Alt du trenger å vite om streiken. Kors på halsen.

Jeg skjønner godt at du blir drittlei av å høre om lærerstreiken. Før jeg begynte å jobbe i videregående skole for seks år siden, skjønte jeg ikke så mye av hva lærerne holdt på med, jeg heller. Og dersom du er blant dem som får informasjon om konflikten fra en fragmentert blanding av nettavistitler, KS-lederens ulne retorikk og lærernes streikesanger, kan jeg også forstå at du sliter med å opparbeide deg sympati med oss sytende slabbedasker.

(Liten digresjon: Her har vi ingen illusjoner, for dette hører vi daglig, ofte i veldig tydelige vendinger. Å være i streik kan nemlig til tider minne litt om å bo i kommentarfeltet til nettavisene. Lite frisker opp i hverdagen som å få kreative tips i gata eller på nærbutikken om hvordan vi kan gå og henge oss, eller nøyaktig hvor langt opp i ræva vi kan stikke kravene våre.)

Heldigvis er folk flest skikkelige folk, med skikkelige spørsmål og innvendinger. Og det skjønner jeg som sagt godt.

Nå, godt inne i den tredje streikeuka, ser jeg at det er en del betimelige spørsmål og kommentarer som går igjen. Derfor tenkte jeg at det kunne være lurt å dele disse ofte stilte spørsmålene og kommentarene her, slik at vi kan gå gjennom dem sammen (jeg begynner dessuten å få skoleabstinenser, og trenger et slags utløp for trangen til å undervise noen. Neida. Joda. Litt, i hvert fall.).

Hannes streikeskole! Bli opplyst i en fei.
(foto: streikekollega Stian Green)

Forhandlinger handler om å gi og ta. Nå må dere lærerne gi noe også.

Vi har ikke gjort annet enn å gi. Eller rettere sagt: KS har ikke gjort annet enn å ta. Lærerne har mistet tid til for- og etterarbeid siden nittitallet, og nå er det nok. Når KS nå framstiller det som at de har ”gitt” oss noe, handler det i realiteten om at de har foreslått å ta bittelitt mindre enn de egentlig ville. Hvis noen stjeler bilen din og er så generøse at de lar sykkelen din stå igjen, har de da gitt deg noe? 

Fremdeles har vi altså ikke fått noe som helst av KS. Her kan du se en enkel og tydelig animasjon av hvilken vei dette har gått de siste tjue årene:



Og den spesielt interesserte infoholikeren kan kose seg med denne detaljerte oversikten over årets forhandlinger, med krav og tilbud fra begge parter.

Lærere bør tåle å jobbe i 7,5 timer som andre folk.

Det gjør vi. Dette er IKKE en kamp for å jobbe mindre, det er en kamp for å jobbe når og hvor det er hensiktsmessig. Lærerne jobber ikke noe mindre enn andre, arbeidsåret vårt er bare annerledes lagt opp.

Norske lærere tilhører et eksklusivt mindretall lærere med mest bundet tid i Europa. I over 2/3 av EU-landene har lærerne bare bundet tid i undervisningstiden, resten disponerer de selv. Og i Finland, som vi ellers liker å sammenlikne oss med, har de altså mye mer fleksibel arbeidstid.

Så hvordan er arbeidstida vår lagt opp?
Det vanligste i arbeidslivet er at man har en arbeidstid på 37,5 timer i 45 uker, i alt 1687,5 timer. Lærere har i stedet et komprimert arbeidsår som følger elevenes skoleår. Når hele årsverket (1687,5 klokketimer) skal utføres i løpet av 39 uker betyr det flere arbeidsfrie dager enn de fleste andre, men samtidig en gjennomsnittlig arbeidstid på 43 timer i uka.

Arbeidsuka vår består av ca 70 prosent bundet tid (slik som mange jobber har kjernetid) og ca 30 prosent ubundet tid (slik mange har fleksitid). Vår bundne tid består av undervisningstimer, møter og felles planleggingstid. På den videregående skolen min begynner undervisningen kl 08.10 og varer til kl 15.30.

Som regel er jeg der den tiden, men har noen ”hull” i timeplanen i løpet av dagen, som går med til fraværsføring, elevsamtaler, samarbeidsmøter, kopiering, research, dokumentering og annet forefallende. Tiden utover dette skal brukes til planlegging og vurdering (det som før het retting, men som nå inneholder så mye mer enn det).

La meg gi et eksempel:
Jeg underviser i mediefag, psykologi og norsk, og har 30 elever i nesten hver klasse. Når én klasse har hatt prøver eller innleveringer, trenger jeg om lag 15 timer for å vurdere det klassesettet – og da jobber jeg effektivt. Alle skal ha individuell beskjed om hva de har gjort bra, hva som skal til for å bli bedre og tips om hva de bør jobbe mer med, samt en karakter i henhold til de vurderingskriteriene vi har satt opp for akkurat den vurderingssituasjonen. Når jeg har til sammen 105 elever (noe som ikke er spesielt mye), og de skal ha 3-5 slike vurderingssituasjoner i året, sier det seg selv at det blir en del timer til sammen (det er blant annet snakk om lange vg3-tekster med tidvis komplisert fagstoff).

Alt jeg ber om, er muligheten til å kunne fortsette å sitte hjemme og rette konsentrert når jeg ikke har undervisning, eller på kveldstid, eller i helgen, i stedet for å sitte på et bittelite arbeidsrom sammen med 16 andre kolleger etter 5-8 timer intensiv undervisning. Jeg er fremdeles på skolen i elevenes undervisningstid, og langt utenom også, dersom det er behov for samtaler og annen oppfølging. Jeg er dessuten tilgjengelig for både elever og kolleger via mail og ymse digitale verktøy til langt på kveld. Dette fungerer godt. Når Arne i vg2 har et kjempeviktig spørsmål klokka 22, får han som regel svar av meg. Elevene mine er fornøyde med dette.

Det blir dessuten dyrt å binde lærerne til arbeidsplassen. Hvis lærerne skal bindes til arbeidsplassen mer enn i dag, må vi ha tilfredsstillende arbeidsplasser, noe halvparten av oss mangler. Ifølge Bygganalyse AS vil det koste kommunene 14 milliarder kroner å sørge for dette.

Det er dårlig gjort at streiken går ut over barna.

Helt enig. Vi håper det kommer en løsning så snart som mulig. Denne streiken handler i aller høyeste grad om skoleframtida til den tredjeparten som blir rammet: skoleelevene. Vi kan ikke gå med på et utfall som gir dem en dårligere og mer byråkratisk skolehverdag og lærere som ikke får skikkelig tid til dem. Jeg ble lærer på grunn av elevene (ikke på grunn av kontorarbeidet, lønna eller det glamorøse imaget), og det er viktig for meg å kunne ivareta dem skikkelig.

