Det kunne jeg hatt som tittel på denne posten dersom vi befant oss midt på åttitallet og bloggen var oppfunnet da. Men nok om det, jeg vil heller snakke litt om noen problempar i norsk språk. Dette er nemlig ord som kan skape problemer for selv den mest språkbevisste skribent.
Kan du forskjellene? La oss ta en titt:
Enda - ennå
Jeg fikk enda mer kake etter middag. (gradsadverb)
Han har ikke kommet ennå. (tidsadverb)
Altfor - alt for
Han gjør alt for Norge.
Hun er altfor opptatt av særskriving.
Ettersom - etter som
Ettersom jeg er en ivrig språkbruker, skriver jeg om sammensatte ord.
Etter som tiden gikk, ble leserne lei av maset hennes.
Overalt - over alt
Jeg har lett overalt etter nøklene mine.
Hun satte kjærligheten over alt.
Ifølge - i følge
Ifølge språkrådet er enkelte former valgfrie, men det får være grenser.
Han dro alltid på fest i følge med Skybert, stakkar.
Servise - service
Jeg har kjøpt et pent servise til middagsbruk.
Det var elendig service der jeg kjøpte det pene serviset.
Slåss - sloss
Ungene slåss hver bidige dag.
I fjor sloss de bare hver oddetallsmandag.
torsdag 31. januar 2008
onsdag 30. januar 2008
A-barn og B-barn
De fleste unger er visstnok A-mennesker, sies det. De står opp for å riste småfuglene ut av redet og sovner før nyhetsankerne i Dagsrevyen har strammet slipset og øvd inn stikkordene. Vi er åpenbart heldige, for våre barn vet å sette pris på en god morgensøvn. Storebror må riktignok opp i otta om hverdagen, mens Lillesøster fremdeles kan la den biologiske klokken styre døgnrytmen. Det gjør hun godt, og ikke helt sjelden er det toogethalvtåringen i familien som står opp sist (i helgene bytter mamma og pappa på i å utfordre henne i hvem som kan sove lengst).
I dag sendte jeg Storebror avgårde på skolen, og satte meg som vanlig ved Mac-en for å jobbe mens jeg ventet på at Lillesøster skulle kreve min fulle og hele oppmerksomhet (og beundring, for man er da primadonna, må vite).
Sånn i 09.30-tiden hørte jeg lyder fra soverommet. Kontoret mitt er plassert i allrommet rett utenfor soverommet, så jeg ventet spent på hva som kom til å skje.
Det lød noen dunk, og plutselig ble døra slengt i den tilstøtende veggen med et øredøvende brak.
Der sto Lillesøster.
Med håret i offside, grus i øynene og en enorm basketball under armen. Søvndrukken og glisende brølte hun "FERDIG Å SOVE!", før hun spratt pappas beste basketball rett i kommoden og ned trappa.
Har vi noe å lære av dette? Tja. Det måtte være at det lønner seg å lytte til kroppen sin, og at det alltid er moro å kaste ball.
I dag sendte jeg Storebror avgårde på skolen, og satte meg som vanlig ved Mac-en for å jobbe mens jeg ventet på at Lillesøster skulle kreve min fulle og hele oppmerksomhet (og beundring, for man er da primadonna, må vite).
Sånn i 09.30-tiden hørte jeg lyder fra soverommet. Kontoret mitt er plassert i allrommet rett utenfor soverommet, så jeg ventet spent på hva som kom til å skje.
Det lød noen dunk, og plutselig ble døra slengt i den tilstøtende veggen med et øredøvende brak.
Der sto Lillesøster.
Med håret i offside, grus i øynene og en enorm basketball under armen. Søvndrukken og glisende brølte hun "FERDIG Å SOVE!", før hun spratt pappas beste basketball rett i kommoden og ned trappa.
Har vi noe å lære av dette? Tja. Det måtte være at det lønner seg å lytte til kroppen sin, og at det alltid er moro å kaste ball.
fredag 25. januar 2008
Sykdom var bedre før
I gamle dager var det koselig å være syk.
I gamle dager fikk vi ta med oss dyna ut i stua. Så satt vi der, rødkinnet og feberblank i blikket, mens mamma la en svalende hånd på panna og kneppet medfølende med tunga.
Da kunne vi la oss synke ned i den deilige, selvmedlidende luksusen det var å være syk, og ha fri, en helt vanlig skoledag. Ettersom vi stort sett var ved irriterende god helse, var det langt mellom slike godbiter. Dagen var vår, og vi brukte den klokt.
Vi så på Trim for eldre.
