Aline 100 år

I år er det 100 år siden "Foreningen for Hjemløse Mødre og Spædbarn" ble stiftet i Oslo. Institusjonen fikk noen år senere navnet Aline.
Jubileet markeres ved en utstilling som viser Alines arbeid gjennom hundre år, og som kan sees gratis på Oslo Bymuseum frem til 1.oktober.

Jeg tilbragte mine første måneder på det som i 1972 fremdeles het Aline Spedbarnssenter. Selvsagt husker jeg ikke et kvidder av det, men jeg er veldig, veldig glad for at det fantes den gang, og at jeg ble godt tatt vare på til mamma og pappa hentet meg. De ble oppringt en dag i forveien og var frynsete av nervøsitet. Jeg hadde på meg en gul kjole, og vi gråt alle tre, ifølge mamma - som har fortalt meg historien hundrevis av ganger. Det er fremdeles en av mine favorittfortellinger.

Aline jobber fremdeles med å gi bittesmå babyer en god start i livet.
Jeg tror sannelig jeg skal se utstillingen.

Grattis med de hundre, Aline! Hilsen en av dine mange tidligere beboere.

Skeptisk!

I løpet av den siste drøye måneden har Posten vært nære på å påvirke våre sosiale relasjoner i alvorlig negativ retning.
Det begynte med at vi ble bedt i bryllup. Eller rettere sagt IKKE ble bedt i bryllup til en av Mannens venner, mens alle de andre fikk invitasjon. Slikt er sjelden heldig for et vennskap. Det viste seg at invitasjonen vår var blitt borte i posten, og den vordende brudgom sendte oss en ny på langt sikrere vis, via epost. Og idyllen var gjenopprettet.
Noen uker senere ventet vi på svar på dåpsinvitasjonene vi hadde sendt ut. En telefonsamtale med svoger Sturla kunne avsløre at de ikke hadde sett snurten av noen invitasjon. Heldigvis skjønte de at det dreide seg om en glipp - også denne gang fra Postens side.

En kald ettermiddag et par måneder tidligere var postkassa vår stappfull av brev, og jeg ble overlykkelig. Så mye post! Men humøret sank raskt da jeg kunne konstatere at hele 7 (ja, sju!) av 8 brev var til en nabo to rekker nedenfor vår. Husnummeret er ikke til forveksling likt vårt, heller ikke navnet. Det siste brevet var til naboen to hus bortenfor. Jeg leverte sporenstrekts brevene til de rettmessige mottagerne mens jeg innvendig prøvde å dikte en slags nidvise til Posten på melodien til matpakkespisevisa. "Det er ikke morsomt å hente sin post..." osv. Det gikk heller dårlig, og jeg valgte den kjedelige, korrekte metoden: Å ringe til Posten for å klage. De lovte bot og bedring. Jeg var skeptisk.

Hva pokker er det som skjer med den tidligere så trygge Posten? Når åtte brev havner feil i min postkasse, og to invitasjoner blir sporløst borte (og ja, de var riktig adressert og behørig frankert, postkassene er merket og alt er som det skal) er det grunn til bekymring. For hvor mange brev tiltenkt meg har egentlig havnet i andres postkasser?

Nå har jeg nettopp sendt ut en haug med takkekort. Så gjenstår det å se hvor mange av dem som faktisk kommer fram. Jeg er skeptisk. Veldig skeptisk.

Geriatribølgen på Facebook

Vi begynner å bli endel gamliser på Facebook nå, og det er ikke alle som er like fornøyde med akkurat det.

Olava siterer en artig artikkel fra Varingen, hvor en søttenåring får komme med et hjertesukk om folk over 25 på Facebook.
Og her er en hylende morsom sak fra New York Times - sett fra den andre siden. Haha! NYT er for øvrig en knakende god nettavis med riktig mange gode artikler. Anbefales.

Om tall og tid

Jeg har aldri vært videre sterk i matte, men i dag måtte jeg utføre et svært enkelt regnestykke både to og tre ganger. Det er tiden fra 10.februar til 10.juni som skapte problemer. Selv om jeg hjalp til med fingrene ble det 4 måneder uansett. Og det KAN da ikke stemme? Er det virkelig bare fire måneder (og to dager) siden vi kom hjem med Lillesøster? Jeg ser på henne og skjønner det ikke. 

