Retrorussespesial

Det er pre-søttendemaitider og vi vasser i russ. I lokalavisa vår leste jeg tidligere i vår noen intervjuer hvor vg3-elever fortalte om forventningene til russetida. De var jevnt over skyhøye. Ei jente sa noe sånt som "Jeg satser på å se tilbake på russetida som den aller beste tida i livet mitt".

Jeg lo og lo. Og da jeg var ferdig med å le, tenkte jeg huff da. Du regner altså med at alt du opplever etter 18 blir en nedtur? Snakker om å legge lista lavt for resten av livet!

Og jeg ser dem jo overalt, på skolen og butikken, jeg hører dem i gatene om natta. De prøver vel forsåvidt å være både sprø og kreative, men sant å si er det ikke overvettes imponerende, det de driver med. Noe slurvstripping her, litt forsøpling der, akkompagnert av skikkelig høy musikk.

For all del, jeg synes de er fullstendig bedårende og fine. Men det er all mulig grunn til å håpe at det ikke er høydepunktet i livene deres vi bevitner nå. Særlig fordi allmentillstanden til de mest iherdige russefeirende elevene begynner å bringe tankene over på klassikere som tæring, sott og skjørbuk. Det hostes og hveses, haltes og jamres i korridorene. Og da snakker vi bare om de som faktisk er friske nok til å møte opp.

Og med den gammeldamegneldringa er det på tide å skule skue litt bakover. Nærmere bestemt til Moss i mai 1991, da undertegnede og vennene hennes løp rundt med rød kjeledress (ja, vi hadde hele kjeledresser, den gangen) og følte oss sprøere enn flatbrød.

"Kom ikke og si at berlinmuren er revet - hold deg til pensum! (Sponsa av norsk lærerlag)"            
 Åjada, fanen vår i russetoget-91 var både tidsriktig og satirisk. Pilutta lærerne, lissom.

Vi hadde gleda oss til russetida siden barneskolen. Russetida! Ooooæææh! Den lå der i enden av 12 års skolegang (ja, vi hadde tolv års skolegang, den gangen) som en skimrende, magisk periode da alt var ellevilt og vidunderlig, og vi skulle finne på de mest crazy ting.
Selvfølgelig ble det ikke sånn. Vi prøvde riktignok, vi også, men sant å si var det ikke overvettes imponerende, det vi drev med. Noe slurvstripping her, litt forsøpling der, akkompagnert av skikkelig høy musikk fra skikkelig middels bilstereoer.
Det viste seg at russetida rett og slett var litt oppskrytt, og heldigvis har jeg hatt både ellevillere og mer vidunderlige perioder senere i livet. Hele tida, faktisk.

Så jada, jeg skjønner jo greia med forventninger og alt det der.
Men allikavæl, da. Burde de ikke ha lært noe på alle disse årene?