Om livet, døden, taler og sånn

Helgens store begivenhet var navnefesten til min bedårende lille niese Erle (6 mnd). Hovedpersonen selv var iført lys lilla kjole med diskrete gulpeflekker og sjarmerte forsamlingen med kjempestore, blå øyne. Søta!

Ettersom jeg tilhører den typen (kanskje litt irriterende) mennesker som sjelden holder kjeft i festlig lag, holdt jeg en liten tale for den unge damen og foreldrene hennes. Jeg innledet med å takke pent for våre nye titler, som tante og onkel, fetter og kusine. For det er jo slik at når et barn blir født, får en hel masse mennesker i omgivelsene helt nye titler og roller.

På dette tidspunktet finner altså min sønn det for godt å blande seg inn. Seksåringen føler ofte at det er påkrevd av ham å si noen ord (hvem i alle dager kan han ha fått det fra?). Så idet jeg tar en kunstpause, trekker han pusten og sier med høytidelig og bærende talerstemme:
"Vi skal alle dø en dag. Og det er mange måter å dø på."
Jeg kjenner min sønn godt nok til å vite at han er i ferd med å nevne i fleng de dødsårsaker han måtte kjenne til, og mens folk tørker lattertårer får jeg takket ham for innsatsen og gjenvunnet ordet.

Han var kanskje ikke helt comme il faut. Men ingen skal beskylde ham for å prøve å benekte livets harde realiteter. Og jeg gleder meg til konfirmasjonstalen, selv om jeg gruer meg litt til de selskapene som måtte komme i mellomtiden.