Vi treffer elevene i lokalmiljøet og når vi står streikevakt. De synes det er kjempefrustrerende at de ikke har kommet skikkelig i gang med skoleåret, men de forstår lærernes kamp og de støtter oss. De vet nemlig også hvor skolen trykker.

Dere burde prøvd dere i en normal jobb, så hadde dere skjønt hvor godt dere har det!

Det er fiffig hvor mange av lærerkritikerne som snakker om at "lærerne skulle prøvd en ordentlig jobb", som om ingen av oss har vært i andre yrker noensinne.

Mange av oss lærere (kanskje særlig på yrkesfag) har faktisk årevis med arbeidserfaring fra andre jobber både i privat og offentlig sektor, i små og store bedrifter, og som selvstendig næringsdrivende. Men INGEN av de som kritiserer oss for manglende arbeidserfaring har satt sine bein i et klasserom etter at de sluttet på skolen selv (og let’s face it, for en del av dere begynner det å bli ganske mange år siden). Så hvem er det egentlig som mangler erfaringsgrunnlag for å sammenlikne?

Før jeg begynte som lærer i videregående skole for seks år siden, jobbet jeg 12 år i privat næringsliv, til tider i stillinger godt over hundre prosent, og i fire av årene som selvstendig næringsdrivende. Jeg vet med andre ord en god del om andre arbeidssituasjoner og bransjer.

Det er drøyt at dere som har hatt ferie i åtte-ni uker skal gå ut i streik.

Lærere har fem ukers ferie som andre, og et årsverk på linje med andre ansatte i offentlig sektor.

La oss ta dette én gang til: Det vanligste i arbeidslivet er at man har en arbeidstid på 37,5 timer i 45 uker, i alt 1687,5 timer. Lærere har i stedet et komprimert arbeidsår som følger elevenes skoleår. Når hele årsverket skal utføres i løpet av 39 uker betyr det flere arbeidsfrie dager enn de fleste andre, men samtidig en gjennomsnittlig arbeidstid på 43 timer i uka. Dette betyr altså at lærerne har et årsverk og ferie på lik linje med andre tilsatte i offentlig sektor.

Det er mange andre som også har slitsomme jobber, og som jobber mer enn fastsatt arbeidstid.

Ja, det er vi veldig klar over. Når mange lærere velger å fokusere på at de jobber mye, er ikke det fordi vi tror eller mener vi jobber mer enn alle andre, men som en reaksjon på signaler og kommentarer vi får fra mange kanter om at vi jobber så innmari lite. Det kan oppleves som litt urimelig, for å si det mildt.

Lærerne bare syter og klager.

Det er trist hvis det oppfattes slik, for de fleste av oss synes selv vi har verdens beste jobb. Jeg har gnålt uforholdsmessig mye (blant annet her på bloggen) om hvor glad jeg er i jobben min. Dette er den morsomste og mest givende jobben jeg noensinne har gjort! Jeg vil gjerne ha mulighet til å fortsette å gjøre den på best mulig måte, og det er det vi sier ifra om nå.

Her kan du lese litt mer om hvordan en vanlig arbeidsdag ser ut, hvordan en mindre vanlig arbeidsdag ser ut og hvor glad jeg er i jobben min.

Det finnes så mange dårlige/inkompetente lærere.

Det er flere enn 150.000 lærere i Norge, og vi er som folk flest – forskjellige. Felles for de aller fleste er at de har både mye kunnskap om fagene sine og stort engasjement for å jobbe i skolen. Men vi må ha tid, rom og tillit for å gjøre jobben skikkelig. Man får ikke flere gode lærere av å gjøre forholdene dårligere. Og dette er ganske kritisk, folkens.

Snart finnes det nemlig altfor få lærere, og med KS’ løsninger kommer skolen til å lekke i begge ender – dårligere rekruttering og større frafall. Hvordan tenker KS og lærerkritikerne at dårligere arbeidsvilkår, lite konkurransedyktig lønn, dårligere status og generelt mer hets skal løse den økende lærermangelen?

Hva er det som gjør lærerjobben så innmari spesiell?

Vi er ikke mer spesielle enn mange andre – men lærerjobben er ikke en kontorjobb. Derfor kan vi ikke organiseres som om vi var byråkrater. Det gjelder flere yrker enn vårt – sykepleiere, for eksempel. Det fungerer dårlig å innføre vanlig kontortid for sykepleiere og ha dem på jobb bare på dagtid, fordi folk er syke også om natta.

På samme vis er det meningsløst å ha lærere på et kontor til faste tider, uavhengig av hva som trenger å gjøres og hvilke behov elevene har. I løpet av skoleåret, derimot, er det viktig at vi har mulighet til bruke ekstra tid på å rette prøver og innleveringer, forberede undervisning tilpasset elevene (hvis behov vi er blitt kjent med) og følge opp de problemene og utfordringene som dukker opp.

...sånn er det på min arbeidsplass også, skal jeg si deg!

Ja, mange har det nok slitsomt på jobben, mange opplever unødvendig byråkrati, unødig tidspress eller urimelige arbeidsforhold. Hvis du forteller meg hva som er problematisk i en jobb jeg ikke har erfaring med selv, prøver jeg å lytte og lære. Denne streiken er vår måte å si fra om at det ikke er bra nok for oss og elevene våre. Takk for at du prøver å lytte til oss.

Kom dere tilbake på jobb!

Mer enn gjerne! Jeg lengter skikkelig etter jobben min. Jeg savner elevene, timeplanen, brannslukkingen og mestringsopplevelsene. Det er ikke noe gøy å være lærer uten elever. Vi går med glede tilbake på jobb så fort vi får arbeidsforhold som sikrer at vi kan gjøre den jobben.
Si det gjerne videre til KS.

Maya Angelou: Still I Rise

Maya Angelou døde i dag, 86 år gammel, etter å ha vært en sånn person og levd et sånt liv man liksom aldri blir ferdig med å lese om. Heldigvis, da, at det er skrevet så mye både om og av henne.

Kortkort sammendrag: Maya Angelou ble født 4.april 1928 i St.Louis, Missouri. Hun er kjent som dikter og forfatter, men før det hadde hun en rekke forskjellige jobber: nattklubbdanser, prostituert, skuespiller – og frilansjournalist i Ghana, for å nevne noen. Mellom 1969 og 2002 utga hun 6 selvbiografier (ta den, Knausgård). Hun var kompis med Malcolm X og Martin Luther King, komponerte filmmusikk, underviste og engasjerte seg i politikk.

