tirsdag 3. april 2007

Om kjærlighet og blod

Ettersom jeg er adoptert, har jeg gått gjennom livet uten å kjenne noen jeg deler gener med. Det har vært mye mindre traumatisk enn hva enkelte ynder å tro, kanskje særlig om de har sett litt for mye på Tore Strømøys genfetisjistiske lørdagsporno. Ja vel, så vet jeg ikke hvem jeg har nesa mi etter, eller om jeg har anlegg for en eller annen obskur sykdom. Men jeg vet utmerket godt hvem som har gitt meg omsorg, støtte, selvtillit, trygghet og evnen til å gi og ta imot kjærlighet. I slike sammenhenger blir nesa litt triviell (selv om den er ualminnelig velformet). Da jeg gikk gravid med Storebror, var jeg imidlertid litt spent. For på et eller annet tidspunkt underveis i svangerskapet kom jeg på at jeg sannsynligvis kom til å få noen å ligne på, og jeg lurte litt på hvordan det var. 

Det vet jeg fremdeles ikke. Storebror kom ut og var sin helt egen, lille person, som vi fikk gleden av å bli kjent med og fascinert av. Og i den grad han ligner på noen, er det ikke meg (mamma påstår riktignok at han har leggene mine, men det blir nok folk av ham allikevel). Han er blond og blåøyd, jeg er mørkhåret og grønnøyd. Han er rolig og tålmodig, jeg er nevrotisk og utålmodig. Han elsker allerede matte, jeg vil heller rotfylle mine egne tenner med knekk og sukkertøy enn å løse en ligning. 

Og slik kunne jeg fortsette, men jeg satser på at jeg har fått frem poenget mitt: Barn er ikke nødvendigvis små foreldrekopier. De er unike, spennende mennesker som vi er så heldige å få støtte, hjelpe frem og elske betingelseløst. Nå har vi hatt Lillesøster i litt over ni uker og vært hjemme i litt over sju uker. Helt utrolig at det ikke er lenger. Men jeg kan allerede se at den unge damen og hennes mamma kommer til å få mange ...eh… spennende stunder sammen i oppveksten. Vi deler nemlig både staheten og temperamentet, og det lille fandenivoldske glimtet i øyet hennes er heller ikke helt ukjent. 

Men resten av forundringspakken som er Lillesøster får vi bli kjent med dag for dag, uke for uke. Er hun musikalsk? Liker hun lagspill? Kommer hun til å være veldig opptatt av Etiopia? Blir hun en lesehest? Uansett får vi mulighet til oppmuntre henne og følge med på ferden som best vi kan. 

7 kommentarer:

rikke sa...

Snufs (som alltid, når jeg leser bloggen din). Vet ikke helt hva jeg skal si som ikke er sagt før i live-form før, bortsett fra at en ting er få den virkelig helt usedvanlig velformede nesen din. Men ethvert menneske som kan føle seg velsignet med å få litt av den godheten og humoren som er deg, som du har fått fra din mor og far, og kanskje litt fra biomor og biofar, og resten av familien og vennene dine - ja, de er verdens heldigste mennesker. Hilsen Rikke som vel og merke har satt til livs en del rødvin, men likevel kun taler sannheten. Fyllesannhet er også sannhet, så sannelig :) Smask!

Toril sa...

Så fint skrevet, Hanne! Det er vidunderlig underlig å få bli kjent med våre søte små, uansett hvordan de kom til oss. De er jo seg selv først og fremst, og så får vi prøve å gi dem ballast til å bli lykkelige i denne til tider tragiske verden. Og selvfølgelig påvirke og presse dem til å ta de riktige valgene i livet, så mine har selvsagt Branndrakt;-)

Ha en fantastisk påske alle 4!

Klem fra Toril

Hanne sa...

Branndrakt, Toril? Jeg gremmes. Visste Bufetat om dette da dere ble godkjente?

Jeg mistenker dere for å stå bak Brann-vimpelen i frontruta til Axum også, medfører det riktighet? Bjørnar sier at det er verdt å vurdere adopsjon nummer to bare for å få reist ned og plantet LSK-flagget i bilen hans. :o)

Anonym sa...

Dette er så sanne ord. Ikke er jeg adoptert, men som deg har jeg en magesønn som stadig utfordrer meg fordi han bare ligner seg selv og ovverasker meg. Og jeg vet jo at kjærligheten min er stor nok til det neste barnet som skal inn i familien. Da er ventetida mye verre.... Håpet om at Kinatur ikke skal virke stadig lengre unna er der, men langt unna virker det akkurat nå.

Ha en fin dag!

Toril sa...

Ja, hvorfor tror du vi gikk for nummer 2?! Første gang hadde taxisjåføren VIF- vimpel, måtte jo skape balanse:-)Og vi var der først!

Og hvis det er det som skal til for å få 3, så kan vi godt ta med Brannvimpler til mange;-)

Hanne sa...

Olava: Ventetiden til Kina er virkelig ingen frøkensport for tiden. Jeg håper virkelig det tar seg opp, og krysser fingre for dere ventende. Jeg vet jo hvordan det er med ventetid som både øker og fordobles underveis, og ganger man det med sånn cirka fem eller åtte, får man Kina nå. Det er forstemmende, og det MÅ jo bare bli bedre. Gode tanker!

Toril: Brann er bedre enn VIF når som helst og hvor som helst, så du skal ha så mange slags takk. Eller benådning, som min mer skjeggete halvdel ville kalt det. ;o)

Anonym sa...

Godt tenkt og godt skrevet. Som adoptivpappa ser jeg den samme virkeligheten fra en litt annen vinkel, men det stemmer jo. Foreldreskap handler først og fremst om relasjon, ikke reproduksjon.