gråt meg for eksempel gjennom både søtten- og attenårsdagen min, og sånt savner man virkelig ikke). Og førtis-tilværelsen ble ekstra ålreit da jeg fikk verdens aller fineste overraskelsespresang på festen min. Det viste seg at en overveldende stor del av vennene mine hadde hatt et hemmelig prosjekt på gang i lang tid. I lang, lang tid.

Da overraskelsen ble vist på storskjerm på festen min var jeg bare millimeter unna skikkelig ugly cry, samtidig som jeg virkelig ikke kunne forstå hvordan de har klart å rotte seg sammen bak min rygg så lenge. Det er som når det skjer et sånt skikkelig plot-twist et stykke ut i en TV-serie, og så ser man plutselig alle de tidligere episodene i et helt nytt lys. For hvor var jeg egentlig den dagen da alle jeg kjenner møttes på arbeidsplassen min for å lage en gladfilm?

Og når nettene er mørke, været er dårlig, når jeg er litt sliten, når noen er teite eller jeg bare trenger en ekstra piff, ser jeg på filmen. Igjen og igjen. Og blir tullete, boblende glad og varm om hjarterota. Hver gang. Så mange fine folk.

(hvis du dobbeltklikker på filmen får du fullskjermopplevelsen)

Tusen, tusen takk til alle dere nydelige, vidunderlige menneskene som var med på å gi meg the gift that keeps on giving. Dere har lyst opp hele høsten og vinteren. Jeg elsker dere!



P.S. Hvis noen har lurt på hvem den mye omtalte Mannen i familien er, så ser dere ham med rutete skjorte og ei rød lampe som mikrofon, ganske i starten av filmen.

Fakta fra Finland

Nabojenta (8) er innom stua for å kikke på vårt nyeste tilskudd til familien. Hun beundrer Hunden en stund på avstand, for sånne små valper sover mye, og da skal de ikke forstyrres. Vi snakker litt sammen så lenge, og det er mye hunderelatert hun lurer på:

– Hvordan fikk dere henne?
– Hun kom med fly fra Finland.
– Hæ? Kom hun med fly? Fra et annet land?
– Ja, og så ble hun kjørt hit til oss. 
Nabojenta grunner litt på dette. Så lyser hun opp:
– Ååååh, hun er adoptert!

Jepp, det er jo dønn logisk, egentlig. Når hunder kommer med fly, er de adoptert. I motsetning til de hundevalpene man ellers ville født selv, altså.

Fredagsdiktet: Deg vil jeg aldri glemme

DEG VIL JEG ALDRI GLEMME

Deg vil jeg aldri glemme, sa jeg
men hvis jeg likevel skulle glemme deg
så ville jeg fornemme deg, sa jeg, slik
jeg fornemmer en drøm på den andre siden
av søvnen, ja, slik jeg aner en forlatt by
som et lysskjær over himmelen i det fjerne

Men slik skulle jeg glemme deg: som et tog
jeg hører i det fjerne og i det samme har glemt
Som et liv jeg har forlatt i et liv før dette
I en by ingen noensinne har bodd i. Og der en
telefon står og ringer i et tomt og mørklagt hus

(Stein Mehren)

Hundedager

I løpet av den siste uka har jeg trampa stolt rundt i borettslaget hver eneste dag, flere ganger om dagen, mens jeg har lagd rare pludrelyder som ellers ville fått meg til å skamrødme. Splitternye og knuseskjønne familiemedlemmer kan gjøre rare ting med folk.

Det aller minste og nyeste tilskuddet i husholdningen kom hit sist lørdag, flybåren fra Helsinki. Da hun ble båret inn i huset var hun både engstelig og tommelomsk, stakkars liten, og ville helst sitte musestille i en armkrok. Men hun tinte raskt opp, og familiens ordforråd har gradvis blitt erstattet med beundrende aaaawww-lyder. For hun er så søt!

Søt? Hvem, jeg? Det vet jeg vel!

Den lille voffen er en åtte uker gammel finsk lapphund, og vi er fôrvertene hennes. Det betyr i grove trekk at hun bor hos oss hele livet, men at oppdretter (som er en kollega av meg) stiller henne ut og skal bruke henne i avl (her kan du se kennelklubbens forslag til fôrvertavtale).

Storebror (11) har ønska seg hund siden han visste hva en hund var. Han er usedvanlig glad i både dyr og babyer, og i hunder aller mest. Men han hadde nesten gitt opp håpet om en firbeint kompis. Det er ikke en forpliktelse man inngår uten å tenke seg grundig om, og det var først i våres jeg ble sikker på at vi hadde både motivasjon og overskudd til å følge opp en hund slik den fortjener. Det tok enda litt lenger tid å overtale Mannen, for han var skikkelig skeptisk til det hele.

Altfor mye jobb, sa Mannen lenge, uten at han noensinne har bodd sammen med et dyr, så egentlig har han ikke peiling. Akkurat den typen aktiviteter vi trenger! Og dessuten skal jeg mate den og gå tur med den og leke med den, parerte jeg entusiastisk, godt hjulpet av både nær og fjernere familie. Og jeg har bodd sammen med hund både i oppveksten og i studietida, så jeg har et brukbart grunnlag for å vurdere det.

Endelig kom du!
Kjærlighet ved første kos. 

Storebror går tur, godsnakker, trøster og klapper. Han tørker uoppfordret opp både små og store valpeuhell fra gulvet, uten å fortrekke en mine. Og han er dønn motivert for sju timers teorikurs om hund (på en lørdag), så han kan lære mer om hvordan han kan være en god og fornuftig hundevenn.

Og hva med Mannen, da? Det tok ikke mange timene før Mannen tidligere kjent som herr Skeptisk lå langflat på gulvet og fniste. Og riktignok hadde vi ingen planer om å ha hund i sofaen, men for all del – noen ganger endrer visst planene seg. Så til de grader, faktisk. Hvis noen hadde prøvd å antyde for noen år siden at Mannen skulle bli hjemmeværende med valpepermisjon, ville vi ledd rått, hele gjengen. Det virker imidlertid ikke som om noen lider noen nød av endringene.

Det er jo hyggelig med litt selskap i sofakroken.

Vi er for øvrig veldig spent på hva vi kommer til å få ut av dressurkurset, for sånne lapphunder er visst veldig lærevillige. Og vi har jo noen beskjedne mål, ikke for mange. Selv håper jeg at hun kan lære seg å anmelde film, mens Mannen gjerne vil ha hjelp til å vakuumpakke kjøtt. Men kanskje er vi helt på jordet. Det kan jo hende at talentene hennes ligger i en helt annen retning. Sekkepipe eller korsstingsbroderi, for eksempel. Vi får se hva det blir til, man vil jo være åpen.