Nå må jeg slutte før dette slutter å være kortkort, men hvis du er interessert kan du lese mer selv, for eksempel her eller her.

Eller du kan lese denne artikkelen: How Maya Angelou influenced hip hop. Selv mente hun at musikksjangeren var en finfin inngangsport til poesien for unge. Og hvis du liker diktet i bloggposten her, kan du selvfølgelig lese flere.

Bilde hentet fra Buzzfeed. 

Still I Rise

You may write me down in history
With your bitter, twisted lies,
You may tread me in the very dirt
But still, like dust, I'll rise.

Does my sassiness upset you?
Why are you beset with gloom?
'Cause I walk like I've got oil wells
Pumping in my living room.

Just like moons and like suns,
With the certainty of tides,
Just like hopes springing high,
Still I'll rise.

Did you want to see me broken?
Bowed head and lowered eyes?
Shoulders falling down like teardrops.
Weakened by my soulful cries.

Does my haughtiness offend you?
Don't you take it awful hard
'Cause I laugh like I've got gold mines
Diggin' in my own back yard.

You may shoot me with your words,
You may cut me with your eyes,
You may kill me with your hatefulness,
But still, like air, I'll rise.

Does my sexiness upset you?
Does it come as a surprise
That I dance like I've got diamonds
At the meeting of my thighs?

Out of the huts of history's shame
I rise
Up from a past that's rooted in pain
I rise
I'm a black ocean, leaping and wide,
Welling and swelling I bear in the tide.
Leaving behind nights of terror and fear
I rise
Into a daybreak that's wondrously clear
I rise
Bringing the gifts that my ancestors gave,
I am the dream and the hope of the slave.
I rise
I rise
I rise.

(Maya Angelou)

Fredagsdiktet: Sommarnatt

Temaet i ukas fredagsdikt er et litt annet enn vi kanskje forventer av å lese tittelen.

Nettopp derfor bør vi lese det. Kvelden før selveste hurradagen kan vi gjerne koste på oss å være så inderlig takknemlig for hvordan vi ikke har det, og for alt som ikke er.

Gratulerer til alle oss som feirer i morgen. Vi er lottovinnere, hele gjengen.

SOMMARNATT
Den stille sommarkveld har ingenting med dette:
forbrende mannelik i dynger på ei slette.

Det raude fargespel på havets horisont
er ikkje atterskin av blodig krigar-dont.

Dei fredelege tre som lutar tungt mot kveld
blir ikkje rivne vekk av tunge bombesmell.

Den svale vindt som susar trygt omkring mitt hus
ber ikkje bod om stank i brende byars grus.

Og landet ligg og søv så blått og draumeslørt.
Den norske sommarnatt har inga blodhand rørt.

Min tanke klamrar seg til vind og jord og tre.
Ein gong kan alt vi reddast kome til å skje.

(Arnljot Eggen, trykt i Dagbladet 19.8.1950)

Lillesøster forsker på hva som er skikkelig gøy

Det er en vanlig maikveld i denne husholdningen, noe som innebærer at hele resten av familien gjør lystbetonte ting, mens jeg sitter ensom og naglet til kjøkkenbordet og vurderer prøver og innleveringer så tastaturet går varmt og kjeven spenner seg.

Neida, jeg klager ikke (så veldig mye), for jeg vet jo at jeg får igjen for de utallige vårkveldene og -helgene med hode og fingre fulle av vurderingskriterier og framovermeldinger og eksamensforberedelser i form av avspasering i slutten av juni. Men akkurat nå er det travle tider, baktusbror.

Lillesøster var såvidt hjemom til middag før hun strøk avgårde igjen, ut til kompisgjengen. Folk som snakker om at unger nå til dags aldri leker ute, bor åpenbart ikke på Skjetten. Her myldrer det av unger i stikkveiene, på lekeplassene og i skogholtene. Det går i sisten, fotball, gjemsel, trehyttebygging, sykling, rollerblades og annen moro – og garantert en del aktiviteter foreldre egentlig ikke vil vite om. Uansett har de det travelt, ungegjengen, og voksnes smålige forsøk på å begrense avkommets frihet med kjedelige ting som middagstider, leggetider og denslags, blir møtt med ymse varianter av diskusjon eller unnvikelse.

Der satt jeg altså og jobba for meg selv. Temmelig presis klokka 19.20 ringte telefonen min. Det var Lillesøster, som skulle vært hjemme klokka 19.15. Nå var hun på lekeplassen, det hørte jeg av lydene i bakgrunnen (både på telefonen og gjennom vinduet, i en fiffig stereoeffekt).
– Hei mamma!, utbrøt hun med sin mest entusiastisk-blide stemme.
– Hei jenta mi, sa jeg, litt mer avventende.
– Du mamma, kan jeg få lov til å være ute litt til, for du skjønner, jeg er kjempesvett! 
– Uhm...hæ?
– Ja. Jeg er kjempesvett, og det er et klart bevis på at jeg har det skikkelig gøy!

Det er vanskelig å være firkanta i møte med så god argumentasjon og klokkeklare beviser.

Fredagsdiktet: Til livet

Om morgenen går vi stort sett på autopilot her i huset. Rutiner er redningen for morgentrøtte folk. Men når vi våkner og oppdager at hunden har spist hver smitt og smule av brødet (fordi noen har lagt det litt for langt ut på kjøkkenbenken), blir det rør i rutinene. Og når det attpåtil er veldig lite havregryn igjen i den guloransje papirposen, blir det komplett kaos. Ikke så imponerende, kanskje, men sånn er det nå her.

Vi kom oss da av gårde til slutt, alle sammen. Bortsett fra den mette og veldig fornøyde hunden, som krølla seg sammen i kroken sin etter morgenturen, klar for å passe huset med stoisk ro. Og jeg rakk første økt med et nødskrik, halsende inn døra til et rom (halv)fullt av minst like morgentrøtte elever.

Jeg var forberedt. En plan var lagt. Det står svært sjelden på det. Men heldigvis er det rom for å gå litt utenom planen, også. Det er lov å improvisere, særlig når man har gjort leksa si. For tiden snakker vi om (psykisk) helse, livskvalitet og andre litt vage begreper som mange bruker, men få kan definere helt presist. Jeg grep sjansen til å utforske lykkebegrepet nærmere, og fikk elevene til å notere stikkord på tavla. Hva forbinder de med lykke?

Ikke bare ble det et godt utgangspunkt, det ble ei tavle som rett og slett var litt lykkefremmende. Jeg var slett ikke den eneste som tok bilde av tavla vår i dag tidlig, det var en skog (eller i hvert fall et lite skogholt) av hender og telefoner i lufta.