Konsentrert stirret vi på gamlingene i en gymsal inne i storbyen et sted. De hadde gymsokker og knallharde permanentkrøller, og de smilte mens de holdt seg fast i hver sin stolrygg og gjorde beherskede utfall.
"Rull med tærne, en-to-tre, strekk ut ryggen, en-to-tre", formante den bestemorautoritære damen på podiet. Vi rullet forsiktig med tærne under dyna og nøt forestillingen, så lenge den varte.
Deretter var det prøvebildeunderholdning. Mangefarget sirkel og lyder i forskjellig volum og toner. Etter en stund gikk vi som regel lei av å fantasere om at det var en fremmed planet, eller å gjette hvilken tone som kom neste gang.
Da gikk vi løs på stabelen med gamle Sølvpilen-blader, og drømte om at vi levde i Ville vesten og var indianernes sanne venn. Eller Tuppen og Lillemor-blader, og fantaserte om at vi fant en dagbok på loftet og på magisk vis ble transportert tilbake i tid, til et grufullt barnehjem i victoriatiden.
Eller en frynsete Donald-pocket, hvor bare annenhver dobbeltside var i farger. Favoritten var den hvor onkel Skrue flyttet hele pengebingen sin til en øy i internasjonalt farvann for å unngå skatt, og B-gjengen pumpet luft inn i hulrommene under øya og tauet den til sitt område. Onkel Skrue fikk selvsagt tilbake pengene igjen. B-gjengen hadde nemlig ikke tilgang på mat og drikke, og byttet til slutt hele pengehaugen mot kald brus. Typisk.
Vi hadde helt fri. Ingen krav, ingen oppgaver, bare omsorg og ekstravagant underholdning fra statskanalen. Med litt flaks og den rette typen sykdom (omgangssyke var uflaks selv på den tiden), kunne det sågar vanke noen OKO-ringer på en stakkar. Runde sjokoladekjeks med hull i midten, som ellers var så til de grader utilgjengelig.
Fremdeles kan jeg få en spontan lyst på OKO-ringer når feberen stiger og det klør i halsen.
Jeg prøvde det en gang, nå i voksen alder. Dro til butikken med feberverkende kropp og handlet for mine egne, surt tjente penger. Så dro jeg hjem til den rotete stua mi hvor jeg selv hadde ansvar for å rydde. Jeg åpnet pakka, tok en kjeks og prøvde å fortrenge tanken på alt jeg burde ha gjort i stedet for å være syk, og alt ekstraarbeidet som hopet seg opp til jeg ble frisk igjen. Det lyktes bare sånn passe. Jeg pakket dyna rundt meg selv og skrudde på TV-en, men det var ikke Trim for eldre på noen av de gudvethvormange kanalene.
Jeg hostet noen kjekssmuler (var de virkelig så tørre, eller hadde noen endret oppskriften siden sist) og nynnet forsiktig:
"Bedre og bedre dag for dag.
Det går bedre og bedre dag for dag.
Hm hm hm hm hm hm smiiiile
Nananananananana nana nananaaa
Selv om stillingen er svak, så syng med velbehag
Aaa aaa aa -aa
Det går bedre og bedre dag for dag."
I gamle dager fikk vi ta med oss dyna ut i stua. Så satt vi der, rødkinnet og feberblank i blikket, mens mamma la en svalende hånd på panna og kneppet medfølende med tunga.
Da kunne vi la oss synke ned i den deilige, selvmedlidende luksusen det var å være syk, og ha fri, en helt vanlig skoledag. Ettersom vi stort sett var ved irriterende god helse, var det langt mellom slike godbiter. Dagen var vår, og vi brukte den klokt.
Vi så på Trim for eldre.
Konsentrert stirret vi på gamlingene i en gymsal inne i storbyen et sted. De hadde gymsokker og knallharde permanentkrøller, og de smilte mens de holdt seg fast i hver sin stolrygg og gjorde beherskede utfall.
"Rull med tærne, en-to-tre, strekk ut ryggen, en-to-tre", formante den bestemorautoritære damen på podiet. Vi rullet forsiktig med tærne under dyna og nøt forestillingen, så lenge den varte.
Deretter var det prøvebildeunderholdning. Mangefarget sirkel og lyder i forskjellig volum og toner. Etter en stund gikk vi som regel lei av å fantasere om at det var en fremmed planet, eller å gjette hvilken tone som kom neste gang.
Da gikk vi løs på stabelen med gamle Sølvpilen-blader, og drømte om at vi levde i Ville vesten og var indianernes sanne venn. Eller Tuppen og Lillemor-blader, og fantaserte om at vi fant en dagbok på loftet og på magisk vis ble transportert tilbake i tid, til et grufullt barnehjem i victoriatiden.
