Det vi egentlig vet …men ikke liker å tenke på

Da jeg kom til skolen med Storebror i dag, så vi en politibil – til stor glede for den unge mannen, som selv drømmer om en lignende yrkeskarriere.

På nettavisene kunne man lese hvorfor politiet var der. En mann hadde antastet flere småjenter på vei til skolen i dag. En åtteåring ble befølt og slått i ansiktet. Det er vanskelig å finne dekkende ord for hva jeg føler i forhold til de stakkars barna som ble utsatt for dette, og for hva jeg gjerne ville gjort med fyren om jeg fikk tak i ham først. Det involverer i hvert fall et balltre.

Da jeg hentet guttungen på skolen, fikk vi beskjed om at møkkamannen var blitt pågrepet i sitt hjem, her i nabolaget.
Jeg ble lettet. Men den lettelsen varte ikke lenge. For det er så mange tanker som følger av en slik hendelse.

Akkurat denne ble tatt. Men hva skjer når han slipper løs igjen og skal tilbake i leiligheten sin her? Hvor mange slike potensielle overgripere finnes det i nabolaget vårt – i ethvert nabolag? Og hvordan skal vi klare å beskytte barna våre, uten å skremme dem sanseløse eller bure dem inne til de er voksne?

Vi vet at det skjer. Vi vet at risikoen er der. Vi vet at møkkamennene går rundt blant oss og ser til forveksling ut som folk flest. Men vi blir så inderlig svimle av angst og avsky når det kommer så tett på oss.

Æsj.