Mammahjertet om våren

Den første løvetann
Det sto en liten løvetann, så freidig og tilfreds
på landeveiens grøftekant med sølevann til knes.
Et bustehue lyste gult: Å nei, hvor jeg er fin!
Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin.

I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går,
i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår.
Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand
og nappet opp med rot og topp sin første løvetann.

På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett
imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett.
Og pjokken ropte: "Se på meg, hva jeg har funnet her!"
Men barna bare lo og sa: "Så pjuskete den er!"

"Å nei så menn," sa pjokken, "jeg skal ta den den med til mor,
så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor".
"Det si'r hun for å trøste deg," sa de som stod omkring.
"For du er bare fire år og skjønner ingenting."

Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset litte grann,
og blomsten hang med hodet ned og lengtet etter vann.
Han åpnet døren sent og tungt, og plutselig sa mor:
"Å gid så fin en blomst du har - og nei hvor du er stor!"

"Du si'r det bare for å trøste, du," sa pjokken likegla.
"Å langtifra" sa mor og lo. "Jeg mente det jeg sa.
Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann
som kommer hjem og har med seg sin første løvetann."


Jeg er en latterlig lettrørt person, og etter at jeg fikk barn har det gått over alle flomvoller. En sikker tåretrigger er Alf Prøysens vise om den første løvetannen. Da Storebror var baby, sang jeg mye for ham. Og hver gang jeg kom til siste verset, om det aller største mor vet om, hulket jeg så fælt at jeg knapt fikk frem en fornuftig tone. Det er så mye kjærlighet i den sangen.

Litt vårstemning er det også, og i går fikk mamma trimmet tårekanalene sine igjen. Jeg ropte Storebror inn til middag, og han kom springende med møkkete bukser, bustete hår og verdens gladeste ansikt. Bak fra ryggen dro han frem en hånd: "Se mamma, gåsunger! Jeg har tatt dem med til DEG!".

Min reaksjon må ha svart til forvetningene hans, for han ble sånn fjollete, kalvespringende glad som bare en tynn og forvokst seksåring kan bli. Og da han skulle legge seg den kvelden, konstaterte han fornøyd: "Jammen ble du glad, mamma. Det var det jeg visste."

O gåsunger, o kjærlighet.