Rasisme til hverdags og fest

Jeg har grublet over og smakt på begrepet hverdagsrasisme lenge, og jeg må tilstå at jeg slett ikke har sansen.

Jeg vet at hverdagsrasisme er et velbrukt og stuerent uttrykk, som først og fremst brukes av de jeg ser på som ”the good guys”; altså de som vil diskriminering til livs. Men jeg kan ikke la være å undre meg over om ikke betegnelsen virker mot sin hensikt? Når man setter hverdag foran et annet ord blir det unektelig litt tannløst og trygt, kanskje sågar en slags norm.
Hverdagsmiddag. Hverdagsklær. Hverdagsrasisme.

Og jeg kan ikke hjelpe for å tenke at det også innebærer en slags gradering.
Hverdagsrasisme må nødvendigvis stilles opp mot andre rasismebegreper. Høytidsrasisme? Eller festrasisme, kanskje?

For når er det egentlig snakk om denne såkalte hverdagsrasismen?

Er det hverdagsrasisme når en bekjent av koreansk opprinnelse nektes adgang til utesteder, mens hans tre rotnorske kamerater vinkes inn?
Er det hverdagsrasisme når fotballfans skriker «shoot the fucking nigger»?
Er det hverdagsrasisme når den hyggelige hyttenaboen forteller at hun låste bildørene sist hun kjørte gjennom byen fordi ”det er jo så mange utlendinger der”?
Er det hverdagsrasisme når en SFO-ansatt spør i skolegården om datteren min er HIV-smittet?

Min egne og høyst uærbødige påstand er at ordet hverdagsrasisme bidrar til å ufarliggjøre rasismebegrepet. For med det kan vi trygt ta avstand fra sånne rablende, rabiate gærninger som Hvit Valgallianse eller Vigrid, og heller lene oss trygge og velmenende tilbake og messe om uvitenhet, ubetenksomhet og andre evfemismer som begynner på u.

Beklager. Så enkelt synes jeg ikke vi skal slippe unna. Det er på tide å sette navn på elefanten i rommet. Den heter rasisme. Enkelt og greit. Og skal vi gjøre noe med den, må vi ha vett og mot til å kalle den ved dens navn.

You'll never walk alone

Dette er en merkedag for en stolt far: Lillesøster kan si Liverpool!
Det er den minst like stolte Storebror som har terpet det inn i henne.
Mye tyder på at det er jeg som kommer til å bli outsideren i familien, gitt. Kanskje på tide å kikke nærmere på den derre offsideregelen?

Harry Potter og den hylende heksa

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen (og igjen og igjen): Jeg ELSKER Harry Potter og hele hans univers.
I sommer kom endelig "Harry Potter and the Deathly Hallows", den aller siste boka. Som vanlig sammenfalt utgivelsen med vårt opphold på hytta, og det var ikke bare lett å få tak i den. Vår første båtekspedisjon til Fredrikstad måtte vende tomhendte (og temmelig regnvåte) hjem igjen. Tre dager senere prøvde vi igjen, men denne gang ringte vi omhyggelig rundt til alle bokhandlere i distriktet før vi la ut på tur. Rikke tok seg av dette, og lenge så det mørkt ut. Men så viste det seg at Ark Rolfsøy hadde flere eksemplarer igjen, og dermed var det bare å kaste på seg redningsvester og komme seg av gårde. Juhuu!

Rikke og jeg fikk hvert vårt eksemplar og leste så knokene hvitnet og øyet ble stort og vått, jevnlig akkompagnert av ivrige hvin og spente utrop. Ettersom Rikke ikke trenger å la seg hefte med unger og mann og sånt, ble hun først ferdig. Til slutt rømte jeg inn i teltet i hagen for å være i fred fra familie og andre forstyrrende elementer. Og der lå jeg og hulket meg gjennom de siste timene av boka. Jeg gråt ut en kontaktlinse, og lå i fosterstilling på madrassen da det krafset på teltduken og Rikke forsiktig kastet inn en dorull. ”Jeg tenkte du kunne trenge denne”, hvisket hun megetsigende.
For dere som ikke har lest boka: Ikke la dere skremme av mitt lille sammenbrudd, det er ikke bare trist. Det er rørende, morsomt og fantastisk.

I kveld dro jeg på kino og så den nyeste HP-filmen. Det er lenge siden jeg har vært på kino, og enda lenger siden jeg har vært på kino alene. Men det var en finfin opplevelse! Den eneste ulempen med å gå alene er at man føler seg litt småteit når man sitter midt i en haug med fjortiser og griner av Harry Potter.
Men pytt. Er selvstendig og moden kvinne, som gråter når jeg vil og vet å kjenne igjen en god historie når jeg ser den. Nemlig.

Nå skal jeg kose meg med hele bokserien om igjen.

Vannets velsignelser

Denne sommeren har vi tilbragt hele seks uker på den ytterste nøgne ø. Hytta vår ligger på costa del Østfold, nesten helt ytterst i Oslofjorden, og i forhold til hva mange åpenbart ønsker seg av hyttekomfort nå for tiden, er det primitive saker. Ikke er det bilvei dit, så vi må kjøre båt og gå et lite stykke. Og ikke er det innlagt vann. Vaskevann til kropp og klær får vi fra regnvannstønner, mens drikkevannet fraktes i båt og bæres i kanner. Dermed blir man naturlig nok svært sparsommelig med vannbruken.
Vi elsker å være der, og denne langferien var intet unntak. Vi kunne glatt klart to-tre uker til i paradis, til tross for at været ikke alltid var på sitt blideste. Men med god mat, god drikke, gode klær, godt selskap og usannsynlig mange brettspill, er det ingen grunn til å klage. Og for ungene spiller det slett ingen rolle om det er litt fuktig, snarere tvert imot.

Men når det først var slik at vi måtte hjem igjen, har vi absolutt klart å glede oss over den utrolige luksusen vi velter oss i til hverdags – som regel uten å reflektere over det i det hele tatt.

De første to dagene hjemme kom vi med små, glade utrop og barnslige samtaler av typen:
Jeg: Se her, man bare skrur på denne dingsen, og så kommer vannet ut i ubegrensede mengder! Og man velger selv om det skal være varmt eller kaldt!
Mannen: Så det du sier er at vannkanna er et rør? Du verden!

Jeg: Tenk, jeg måtte ikke forlate huset for å gå på do! Og man trykker bare på en knapp, så forsvinner alt som er nedi der!
Mannen: Hva? Er den selvgravende? Så ekstravagant!

Men selv om vi fjaser en del, er jeg seriøst overrasket over hvor unødvendig mye vann vi vanligvis bruker, og hvor lite vi faktisk kan klare oss med. Og etter hver sommer lover jeg meg selv høytidelig at jeg skal sløse mindre i hverdagen. Det holder noen uker, og så lar jeg atter vannet renne mens jeg pusser tenner, og damper gladelig ned baderommet mens hårkuren virker. Til mitt forsvar er det adskillig kaldere i sjøen i oktober, og jeg liker å bade. Om jeg så må gjøre det innendørs.


Lillesøster og Storebror nyter vann og friluftsliv. Den unge damen elsker gummistøvlene sine, og ville gjerne brukt dem hele tiden.