Vanligvis passer jeg på å viske ut det som er skrevet på tavla før jeg går, sånn at de som skal bruke rommet etter meg kan starte med blanke ark. Men i dag lot jeg det stå. Og gikk plystrende til neste økt.

Til livet

Mitt liv, eg lovar deg høgt og dyrt:
Ikkje før døden det vil
sloknar min brennande elskhug til deg,
og gleda: å høyre deg til.

Og svaret ditt kling ifrå alt eg ser
og høyrer ved dag og natt,
i alt det du gjer meg, i alt som skjer:
Eg elskar, eg elskar deg att!

(Halldis Moren Vesaas)

Hvis livet mitt hadde vært i shuffle play

Jeg har alltid vært fornøyd med at jeg blogger etter lystprinsippet, for meg selv og egen skriveglede, ikke for annonseinntekter eller oppdragsgivere. Dette skal være et fristed, ikke en plikt. Så får det heller være at det av og til blir litt sjeldnere mellom innleggene. Det tar seg alltid opp igjen, har jeg tenkt. Men ærlig talt, det får da være grenser for unnasluntring, selv på dønn egosentriske lekeplasser som dette.

Her forleden snakket jeg med en tenåring som snart skal ha norskeksamen. Hun hadde lest en del om å skrive.
– Pff, det er som å lære å svømme via internett, utbasunerte jeg.
– Det er bare én ting som hjelper for å bli bedre til å skrive: Å skrive.

Jeg ble litt mindre kjepphøy da jeg kom på at det siste innlegget mitt her inne ble skrevet i begynnelsen av februar. Siden den gang har alle bokstavene mine gått med til noe annet: Formelle brev, undervisningsnotater, vurderingskriterier, planer og andre dokumenter som er akk, så nødvendige, men som knitrer litt tørt og lukter mer fylkeskommune enn fantasi.

Hvor ble det av ordleken og den gode flyten? Jeg vet sannelig ikke. Jeg har hatt mange gode setninger i hodet, men de stopper der. Jeg har ikke hatt snev av skriveglede i det hele tatt, for første gang på veldig, veldig mange år. Noen skriver bedre når de ikke har det så bra, men for meg har det ikke fungert helt sånn. Og etter som jeg er voksen og stort sett bestemmer selv (i fritida mi, vel å merke), har jeg ikke vært nødt til å gjøre så mye med det.

Men nå. Nå tar jeg meg selv i nakken og bruker litt mild egentvang. Jeg prøver det rådet jeg ofte gir til elever når de står fast: Ikke pønsk så mye, ikke sensurer deg selv unødvendig, ikke tenk at du skal skrive Store og Viktige Ting. Legg gjerne et ark foran skjermen så du kan knotte avgårde uten hemninger underveis. Noter ned en sangtekst eller en vits, for den saks skyld. Skriv hva som helst, bare du kommer i gang. Det viktigste er å komme i gang. Nu, jäklar.

Og når jeg først er tilbake på start, kan jeg like gjerne denge til med å gjenopplive en guilty pleasure-aktivitet fra riktig gamle bloggedager, vi snakker om tida før Facebook, da meme-er som dette gikk varmt fra blogg til blogg. Det er lavterskel og forbløffende morsomt å gjøre. Prøv selv, da vel!

The soundtrack of my life: 

• Put your music player on shuffle.
• Press forward for each question.
• Use the song title as the answer to the question - even if it doesn't make sense.
• NO CHEATING!

How am I feeling today?
Ingen neråtsång (Thåström)

Will I get far in life?
Existance Should Be Singing (Cumshots)

How do my friends see me?
Lang vei til himmelen (Oslo Ess)

What is my best friend's theme song?
Aftenbønn (Jokke & Valentinerne)

What is the story of my life?
Gett Off (Prince and the New Power Generation)

What was highschool like?
Dancing With Myself (Billy Idol)

How can I get ahead in life?
God Morgen (Oslo Ess)

What is the best thing about me?
Dirty Boots (Sonic Youth)

How is today going to be?
Noheart (The Cure)

What is in store for this weekend?
Blister in the Sun (Violent Femmes)

What song describes my parents?
The River (Bruce Springsteen)

To describe my grandparents?
Det brenner under beina mine (Oslo Ess)

How is my life going?
Know Your Enemy (Rage Against the Machine)

What song will they play at my funeral?
Høydepunkt (Raga Rockers)

How does the world see me?
School’s Out (Alice Cooper)

What do my friends really think of me?
Sweet Dreams Are Made of This (Marilyn Manson)

Do people secretly lust after me?
Nonversation (Cumshots)

How can I make myself happy?
Grind (Alice In Chains)

What should I do with my life?
Let There Be Rock (AC/DC)

What is some good advice for me?
Da har du driti deg ut igjen (Jokke & Valentinerne)

How will I be remembered?
Hönan Agda (Cornelis Wreeswijk)

What is my signature dancing song?
Take Your Mama (Scissor Sisters)

What do I think my current theme song is?
Rett opp og ned (Lars Vaular)

What does everyone else think my current theme song is?
Kärlek är for dom (Thåström)

What type of men/women do I like?
Come As You Are (Nirvana)

Å leve med en gamer

Min sønn, trettenåringen, er en gamer. Han sparte bursdagspenger, lommepenger og andre surt ervervede midler i noen år (!) for å kunne kjøpe seg en skikkelig kraftig, stasjonær gaming-PC. Den er nå innstallert på rommet hans, som sist høstferie gjennomgikk den delvis smertefulle overgangen fra barnerom til ungdomsrom. På dette promperommet sitter han i timesvis bak (halv)lukkede dører – dersom har får lov. Og det får han faktisk rett som det er. Riktignok blir han sendt ut jevnlig for å lufte hunden og unngå D-vitaminmangel, men vi lar ham holde på ved dataskjermen i ganske stor grad.

Noen mener at det er skrekkelig usosialt og stusselig å holde på sånn. Kan ikke kidsa heller være sammen med andre folk, lissom? De som hevder det har neppe vært tilhører til en trettenåring som gamer med kompiser. Der sitter Storebror i sitt eget hus på Skjetten, og skravler uavbrutt med en skolekompis som befinner seg på Høybråten, Lørenskog eller Jessheim, samtidig som de samhandler i en spillverden. Vitser, tyning, latter, ordspill og strategiprat lekker ned til oss i underetasjen, og noen ganger må vi hysje på dem fordi de er så høylytte.

Realitetsorientering: Det er ikke usosialt bare fordi man ikke henger ved den lokale kiosken. Ting foregår på arenaer som ikke eksisterte da du var tretten. Det må du prøve å leve med.

