Varsel om oppsigelse (og partyhatter)

Noen ganger krangles det her i huset. Det er forsåvidt heller ikke helt uvanlig at noen lar seg rive en smule med, blir litt ekstra sinna og tramper litt, eller roper noe barnslig de angrer litt på etterpå. Men nok om meg.

I kveld hadde Lillesøster besøk av Nabokusinebestevenninna, og de ville spille Lego Pirates of the Carribean på PS3. Det passa ikke særlig godt. For det første sto spillkonsollen nede i stua der vi satt, og for det andre var det snart leggetid. Da ble Lillesøster muggen og usedvanlig kreativ i ordbruken. Den som gir seg er en dritt, synes Lillesøster, så til slutt måtte vi ta fram de ganske høye strengestemmene.

Lillesøster trampa opp trappa med Nabokusinebestevenninna på slep, og etter litt romstering og konspiratorisk hvisking skred hun ned igjen, denne gang med to store bæreposer og et papirark. Jeg har noe til dere! erklærte hun triumferende. Og overrakte en oppsigelse.

Jeg har fjerna noen navn på bildet, sånn for ordens skyld, men for øvrig bør det være krystallklart:
Til (storebror), Hanne, (pappa)
Jei (lillesøster) flyter komer ike tilbake. 
Jeg flyter til (nabokusinebestevenninna, onkel og tante)
 <3
Fra (lillesøster)

Komplett med hjerter og tegning av to lykkelige småjenter som åpenbart har det mye bedre etter at den ene fikk flytte fra de fæle foreldrene sine og ned i gata til den andre.

Vi iførte oss sørgmodige og alvorstyngede fjes og erklærte at det var veldig, veldig synd at hun ville flytte fra oss (det har forsåvidt skjedd før, men aldri med skriftlig varsel).
Har du pakka, da jenta mi? spurte jeg.
Jada, det hadde hun. Og ganske riktig, i bæreposene fantes alt en person i etableringsfasen kan få behov for: Kosedyrene Lammen og Kuli, et par dukkevotter, en plastblomst, ei lommelykt, litt plastilina og det etiopiske flagget.

Lillesøster tenker på alle, så hun delte også ut avskjedsgaver til oss som ble igjen. Og hjalp oss med å ta dem på i en høytidelig seremoni.

Jepp, dette virket som en alvorlig trussel mot kjernefamilien vår. Lillesøster lånte telefonen og ringte ned til tante for å spørre om hun kunne få bo der.
Du må huske å finne ut hvor mye husleie du skal betale, påminte Mannen hjelpsomt. Han jobber ikke i bank for ingenting.

Vi hørte ikke så mye av samtalen, bare den mumlende forespørselen om husvære og noen ja og nei og nei og javel, og spørsmålet om pris, før Lillesøster sukket tungt: Markedsleie, ja. Ha det.

Og dermed fikk vi heldigvis reforhandla avgjørelsen hennes. Og vi kom godt ut av det, vil jeg si: Ikke bare blir Lillesøster boende her. Vi får attpåtil beholde partyhattene!