En liten statusrapport: * Hun spiser fremdeles alt (og mye av alt), men har begynt å tøyse og fjase ved matbordet og kan nå erklære seg ferdig på et tidspunkt. * Hun rydder ivrig i huset, på den mest kreative måte. Mammas sko hører åpenbart hjemme på spisebordet, mens storebrors drikkeflaske selvsagt skal ligge i bokhylla. * Hun elsker klær, vesker, sko, hårpynt og lipgloss, og har ekstremt sterke meninger om hva hun skal ha på seg. Allerede! Lurer på hvordan det blir i tenåra. * Hun babler masse, og daglig kommer det nye ord. Favorittord akkurat nå: bade, is, og nei. * Når hun ikke babler, synger hun. Lange melodier med egenkomponert tekst, gjerne med koreografi som består av tramping, snurring, klapping og vinking. * Hun har skikkelig glimt i øyet, og latteren sitter løst. Når jeg dikter om favorittsangene til å handle om henne, fniser hun lykkelig. * Hun er viljesterk og tøff, og enhver hindring blir betraktet som høyst midlertidig og absolutt overkommelig. * Hun hater å sitte fastspent i bilsetet, og kommer seg ut av det irriterende ofte. Vi kaller henne lille frk. Houdini. Noen ganger lattermildt, og noen ganger hvesende mellom sammenbitte tenner. * Hun liker å snakke i telefonen med pappa når han er på jobb, og med mormor på Mysen. Og hun prøver virkelig å få det til å bli en ordentlig samtale. * Hun elsker hunder - på avstand. Kommer de for nært, blir hun livredd. Men hun slutter ikke å elske dem. * Hun kan løpe utrolig fort, særlig når storebror kommer hjem fra skolen og hun skal løpe ham i møte. Gjensynsgleden er enorm hver dag. * Hun storkoser seg på åpen barnehage (nesten) hver onsdag, leker med jevnaldrende og sklir på den store sklia. Innimellom må hun bortom mamma for en kos og litt forsikring. Så er det på'n igjen. * Hun er raus med kos og kyss, og liker fremdeles å sitte i bæresjalet. * Hun er en liten bokorm, og har revet i stykker minst fire av mammas bøker. Hun liker også å lese i dem av og til. * Hun har akt i akebakken, syklet på trehjulssykkel, kjørt båt, tatt karusell, badet i havet, vært med på Storebrors fotballkamper og pappas basketkamper, sunget med familiekoret på to kirkekonserter, overnattet på hytta, blitt døpt og vokst ut av skoene sine. Fire måneder? Det må da minst være ett år siden vi fikk hverandre. Kanskje til og med et helt liv.

Hannes litterære kanon

Jeg er glad i bøker og leser mye - sånn omtrent to bøker i uka, i snitt. Og jeg er en ihuga gjenleser, altså en som liker å lese samme bøker flere ganger. Noe av grunnen er kanskje nettopp at jeg leser såpass raskt. Like mye skyldes det nok trangen til å se hvordan det går med gamle kjente. Etter en stund tar jeg meg i å tenke at, nei, nå må jeg se hvordan det står til med Inger fra Fredrikstad og hennes ulykkelige kjærlighet, og før jeg vet ordet av det har jeg plukket ned "Sangen om St.Croix" fra hylla for femte gang.

Jeg er også glad i lister. Det er moro med lister, selv om de sjelden bør ses på som absolutter. For det er veldig fort gjort å glemme noe, eller legge for mye vekt på noe annet. Så også med den norske litterære kanon fra en en fagjury nedsatt av Litteraturfestivalen på Lillehammer.
Jeg innrømmer glatt at det er flere av bøkene på den lista jeg ikke har lest. Likeledes er det er mange jeg har lest, men virkelig ikke klarer å opparbeide meg noen begeistring for.

Derfor iler jeg til med min egen liste. Her er de norske bøkene jeg synes at alle bør ha lest. Rekkefølgen er tilfeldig, og det er ikke bare mulig, men svært sannsynlig, at jeg har glemt noen av favorittene mine. Men et godt utgangspunkt er det i hvert fall.

1. St.Croix-trilogien – Gerd Brantenberg
2. Jonas – Jens Bjørneboe
3. Bak skapet står øksen – Torborg Nedreaas
4. Egalias døtre – Gerd Brantenberg
5. Hilal – Torgrim Eggen
6. Constance Ring – Amalie Skram
7. Hvite Niggere – Ingvar Ambjørnsen
8. Zikzak – Odd Eidem
9. Skråninga – Carl Frode Tiller
10. Skammen – Bergliot Hobæk Haff
11. Oda – Kjetil Bjørnstad
12. Sigrid-trilogien - Vera Henriksen
13. Sju undringens mil – Einar Skjæraasen
14. Vandre med vers – Halldis Moren Vesaas
15. Samlede dikt – Arnulf Øverland
16. Samlede dikt – André Bjerke
17. Samlede dikt – Inger Hagerup