Det hjelper imidlertid fint lite at gaming er sosialt, hvis det samtidig fører til at ungene våre blir psykopatiske kjeltringer og voldtektsforbrytere. Alle vet jo at dataspill inneholder massive oppfordringer til voldsbruk, og ellers legger til rette for grovt blaserte holdninger til menneskelig lidelse. Det kan hvem som helst lese i (nett)avisa.

Heldigvis har jeg fått et unikt innblikk i hva dette dreier seg om hos oss, og jeg er klar for å dele det med verden, koste hva det koste vil. Her er ett av favorittspillene til min sønn, et han gjerne bruker tre-fire timer på av gangen dersom ingen stopper ham. Det er helt sjukt avhengighetsskapende. La meg gi dere et screenshot:

Skummelt.
Klikk på bildet for større utgave. 

Spillet heter Democracy 3, og handler i korte trekk om å være en statsleder og fordele ressurser, innkreve skatter og sørge for ting som helseomsorg, transport og undervisning. Samtidig skal du forholde deg til velgere (inndelt i demografiske grupper, mange av dem overlappende), som blir fornøyde eller misfornøyde med deg alt ettersom du tilgodeser dem, eller velger å bruke pengene på noen andre.

Curb banking bonuses? Ohnoo!

Som om ikke det er nok, blander mediene seg inn i smørja, og publiserer harmdirrende saker om hvordan du som statsleder fullstendig ignorerer ymse velgergrupper (kollektivtrafikken er en skandale!)  – og du må bestemme deg for hva du skal gjøre. Skal du handle, og i så fall hvordan? Eller skal du bare overse det og håpe at folk roer seg ned? Uansett må du ta et standpunkt, og det vil få konsekvenser.

Ja, og nevnte jeg at du må velge partinavn og kampsaker, og etter at du har tatt en del beslutninger og gjort en del tøffe prioriteringer blir ideologien din basert på de valgene du har tatt?

Jepp, denslags skrekkelige saker holder altså tenåringen på med her i huset. Huttetu.

Vi burde snarest innføre skjermforbud og sende ham utendørs, så han kan henge oppe på kjøpesenteret sammen med de som virkelig får ting gjort.

Hverdag. Akkurat sånn.

I gamle dagers bloggosfære var det ikke helt uvanlig med sånne "et bilde i timen"-poster hvor man dokumenterte en typisk dag. Jeg gjorde det en gang for nesten fire år siden (hjelp! det føles som det var i går!). Så kanskje det kunne la seg gjøre med en ny versjon nå? Det blir nesten litt retro, bare at dagsaktuelt. Dessuten gnåler jeg jo en hel del om at hverdager er undervurdert.

Kl 07.00: Jeg er nyvaska, påkledd, velstelt nok og nesten i ferd med å våkne. Storebror (13) har vært oppe en time allerede. Han liker å få litt alenetid med tekoppen sin før han skal ta to busser til nabokommunen, hvor han har valgt å gå på ungdomsskole. Lillesøster (8) skal ha havregrøtfrokost og matpakke, og Hunden (1) skal luftes før alle menneskene forlater huset – mens den firbeinte står i vinduet med et blikk som gir oss store hjerter og dårlig samvittighet. I dag passer det sånn at jeg skal samkjøre med Mannen (43) til jobben. Han slipper av meg på Lillestrøm før han drar videre til Helsfyr.

Kl 08.05: Det er fem minutter til skolen begynner (det ringer ikke inn eller ut hos oss, så alle må passe klokka selv), og elever og lærere siger jevnt og langsomt mot inngangene. Noen har allerede vært her en stund, andre virker mer nyvåkne og desorienterte. Jeg har ikke undervisning i første økt i dag, så jeg setter kursen mot arbeidsrommet mitt, som jeg deler med 15 andre. Det har nok aldri skjedd at vi har vært der samtidig, og i dag tidlig er det stille.

Jeg klasker derfor neve med meg selv i pur begeistring over at internett fungerer igjen (det var borte i timesvis i går, helt krise), og går i gang med å sjekke mail, ta notater til undervisning og skrive ut ymse dokumenter jeg kommer til å trenge.

Kl 09.50 begynner andre økt, og da har jeg norskundervisning med 30 vg2-elever fra MK.
I dag skal vi ha analyse, yay!, annonserer jeg med begeistra utestemme og ditto solo-applaus. Det kommer et unisont sukk fra klassen. Elever generelt (og yrkesfagelever spesielt) er ikke overvettes hekta på denslags, og lar seg slett ikke forføre av min entusiasme sånn helt uten videre.

Men det er greit, jeg elsker analyse og virkemidler og rim og rytme og snedig terminologi, så jeg kjører på med egne virkemidler og eksempler. Og ettersom klassen består av nydelige elever, våkner de etter hvert til liv og bidrar med både gode spørsmål og praktfulle eksempler.

Dessuten har jeg et ess i ermet. Vi skal analysere denne teksten:

Den er så stappfull av fiffige allusjoner og enderim og assonans og kontrast og metaforer og andre virkemidler at det nesten blir litt for mye for en stakkars norsklærer, som piper med hundefløytestemme i begeistring for hvert tredje ord. Og elevene liker både låta og teksten (det er ikke tilfeldig, jeg kjenner jo elevene mine og har valgt ut teksten deretter), og glemmer nesten at de egentlig ikke liker analyse.

Når klokka er 11.20 og jeg annonserer at økta er slutt, blir jeg møtt med: Åh nei, er det ferdig allerede? Men dette var jo skikkelig morsomt! 
Det er mulig at jeg nådde toppen av min lærergjerning der og da. Jeg ble i hvert fall overvelda av eufori, for ingenting kan måle seg med sånne øyeblikk. Neveklask med meg selv igjen, nå.

Kl 11.20 begynner midttimen, som varer (ja, nettopp) en time. Da er det lunsj og fritime for elevene, og lunsj og møter eller jobbing for lærerne. Jeg er alltid litt engstelig for at jeg har oversett en møteinnkalling, så jeg bruker ofte de første minuttene til å sjekke sånt. Det er jeg ikke alene om. Men i dag er det (så vidt jeg kan se) ingen møter for meg, og dermed kan jeg lage kaffe og hente en grov baguette med ost og skinke fra kantina og jobbe ved pulten min.

Innimellom ringer det på døra. Det er elever som vil låne eller levere kamera på utstyrsrommet, snakke om fraværet sitt, spørre om råd for videre utdanning, dobbeltsjekke fristen for en innlevering eller gråte litt på en skulder fordi noe er tungt og vanskelig. Det siste kan by på praktiske problemer, for vi har ikke så mange ingen grupperom i bygningen vår. Men vi får det som regel til allikevel, ved å ta tomme øvingsrom og redigeringsrom til hjelp.

