Fredagsdiktet: Verden er ingen teori

Verden er ingen teori

Verden er ingen teori, den er open
så blir den teori

verden er ikkje meg ikkje deg
verden er open
verden er meg er deg

Og sanneleg, tenker vi, er ikkje du ein god
teori verdig

(Eldrid Lunden)

Tygge først, så svelge

Har ikke amerikanere lært av mammaene sine at de skal tygge maten grundig? Dette lurer jeg fælt på, kjenner jeg.



Forrige dagen så jeg den episoden av The Simpsons hvor Homer og en trailersjåfør konkurrerer om å spise en gigantisk biff på en restaurant, og restauranten har sin egen Heimlich-manøver-automat for gjester som setter mat i halsen.
Siden har jeg gått og tenkt på at restaurantgjester utrolig ofte setter ting i halsen i amerikanske filmer og TV-serier. Det chokes rett og slett over en lav sko.

Rollefigurene har en hyggelig middag og diskuterer forholdene sine eller planetens framtid eller et mordmysterium på jobben, og plutselig, brak! så faller en av gjestene sammen og det ropes oh my God, is there a doctor here (og ekstra vanskelig blir det selvsagt de gangene en av folkene i serien har gitt seg ut for å være lege, noe som også skjer helt urimelig ofte, men det er en digresjon).

Og her er vi altså tilbake til det egentlige spørsmålet mitt: Setter amerikanere mat i halsen oftere enn folk ellers på kloden? Eller er dette en typisk film-og-TV-greie, tilsvarende sånne ting som at folk på film aldri sier ha det når de avslutter en telefonsamtale, mens i virkeligheten gjør de selvsagt det.

Noen som vet?

Snapshot (13)

Skal det aldri ta slutt?

Indre skolegård ved lunsjtider i dag. Det er ikke mye av klasseromsvinduene våre som stikker fram fra snøfonnene. Selv er jeg overklar for snøsmelting og sykkelføre, men akkurat nå har jeg vondt for å se for meg at det noensinne kommer til å skje.

Tirsdagslyd: Vackra pojkar, vackra män

I snart tjue år har Rikard Wolff hatt skikkelig sjangs på meg, av så mange grunner (alle sammen ganske åpenbare, spør du meg). I mer enn tjue år har ikke jeg hatt sjangs på ham, av så mange grunner (som også er ganske åpenbare, spør du hvemsomhelst).

Egentlig hadde jeg tenkt å dele hans versjon av salmen Tryggare kan ingen vara, ettersom jeg nettopp har kommet hjem fra møte i menighetsrådet og føler meg i salmestemning. Men den versjonen fant jeg ikke på YouTube.

I stedet fant jeg Vackra pojkar, vackra män, og når jeg tenker meg om, er den slett ingen dårlig tirsdagslyd.



Jeg leste nylig i Utdanning at "jævla homo" er et av de vanligste skjellsordene i norske skolegårder. Nasjonale holdningsstudier har vist at unge mellom 12 og 18 år er den gruppa som har størst fordommer mot homofile, lesbiske og bifile. Det siste overrasker meg ganske kraftig. Spør du ungdommene selv, tipper de fleste at eldre er mest fordomsfulle.

La oss sørge for at folk slipper å bli mobbet og diskriminert for legning, folkens. Det betyr at du (ja, DU) som bruker ordet homo som skjellsord eller tyn, bør jobbe med vokabularet ditt. Og at vi (ja, VI) som føler oss flinke og korrekte, bør følge med og si fra.
Jeg vet at jeg gjorde det i dag. Jeg håper jeg gjør det i morgen også.

Fredagsdiktet: Dalen

Dalen

Ingen tog dig i handen och sa:
passa på.
Detta är nu.
Dalen du ser med slingrande vatten
med gömmande skogar och mild luft
med ängar och gröna källor
denna dal bär namnet Kärlek.

Ingen sa:
gå långsamt.
Akta dig för att färdas alltför fort
att tro på en annan dal
en större som du hört om
det finns ingen annan
inte för dig
dröj kvar
prägla vart löv i minnet.

Ingen sa:
detta är nu.
Detta är mycket.
Detta är tilräckligt.

Alldeles ensam sprang jag genom dalen
först när jag såg mig om förstod jag:
den såg ut så.
Det var den.

(Solveig von Schoultz)

Reisesyke

Er det bare jeg som stusser over at hele nasjonen driver og reiser for tida? Ikke bokstavelig talt (skjønt, det er ikke mangel på sydenfarere, heller), men i overført betydning.

Folk utvikler seg for eksempel ikke lenger, de foretar en reise. Det er ikke snakk om å drøfte hypotetiske situasjoner eller ha idédugnad, men å være med på en tankereise. Og dersom noen kritiserer noen, blir kritikken slått til jorden med en beskjed om dette er min reise. Herlighet, for en utferdstrang.

