Rapport fra den andre siden

For drøyt tre måneder siden skrev jeg en bloggpost om hvordan Storebror (12) mistrivdes på skolen og hvorfor vi valgte privatskole etter sjuende klasse. Jeg har snakka med Storebror, og vi er enige om at de som leste det forrige innlegget fortjener å få vite hvordan det går. Storebror synes dessuten det er viktig at flere får høre at det finnes alternativer. Så her er en foreløpig rapport.

Jeg trodde at Storebror var av den typen som ikke fortalte så mye hjemme. Typisk gutt, lissom. Det viser seg at det var feil. Han hadde bare ikke noe å fortelle.

Nå, derimot. Fra første dag på den nye skolen har han kommet hjem og skrudd skravlekrana på fullt. Han forteller om diskusjoner de har hatt i timen, hva lærerne har sagt og gjort, prosjekter de skal ha framover og hva han har snakket med klassekamerater om. Han snakker! Helt av seg selv! Jeg lytter og nikker og kommenterer og slår hjul innvendig. Går det virkelig an at så mye endrer seg på så kort tid, nærmest over natta? Det er nesten så jeg må klype meg i armen.

I september var vi på åpen skole og foreldremøte. Jeg var nysgjerrig på å treffe alle som Storebror fortalte så mye om, men erfaring har lært meg at jeg ikke akkurat bør holde pusten mens jeg venter på konstruktive tilbakemeldinger. Jeg fikk en helt ny erfaring.

Etter bare tre uker på nyskolen hadde Storebror blitt sett bedre enn på de fire siste årene til sammen.

Vi snakka blant annet med en matte- og naturfaglærer som lyste opp da vi fortalte hvem som var sønnen vår, og som med stor entusiasme og flere konkrete eksempler la ut om Storebrors mange ferdigheter og særegenheter. Han snakka dessuten varmt og engasjert om hele elevgruppa og forklarte hvordan han har lyst til å jobbe med akkurat den gjengen. Det var nesten så jeg fikk lyst til å begynne i åttende klasse selv. Og alt dette skjedde før selve foreldremøtet, som også var både informativt og lovende på alle måter.

Jeg ble så glad at jeg måtte gråte en skvett i bilen etterpå. Endelig!

Storebror selv har fått en skole-iver jeg aldri har sett hos ham før. Han står opp av seg selv i grålysninga (halvannen time tidligere enn om han hadde gått på lokalskolen, og tidligere enn han strengt tatt trenger nå også), tar ansvar for både matpakke og skolesekk, tar to busser for å komme til skolen og to busser hjem igjen, og gjør lekser på eget initiativ. Sågar med en god porsjon glede, og noen ganger i helga.

Det begynner rett og slett å ligne et slags samsvar mellom læreglede og skoleglede hos min førstefødte. Jeg kan nesten ikke tro det er sant, men jeg ser jo tilbakemeldingene, vurderingene og karakterene han får (de er skikkelig gode, og jeg mener ikke bare karakterene, men kvaliteten på vurderingene, man er ikke lærermamma for ingenting). Men ikke minst ser jeg hvor mye rettere han er i ryggen, hvor mye gladere han er – og hvor mye mer han er til stede i seg selv.

Og jeg blir så glad på hans vegne at jeg må slutte å skrive med en gang, for jeg har ikke de ordene som kan beskrive det skikkelg.

Høsten i snapshots

Sommeren i år var så lang og fin og fullkommen at da ferien var over, var det i grunn helt greit. Jeg var sommermett og klar for hverdag igjen. Det er en skikkelig luksussituasjon.

Men selv om ferien tok slutt, fortsatte finværet – dag etter dag. Vi kunne ikke helt huske hvordan gråværshimmelen så ut. Regnjakka lå bortpakka så lenge at vi glemte hvor den var. Det ble noen fine, lange kveldssolturer med Hunden. Noen ganger var barna med. Hunden gikk pent ved siden av meg. Det gjorde ikke alltid barna. 

Lillesøster i kveldssol. Hun har aldri sett
Det lille huset på prærien, men det har jeg. 

Med skolestart fikk jeg nok å gjøre. To av fagene mine var helt nye for meg, det samme var alle elevene mine. De var ikke nye på videregående, for jeg har bare vg2- og vg3-elever, men jeg måtte pugge navn og feste dem til ansikter. Jeg insisterer på navneleker og fotografering, og så lager jeg klassekart med egne bilder som jeg kan studere og repetere. 

Elevene fyller dessuten ut skjemaer hvor de sier litt om hva de forventer av faget og læreren, beskriver hvordan de foretrekker å jobbe og nevner hva jeg som lærer bør vite om dem. Svarene er veldig varierte, men kjennetegnene på en god lærer er temmelig samstemte. En god lærer skal være: blid, forberedt, engasjert, variert, tydelig, tålmodig, trivelig, effektiv, oversiktlig, forståelsesfull – og holde et høyt akademisk nivå. Puh! 

Noen ganger dukker det opp kreative svar i bunken. 

Denne kompetansen må jo komme til nytte på et vis, tenker jeg. 

Etter å ha pønska på ny tatovering et par år, fant jeg endelig det motivet jeg skulle ha. Det kom som tips fra en venn på Facebook, og jeg visste med en gang at det var det rette. Skulle jeg liksom ikke ha Time Lord-språk på armen?

Circular Gallifreyan: Bow ties are cool!

I midten av september dro MK-avdelingen (medier og kommunikasjon, altså) ved skolen på tur til Nord-Koster, takket være en finfin kollega som inviterte oss med til sitt sted. Vi var der i fjor på samme tid, og det er så fint at jeg går med gladpipestemme på hundefløytenivå hele helga. 

Begeistra på tur. Björnsängen, Nord-Koster.

Vi gikk lang tur i forbløffende variert landskap, la spennende planer for kommende arrangementer på skolen, møtte hester, sauer og innfødte, spiste godt, sov godt og lo mye. Noen bada, noen fotograferte (på ordentlig, ikke sånn iPhoneknipsing som undertegnede driver med), noen spilte og sang og alle hadde det knakende fint.

Hyggelige naboer kom med plommer. Og vips,
så diska vår utmerkede vert opp med syltetøy og vafler til alle. 

Vi skjønte at vi hadde flaks som fikk med oss den siste skikkelige sensommerhelga. Vi kunne nemlig spise både frokost og lunsj utendørs, og vi brukte verandaen til langt på kveld. Riktignok trengte vi både ullgensere og pledd etter solnedgang, men det er uansett ingen selvfølge å nyte utelivet (nesten) døgnet rundt midt i september. 

Skumring over Basteviken. 

Dagene flyr og ukene gamper avgårde, og plutselig, i dag, er det siste fredag før høstferien. Litt over sju i morges var Hunden og jeg på den sedvanlige morgenturen, men noe var annerledes. Hunden snuste begeistra i lufta. Hva var dette? Det lukta jo ...vinter? Og da vi kom borti skogkanten, gikk hun fullstendig bananas: Hvitt, stivt gress! Rim! Endelig!

Må rulle meg i dette deilige, kalde!
Lapphundlykken stiger når temperaturen synker. 

Det er høst. Winter is coming. På tide å fyre i peisen – og kanskje blogge litt mer?