Kl 12.20 har jeg mediekommunikasjon med MK-klassen min. Temaet er reklame. Dette har de hatt om før, så vi gjennomgår hovedlinjene temmelig kjapt. AIDAS-modellen, opinionsledere, merkevarer, målgruppeprofiler, virkemidler. Jepp, de husker ganske mye. Da kan jeg hente fram den praktiske oppgaven jeg har lagd (og som jeg selv synes er uhyre morsom). Elevene deles inn i små grupper, og trekker to lapper per gruppe: En med produkt, og en med målgruppe. Deretter skal de klare å selge inn produktet til den aktuelle målgruppa.

Det fiffige her er selvsagt at produktene har et visst retropreg, for å si det mildt. Dermed kan de få i oppdrag å selge skrivemaskiner til mammabloggere, eller faxmaskiner til unge, eventyrlystne menn. For eksempel. Økta blir så morsom at jeg nesten glemmer å ta bilder, men jeg får streng beskjed av elevene om å skrive at de er de beste elevene som finnes. Det er ikke vanskelig å love. Og vips, så er klokka 13.50 og vi må pakke sammen.

Kl 14.00 har jeg brukt de ti minuttene mellom øktene på å gå innom arbeidsrommet for å legge fra meg noe, hente noe annet, gå en snartur på do og forflytte meg fra den ene enden av skolen til den andre. I tredje etasje i hovedbygget har jeg psykologi 2, et programfag (det som før het linjefag) som hører til samfunnsfagene. Flesteparten av de 30 elevene i klassen er vg3-elever, men det er noen vg2-elever der også. Det er en sterk og faglig engasjert klasse. Folk som snakker om at alt var så mye bedre før kan bare ta seg ei bolle, for nivået vi opererer på her møtte ikke jeg da jeg gikk på videregående – det kom ikke før jeg begynte på universitetet.

Vi bruker først litt tid på å gå gjennom undervisningsevalueringen. Hvert skoleår får vi lærere trukket ut to klasser som skal evaluere oss (anonymt, selvsagt) på en rekke punkter. Vi skal graderes på en skala fra 1-5 på punkter som: Læreren er flink til å hjelpe meg når jeg står fast, læreren er lederen når vi har undervisning, læreren bidrar til å skape et godt miljø blant elevene, læreren viser et høyt faglig engasjement, jeg får tilbakemeldinger fra læreren om hvordan jeg kan bli bedre i faget og så videre. Resultatene skal vi gjennomgå i en utviklingssamtale med vår nærmeste leder og med elevene i klasserommet. Dette er en nyttig øvelse, synes jeg (i motsetning til en del andre undersøkelser som måler gjennomsnittselevens mening om det samlede snittet av alle lærere). Dette kan jeg faktisk bruke til noe. Jeg får gode, konstruktive innspill på flere av punktene.

Så er det tid for praktisk arbeid. Jeg har kjøpt et knippe klikkere (sånne som brukes til hundetrening) på Biltema, og deler inn klassen i grupper på tre. Hver gruppe består av en hund, en instruktør og en observatør. Instruktørene skal få hundene til å gjøre en bestemt øvelse, kun ved hjelp av positiv forsterkning i form av klikk. Det favner to relevante temaer i psykologi: operant betinging og kommunikasjon. Dessuten er det både frustrerende og underholdende – to elementer som gjør at man husker bedre. Og før vi vet ordet av det, er klokka 15.30 og skoledagen er over.

Klokka 16.30 kommer jeg hjem til verdens gladeste hund. Åh, så innmari glad! Selv om Storebror har vært hjemme en stund, oppfører hun seg som om jeg var det eneste mennesket på jorda. Vi legger ut på tur, og hunden får løpe og base og hoppe og grave og snuse i all den vidunderlige snøen. Hurra! Man leker tross alt ikke finsk lapphund, sier hunden i en kort kommentar. Før hun pløyer seg ned i snøen igjen.

Klokka 17.30 spiser jeg middag. Her burde jeg selvsagt kline til med noe kortreist, økologisk og nøye planlagt, men slik blir det ikke i dag. Mannen dro avgårde på hyttetur med kompiser i 16-tida, Storebror har allerede lagd seg middag, og Lillesøster er hos en kompis for lekselesing og mat. Dermed er det bare meg igjen. Jeg har litt kjøttsaus igjen fra gårsdagens middag, og denger den på et pitabrød, strør på ost, steker herligheten og kaller det pizza. Det ser stusselig ut, men det smaker greit.

Klokka 19.00 har jeg egentlig satt meg til for å jobbe litt, men så kommer Lillesøster hjem fra kompisbesøk. Hun vil så veldigveldigveldig gjerne ordne håret mitt, og det får hun selvfølgelig lov til. Jeg må visst se kulere ut, mener Lillesøster. Det løser seg med ei hjertespenne i panneluggen og to assymetriske musefletter. Lillesøster er fornøyd med kreasjonen, betror meg noen hemmeligheter, leker litt med hunden og går aller nådigst med på å legge seg. Nattasangen er Jeg folder mine hender små, med meg på vokal og energisk beatboxing fra Lillesøster.

Klokka 21.20 har jeg rukket å jobbe en stund, selv om det til stadighet er noe galt på internett som jeg må blande meg inn i. I mellomtiden har Storebror lest litt i boka si (Vredens dag, Kurt Aust) og gått en tur med hunden. Han har også rukket å game en hel del med en skolekompis som han kommuniserer med på Skype samtidig. De snakker skravler sammen konstant mens de spiller, og all kommunikasjon foregår på engelsk. Jeg vet ikke helt hvorfor de velger å snakke sammen på et fremmedspråk, men nøyer meg meg å tenke at det er språktrening. Etter hvert kommer tenåringen ned for å veksle noen ord (på norsk) med mora si. Man skal være takknemlig for at tenåringssønner gidder å snakke med mora si. Særlig når sånne sønner er så interessante å snakke med.


Det finnes en statusgenerator for Facebook. Den tar for seg statuser du har skrevet før, og genererer nye oppdateringer basert på de gamle. Jeg synes den er ubegripelig underholdende, og her har den jaggu klart å avrunde for meg.

Ferdaminne fra Danmark, del 2: Vi bor i en skrekkfilm

Etter en lang og innholdsrik skoledag dro de spente elevene våre hjem med vertselevene sine, hvert til sitt. Våre danske kolleger skulle ha informasjonsmøter for foreldre om kvelden, og tilbød oss å bli på skolen sammen med dem. Det var hyggelig, men vi hadde vært på reisefot siden klokka fem om morgenen, og tenkte at det var like greit å installere oss der vi skulle bo, slappe av litt og kanskje finne et sted å spise etter hvert.

