– Jeg trodde det bare var gutter som bygde ting, utbryter Lillesøster.
Jeg mister nesten hammeren i ren forskrekkelse. Hæ?
Vi forsikrer dem om at alle som liker å bygge ting kan gjøre det, enten de er gutter eller jenter. Det handler om interesse og øvelse, ikke om kjønn. Etter en stund fyker de rastløse små ut i vårsola igjen, og vi fortsetter arbeidet vårt mens vi lurer på hva som nettopp skjedde. Hvor i all verden har hun fått det fra at bare gutter gjør sånne ting?
Dagen før fikk jo Lillesøster lov til å hjelpe oss med å male det samme soverommet, samt peisen i første etasje – mens faren hennes sto på kjøkkenet og lagde middag til alle sammen. I fjor hang hun rundt oss mens vi pussa opp stua på hytta. I forfjor var det Rikke og jeg som lagde Lillesøsters nye soverom. Jeg kunne fortsatt med eksempler, men du skjønner sikkert hva jeg vil fram til: Lillesøster er slett ikke uvant med å se jenter og damer som bygger, maler, bærer, flytter, planlegger og jobber (hun er heller ikke uvant med å se gutter og menn som lager mat, passer barn, handler og henter). Dessuten pleide hun da vitterlig å snekre mye i barnehagen?
Allikevel hadde hun en klar oppfatning av at bygging er en guttegreie. Har hun fått det fra venner, skolen, bøker, filmer, reklamer, eller de til tider ufattelig irriterende TV-seriene hun ser på? Jeg tipper ja. Til alt.
Det er vel ikke så farlig. La nå jenter være jenter hvis de vil, er det mange som sier. Og selvfølgelig skal jenter få være jenter. Hvis de vil. Jeg synes forsåvidt at hvem som helst bør får være jenter (eller gutter) hvis de vil. Utfordringa er imidlertid at det valget sjelden er fritt og uhildet. Når for eksempel ei lita jente har en idé om at bygging for gutter, er det grunn til å anta at det kan påvirke valgene og preferansene hennes framover.
Og det er bare ett eksempel – av mange. Her er et annet. Les gjerne hele bloggposten det er hentet fra, den heter Jente, gutt eller menneske:
Vi har filmet barn og ansatte i barnehagen for å undersøke om det er forskjell på hvordan personalet møter jenter og gutter, fedre og mødre. Resultatet er klart – det er forskjeller! For eksempel brukes guttenes navn hyppigere enn jentenes navn, gutter får flere oppfølgingsspørsmål og de voksne har lengre samtaler med gutter enn med jenter. Gutter får mer oppmerksomhet fra de voksne enn jentene får. Vi har filmet vanlige barnehagesituasjoner, måltid, lek, garderobe og lignende.Altfor ofte definerer og defineres vi ut fra kjønn, og det påvirker prioriteringene våre. Vi velger nemlig som regel de tingene som gir oss positiv respons fra omgivelsene. Og det er, pussig nok, de samme tingene som stemmer overens med kjønnsstereotypiene. Og så har vi det gående. Med mindre vi er klar over disse mekanismene, da. For det går faktisk an å gjøre noe med det, og jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor ikke alle er interessert i å bli møtt som de personene de først og fremst er, ikke som representanter for et sett med kjønnsroller.
Det viste seg også at personalet møtte fedre og mødre forskjellig. Når far kom og hentet var det en mer spøkefull tone, det ble fortalt små historier fra barnets dag i barnehagen, mens når mor kom var det antall bleieskift og hvor mye barnet hadde spist som var det viktigste å formidle.
Utpå kvelden samme dag begynner garderoben å bli ferdig. Lillesøster og Nabokusinebestevenninna kommer løpende inn igjen med tre plankebiter under armen.
– Kan vi få bruke disse plankene, mamma?
– Hva skal dere bruke dem til?
– Vi har fått låne hammer av tante, vi skal snekre!
Klart de får lov til å snekre. Og så gjør de det. Ikke bare har vi fått verdens fineste garderobe (den er virkelig helt praktfull, kors på halsen!). Lillesøster har fått en viktig erfaring hun kan legge til i verktøykassa si, den som rommer kjønnsroller og identitet. Det er kanskje det beste med hele garderobeprosjektet.
Til sommeren tror jeg sannelig vi skal mure utepeis.
