En er som ingen, og to er som ti. Dette velbrukte uttrykket er det mange som sverger til, og det gjorde meg nok litt spent på hvordan tilværelsen som tobarnsmor ville bli.
Men jeg kan med glede melde at uttrykket er sterkt overdrevet. Nå har jeg riktignok bare prøvd min nyvunne status i tre uker her hjemme, men jeg har da allerede rukket å administrere to barn om morgenen, ta handlerunde med full oppakning, gjøre lekser med den ene mens jeg mater den andre og være hjemme alene med dem mens mannen var på reise. Så et visst grunnlag har jeg altså.
Og min foreløpige konklusjon er at to er som – ja, maks to, kanskje til og med litt mindre. En komma åtte, kanskje? Jada, det har blitt mange kalde kaffekopper og adskillig mindre tid til å gjøre ingenting (som for eksempel å støvsuge og skrive blogg), men alt i alt er det mye mindre stress og slit enn jeg hadde fryktet.
Direkte misvisende er uttrykket allikevel ikke. For når det gjelder glede og lykkefølelse, er to så absolutt som ti. For de har så mye glede av hverandre! Og jeg får virkelig trimmet lattermusklene når lillesøster vingler hvinende og hengiven etter storebror og leker ”gjemsel”.
Av og til får jeg små lykkesjokk, som i dag tidlig. Skolen begynte klokka ni og et kvarter senere hadde Lillesøster time hos legen. Storebror spiste havregrøt, jeg smurte niste, han kranglet på innholdet i nista, Lillesøster trommet med skje på bordet og jeg kastet hyppige blikk på klokka. Og plutselig kjente jeg det så inderlig tydelig: Dette er livet mitt! Dette er den familien jeg ønsket meg.
For å sitere en kjent brudgom: Nå er vi her. Endelig er vi her.
Men jeg kan med glede melde at uttrykket er sterkt overdrevet. Nå har jeg riktignok bare prøvd min nyvunne status i tre uker her hjemme, men jeg har da allerede rukket å administrere to barn om morgenen, ta handlerunde med full oppakning, gjøre lekser med den ene mens jeg mater den andre og være hjemme alene med dem mens mannen var på reise. Så et visst grunnlag har jeg altså.
Og min foreløpige konklusjon er at to er som – ja, maks to, kanskje til og med litt mindre. En komma åtte, kanskje? Jada, det har blitt mange kalde kaffekopper og adskillig mindre tid til å gjøre ingenting (som for eksempel å støvsuge og skrive blogg), men alt i alt er det mye mindre stress og slit enn jeg hadde fryktet.
Direkte misvisende er uttrykket allikevel ikke. For når det gjelder glede og lykkefølelse, er to så absolutt som ti. For de har så mye glede av hverandre! Og jeg får virkelig trimmet lattermusklene når lillesøster vingler hvinende og hengiven etter storebror og leker ”gjemsel”.
Av og til får jeg små lykkesjokk, som i dag tidlig. Skolen begynte klokka ni og et kvarter senere hadde Lillesøster time hos legen. Storebror spiste havregrøt, jeg smurte niste, han kranglet på innholdet i nista, Lillesøster trommet med skje på bordet og jeg kastet hyppige blikk på klokka. Og plutselig kjente jeg det så inderlig tydelig: Dette er livet mitt! Dette er den familien jeg ønsket meg.
For å sitere en kjent brudgom: Nå er vi her. Endelig er vi her.
3 kommentarer:
Det er jammen meg den gladeste lille gjengen jeg har sett på lenge! Den ene skjønnere enn den andre (ja, du også, Pandusen!) :)
Salige sekunder, ja... Rørende og flott, kjente meg godt igjen her.
Pittelte spørsmål - fikk du noen gang mailene fra meg?? Jeg har plutselig blitt klar over at mailen min er litt ustabil. Sendte rapport til oversettelse på torsdag, og i dag da jeg purret, fikk jeg beskjed om at den hadde hun dessverre aldri mottatt :(
Cecilie
Legg inn en kommentar