Egentlig skulle vi bo i sentrum av Roskilde, men ettersom det var fullt i samtlige herberger, hadde vi blitt booka inn på noe som ble omtalt som en enkel bed & breakfast litt utenfor sentrum. Vi fikk tilsendt lenke til stedet på forhånd, og tenkte at joda, dette ser trivelig og greit ut. Enkel, landlig sjarm. Dette blir bra. Lite visste vi at vi nettopp hadde blitt casta i en skummel film.

Danmark er et lite land med kort vei til alt, det er noe alle nordmenn vet. Men da vi satt i bilen til vår danske kollega og det var flere kilometer siden vi hadde sett hus eller gatebelysning, begynte vi å stusse litt på beliggenheten til dette stedet. Det gjorde kollegaen også, men ifølge adressen var vi på rett vei. Videre bar det, på en landevei som snirkla seg forbi øde åkre og bladløse trær.

Lite er så mørkt som en nordisk januarkveld uten snø og belysning (eller bebyggelse i det hele tatt). Mens vi kjørte stadig lenger ut i det store intet kunne vår danske kollega fortelle oss at stedet vi skulle bo på hadde vært sosialistisk internatskole og kurssted for noen årtier siden, men at det gikk konkurs. Artig, tenkte vi. 

Avkjøringa fra hovedveien landeveien dukka opp så plutselig at vi holdt på å kjøre rett forbi, men omsider var vi der. Billysene sveipa over en håndfull mer eller mindre figurative skulpturer (heldigvis ingen weeping angels, så vidt jeg kunne se) blant nakne trær på vei opp til to gigantiske murbygninger. Begge de ruvende bygningene var påfallende mørke, og det var verken skilt eller ringeklokker på noen av de til sammen seks inngangsdørene.
Kunne dette virkelig være riktig sted? Kollegaen gikk ut av bilen for å ringe noen og sjekke, og plutselig dukka det opp ei dame. Fra vår plass i baksetet så det ut som hun kom rett ut av skogen.

– Jada, her er det, smilte den plutselige dama. Det var bare å bli med. Og mens baklysene på skyssbilen forsvant mellom trærne, gikk vi inn i den ene av de seks dørene og tok fatt på de til sammen 104 steintrappetrinnene opp til øverste etasje (jeg telte dem senere). Riktignok fantes det en gitterheis i oppgangen, men den hadde nok ikke virka på lenge – tatt i betraktning av at heisdøra i første etasje var dekka over med et stort maleri som så ut til å ha hengt der en stund.

I toppen av trappeoppgangen. Sparsomt belyst. 

Vel oppe i etasjen vår kunne vi ha skua ut over halve Sjælland – i hvert fall hvis det hadde vært lyst, og den øverste etasjen hadde hatt noe annet enn skråstilte takvinduer som regnet piska beinhardt på.

Vår vertinne viste oss det lille kjøkkenet og tok oss med på en vandring gjennom de lange korridorene for å peke ut toalettene (til venstre, ved siden av kjøkkenet), baderommene (helt i den ene enden av bygningen, rett ved loftstrappa), dagligstua (helt i den andre enden av korridorene) og rommene våre (ved siden av dagligstua). Lysbryterne fant vi aldri riktig ut av. 

På vei fra rommet mitt til do. Eller badet. Eller kjøkkenet.
Det var ikke så lett å vite. 

Omvisninga vår endte opp på det lille kjøkkenet igjen. Det var tid for oppsummering.  
– Morgenmad er inkludert, og den er her, sa vår vertinne, og pekte på en halvfull pose med ferdig oppskåret brød på kjøkkenbenken.
– Og hvis strømmen går igjen, eller noe annet skjer (SIC!), kan dere prøve å ringe meg på dette nummeret. Og så forsvant hun også. Ut døra og borte vekk.

Kollega Åse og jeg var alene tilbake i den store murbygningen, påfallende langt ute på landsbygda i Danmark.Her kunne vi satt oss ende ned for å vente på den skumle musikken og vårt uunngåelige endelikt, men vi var skikkelig, skikkelig sultne. Tullete å gå i døden på tom mage, tenkte vi. Og etter litt leting fant Åse popcorn i et skap. Vi spiste brødskiver og popcorn i dagligstua (den som lå helt i enden av korridoren) mens vi fniste nervøst og trakk pleddene (to hver!) tettere rundt oss. Når vi pusta dypt ut, kom det frostrøyk.

– Åse, pep jeg. 
– Åse, vi har sett nok skumle filmer til å vite hvordan dette ender, ikke sant?
– Mhm, nikka Åse kort. Hun underviser i film. 
Til sammen hadde vi tilstrekkelig kompetanse til å fastslå, med solid faglig grunnlag, at vi befant oss midt i en krysning mellom The Shining og Riget, med en dæsj nordic noir.

Selvportrett med pledd og skummel korridor. 

Heldigvis hadde vi internett. Vår venn i nøden, vårt signal til omverdenen. Jeg brukte nettet for å finne ut om det var noen butikker eller noe annet som kunne minne om sivilisasjon i nærheten av oss. Det bekrefta hva jeg allerede mistenkte: Vår nærmeste nabo var den vi kjørte forbi på veien, nemlig noen enda større murbygninger et par kilometer unna. Psykiatrisk Center Sct. Hans var det, og bidro ikke betraktelig til vår sinnsro akkurat da (annet enn vissheten om at det sannsynligvis befant seg fagfolk der som etter hvert kunne behandle traumene våre).

For øvrig var det ikke mye sympati å møte på den delen av internettet som heter Facebook. Nødropet vårt resulterte i en mengde råd om å gjennomsøke bygningen hver for oss, hint om Kim Bodnia som nattevakt og beskjed om at det ikke var annet å vente når man overlater planlegginga til Lars Von Trier. Vi følte oss ikke helt tatt på alvor, for å si det sånn. 

I korridoren hang et bilde tatt i dagslys, om sommeren. Det er sikkert pent.
Trekk fra alt som kan minne om lys og løv på trærne, legg til vind og regnvær, så får du vår opplevelse.
Vinduet til rommet mitt ser du øverst, på det røde taket, til høyre for midtpartiet.