Det finnes motespråk, og akkurat nå sprer reisen seg som ruccola på nittitallet. Jeg trenger reisesyketabletter, tror jeg.

Tirsdagslyd og mammablogging fra helvete

Når man er pisslei av vinter og dårlig vær og glattføre og kommer litt stressa og litt sliten fra jobb og blir møtt i barnehagen av en unge som slett ikke vil hjem, å nehei, ikke pokker, og en får høylytt og gjentatt beskjed om at hun er verdens aller teiteste mamma som attpåtil er slem og lukter promp, prompemamma!

og man har planlagt å dra innom butikken for å kjøpe egg og melk for sine aller siste penger, for man er åpenbart ikke noen særlig voksen og fornuftig person som klarer dette med budsjetter og middagsplanlegging og sånt, så man er nesten blakk elleve dager før lønningsdag, men flink allikevel, for man skal altså kjøpe egg og lage fiskegrateng av fiskerestene fra søndagsmiddagen

men en illskrikende, ildsprutende unge med klissvåte sokker setter en definitiv stopper for butikkplanene, for man orker bare ikke tanken på å trekke den lille forsterkeren fra helvete gjennom en fullstappa butikk for å kjøpe egg, så drit i hele hele fiskegratengen, der røyk siste snev av illusjon om den kompetente hverdagskokken som bruker restene og ikke lar noe gå til spille, og man manøvrerer seg gjennom en overfylt parkeringsplass foran huset

for heldigvis har borettslaget funnet ut at det er superdupert å rive alle garasjene nå i vinter, nå som det allikevel er masse snø som skal måkes bort og brøytekanter som tar plass og bunnfrossen bakke som skaper forsinkelser i arbeidet for oi, du verden, det er kaldt i Norge om vinteren ja, sånn var det! hvem skulle ha trodd det?, og den store ungen ringer og ringer og lurer på ting, stadig nye ting som lures på og må finnes ut av med en eneste gang,

mens den andre ungen fremdeles skriker på refrenget om hvor inni gamperæva teit og slem og prompete mamma hun har og i postkassa er det regninger og ei våt avis, for postbudet tok seg ikke bryet med å lukke postkassa, hvorfor skulle h*n det, alle vet jo at det ikke kommer nedbør her til lands, og avisene skal sikkert bli til papirmasse igjen uansett, så egentlig gjør postbudet oss en tjeneste, og vi har ikke tid til å lese avisa uansett

og i entreen får man prøvd seg som oppdagelsesreisende, baner seg vei gjennom en jungel av støvler, sekker, gymbager, hjelmer og opptil flere poser med papir som skal til resirkulering, for man er da flink og resirkulerer for pokker, men jaggu kunne man trengt en machete eller ei snøskuffe eller noe for å komme seg helskinnet gjennom den entreen, men det er lys i den andre enden, der er den forgjettede stua, og man vasser gjennom hybelkaniner, de er myke og gode,
velkommen hjem
hvisker hybelkaninene mens de stryker seg langs voksenbeina og den ene ungen danser rundt en og lurer på hva det er til middag mens den andre ungen straks går i gang med å pakke sakene sine i en Meny-pose, Noddy-filmer og hårbånd og julekort og andre livsnødvendigheter havner i posen for nå skal det rømmes hjemmefra, på flekken, ikke pokker om ungen skal bo sammen med en sånn kjempeteit prompemamma. Men først skal de ha middag. Nå! Middag?

Det er hybelkaniner til middag, selvplukk! har en lyst til å skrike, men det gjør en ikke, for en er da ikke noe monster heller, men til slutt, mens en rydder og rydder og den ene ungen maser og den andre er i ferd med å rømme hjemmefra, er det akkurat som det går en liten sikring et sted og en ringer til mannen som heldigvis, heldigvis er på vei hjem fra jobb og en hikster jeg er en ubrukelig voksen akkurat nå, jeg er drittlei, nå er det nok, og det blir ikke noe fiskegrateng heller! Grateng, my old nemesis.

Og en tenker at nå, nå skulle det vært fint med en liten hybel, en ganske liten hybel med helt rene flater og sterile farger og plass til bare én eneste person og ingen andre, ingen andre skulle fått komme inn på den hybelen, den skulle vært så ensom og fin.

Men det finnes ingen sånn hybel, så en velger det nest beste, en lager seg en bitteliten hybel av høretelefoner og ren lyd – og en setter på en sang som er stappfull av energi og når sangen når sitt klimaks skriker en så høyt en kan inni seg sammen med vokalisten

Fuck you, I won't do what you tell me.
Fuck you, I won't do what you tell me.
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!
FUCK YOU, I WON'T DO WHAT YOU TELL ME!!!

mens en tenker at det er da helt urimelig at unger skal få ha monopol på trass. De får lære seg å dele.