Til vår store forbløffelse overlevde vi den første natta, og grytidig neste morgen ble vi henta av en annen dansk kollega. Det var fremdeles mørkt (både ute og inne) da vi satt oss inn i bilen hans og fortalte hvordan vi hadde tilbragt natta i noe som mest av alt kunne minne om en dogmeskrekkfilm. Hans respons:
– Nåh, men så var jo også dette et tuberkulosesanatorium i gamle dager.
Visste vi det ikke. Stakkars tuberkuløse krek.

Det er rart med dagslys og skolehverdag – da virker ingenting skummelt eller kjipt. Vi hadde vi i hvert fall vett nok til å bunkre opp store mengder mat, drikke, godteri og snacks før vi ble kjørt tilbake, og vi inntok dermed sanatoriet med nye krefter og en god porsjon fandenivoldskhet. Dessuten hadde det blitt såpass varmt innendørs at Åse omsider kasta ytterjakka.

Sett i bagspejlet (som de sier lokalt) var det nok allikevel ikke noe sjakktrekk å zappe innom The Walking Dead på TV, særlig ikke fordi sånne gamle, store bygninger lager veldig mange rare lyder. Da jeg la meg om kvelden var det allikevel det elektriske anlegget jeg frykta mest.

Det eneste støpselet på rommet mitt. Jeg vet ikke helt hva som hang sammen med hva. 

Først på fredag (den femte dagen) så vi omsider stedet i dagslys. Før den tid var det noen av oss som ymta frampå om at stedet kanskje ikke eksisterer i dagslys (det ville jo vært typisk, sånn skrekkfilmmessig, det vet jo alle). Dette var imidlertid et kontroversielt utsagn som viste seg å være feil. Se bare her:

Dag fem (exhibit A): Kollega Åse ved inngangsdøra. 

Det viste seg at stedet også har en skulpturpark. Nok en ting som er tipptopp og superdupert i dagslys, men ikke så greit når man bare får glimt av skapningene i mørket, for eksempel ved at et billys bare såvidt sveiper over skapningene når man ankommer stedet. Men for all del, fint med kunst. Ikke skummelt i det hele tatt.

Kunst. Om det så er det siste du ser.

Ferdaminne fra Danmark, del 1

I forrige uke var jeg på jobbreise. Klokka 05.30 mandag morgen sto jeg på Oslo Lufthavn (det heter visst ikke Gardermoen lenger?) med kollega Åse og venta på elevene våre mens jeg tviholdt på lister og dokumenter for hele reisefølget og styrta kaffe som en tulling. Det finnes ikke nok kaffe i verden (i hvert fall ikke på det som en gang het Gardermoen) for meg så tidlig. Men alle reisedeltakerne dukka opp i riktig tid, vi besto sikkerhetskontrollen med glans og flyet til Købehavn var i rute. Og jeg, som ofte har et snev fly...eh..anstrengthet, tok meg skapelig sammen, som seg hør og bør for den som skal være reiseleder og voksen og ansvarlig og rollemodell og alt det der.

Fra flyplassen gikk togturen via Købehavn og til Roskilde, hvor vår danske lærer guida oss med lokalbussen til Himmelev gymnas, en videregående skole noen minutter utenfor Roskilde sentrum. Her venta ei spent gruppe danske vertselever på sine norske gjester.

På mange måter to måter kan man si at Roskilde er Danmarks svar på Lillestrøm: Begge ligger nær hovedstaden, og de har omtrent like mange innbyggere. Ut over det er likhetstrekkene få. Roskilde er en av Danmarks eldste byer, og er kjent for vikinghistorie, musikkfestival og en imponerende domkirke som rommer alle avdøde medlemmer av kongefamilien. Lillestrøm fikk bystatus i 1998, og kan skilte med Tom Lund, byfesten og varemessa.

Et litt fiffig poeng er dog at Lillestrøm sannsynligvis er den eneste norske byen som er flatere enn en hvilken som helst dansk by, samtidig som Roskilde har en ganske imponerende oppoverbakke fra havna og til sentrum (til dansk å være, vel å merke).

De første par timene gikk som forventa: Elevene var litt keitete og sjenerte, og prøvde iherdig å late som de var kule og utadvendte. Vi lærerne var litt desorienterte og stressa, og prøvde iherdig å late som vi var forberedt og avslappa. Samtlige deltakere lyktes helt middels med akkurat de prosjektene, og det er omtrent den måloppnåelsen man bør forvente i begynnelsen, da alle skal bli kjent med hverandre, skolen, planene og ikke minst nabospråkene.

Nabospråkene kan nemlig være så inderlig lunefulle, med sine falske venner og vanskelige vokaler. For det norske jentenavnet Aina høres da vitterlig ut som guttenavnet Einar på dansk? Og når noen er rar, er hun da søt eller underlig? Må man eller kan man gjøre noe? Skulle vi virkelig spise frokost klokka tolv hver dag? En av våre norske elever hadde fortalt sine danske vertselever at hun hadde hybelkaniner. Det tok en stund før de fant ut av at det slett ikke dreide seg om møysommelig oppdrett av en helt spesiell form for pelsdyr. Humor over landegrenser er slett ikke uten fallgruver.

Men vi kom nå i hvert fall godt gjennom bli kjent-leker og morsomme spørreleker om de respektive landenes kultur, språk og egenart, vi stifta bekjentskap med begge lands tekster, helt fra Ja, vi elsker og Der er et yndigt land til Natasjas Gi mig Danmark tilbage og Don Martins Nilsen.

Digresjon: Da vi spilte Mitt lille land for danskene kom vi inn på 22. juli. Jeg ble overraska og litt satt ut av hvor sterkt det virka å høre dem fortelle om hvordan de hadde reagert og fulgt med oss i den tida. Det var rett og slett så jeg måtte klype meg litt i hånda for ikke å bli upassende rørt (dessuten ble jeg litt svar skyldig da danske kolleger senere lurte på hvordan valgresultatet nå i høst kunne bli som det ble, sett i lys av det vi hadde opplevd).

Men uansett: Vi så Flammen og Citronen i skolens egen biograf, for vi skulle se Max Manus dagen etter, analysere de to filmene og sammenlikne hvordan de presenterte historien om andre verdenskrig (kino på huset! misunnelig!).

Vi fikk med andre ord gjort ganske mye. Deretter var skoledagen slutt, og det var tid for å trekke oss tilbake, hver til vårt. Elevene våre skulle bo hjemme hos danske vertselever. Vi lærere trodde vi skulle bo på et deilig pensjonat. Det viste seg at vi skulle bo i en skummel film.

Dette er med andre ord en cliffhanger (den oppvakte leser vet å sette inn skummel musikk akkurat nå). Mer om vår dogmeskrekkfilmopplevelse i del 2, coming soon to a blog near you. Og der byr vi på bøttevis av bilder.