Eller en frynsete Donald-pocket, hvor bare annenhver dobbeltside var i farger. Favoritten var den hvor onkel Skrue flyttet hele pengebingen sin til en øy i internasjonalt farvann for å unngå skatt, og B-gjengen pumpet luft inn i hulrommene under øya og tauet den til sitt område. Onkel Skrue fikk selvsagt tilbake pengene igjen. B-gjengen hadde nemlig ikke tilgang på mat og drikke, og byttet til slutt hele pengehaugen mot kald brus. Typisk.
Vi hadde helt fri. Ingen krav, ingen oppgaver, bare omsorg og ekstravagant underholdning fra statskanalen. Med litt flaks og den rette typen sykdom (omgangssyke var uflaks selv på den tiden), kunne det sågar vanke noen OKO-ringer på en stakkar. Runde sjokoladekjeks med hull i midten, som ellers var så til de grader utilgjengelig.
Fremdeles kan jeg få en spontan lyst på OKO-ringer når feberen stiger og det klør i halsen.
Jeg prøvde det en gang, nå i voksen alder. Dro til butikken med feberverkende kropp og handlet for mine egne, surt tjente penger. Så dro jeg hjem til den rotete stua mi hvor jeg selv hadde ansvar for å rydde. Jeg åpnet pakka, tok en kjeks og prøvde å fortrenge tanken på alt jeg burde ha gjort i stedet for å være syk, og alt ekstraarbeidet som hopet seg opp til jeg ble frisk igjen. Det lyktes bare sånn passe. Jeg pakket dyna rundt meg selv og skrudde på TV-en, men det var ikke Trim for eldre på noen av de gudvethvormange kanalene.
Jeg hostet noen kjekssmuler (var de virkelig så tørre, eller hadde noen endret oppskriften siden sist) og nynnet forsiktig:
"Bedre og bedre dag for dag.
Det går bedre og bedre dag for dag.
Hm hm hm hm hm hm smiiiile
Nananananananana nana nananaaa
Selv om stillingen er svak, så syng med velbehag
Aaa aaa aa -aa
Det går bedre og bedre dag for dag."
søndag 20. januar 2008
Fra asken til ilden
Asken: Å være hjemme hele uka med to syke barn, og megle i krangling, tørke snørr og tårer og administrere trøst og kalde kluter samtidig som man prøver å få gjort fornuftige jobbeting.
Ilden: Å være hjemme alene hele helga med to barn som er blitt friske og irriterende raske, samtidig som man selv er blitt dausjuk og feberslapp og bare vil sove eller dø.
Snøft.
På tide at mannen kommer hjem fra Købehavn nå, den flyfilla (kan man bruke et sånt uttrykk om menn? Who cares.).
PS: Se bort fra bloggpost tidligere i dag. Åpenbart et utslag av feberfantasier som gjorde at jeg et øyeblikk trodde jeg hadde kommet på noe dypsindig og underfundig. Pinlig. Er åpenbart like potensielt utrygt å poste i feberrus som i fylla.
Ilden: Å være hjemme alene hele helga med to barn som er blitt friske og irriterende raske, samtidig som man selv er blitt dausjuk og feberslapp og bare vil sove eller dø.
Snøft.
På tide at mannen kommer hjem fra Købehavn nå, den flyfilla (kan man bruke et sånt uttrykk om menn? Who cares.).
PS: Se bort fra bloggpost tidligere i dag. Åpenbart et utslag av feberfantasier som gjorde at jeg et øyeblikk trodde jeg hadde kommet på noe dypsindig og underfundig. Pinlig. Er åpenbart like potensielt utrygt å poste i feberrus som i fylla.
torsdag 17. januar 2008
Luft, kjærlighet og gode råd
Den unge mannen er syk. Han har hanglet noen dager, og i dag har han stort sett tilbragt febersvak i sengen, med lyset av, uten verken lesestoff eller Nintendo. Stakkars liten.
Næringsinntak frem til kl 17.30 i dag: ½ glass eplejuice.
Da må han være dårlig, tenker du kanskje. En fremdeles raskt voksende sjuåring. Men den unge mannen har aldri utmerket seg ved stort næringsinntak. Jeg skjønner ikke helt hvordan han har vokst opp i det hele tatt. Det går visst an å leve på luft og kjærlighet, jeg har beviset her hjemme. Finfine 128 centimeter med luft og kjærlighet.
Men vi foreldre til småspiste og særspiste barn har heldigvis tilgang på nok av folk som vet bedre enn oss. Det har ikke manglet på gode råd og overbærende kommentarer:
Man må la dem smake variert mat fra de er små.
Akkurat som om vi lever på vassgraut her i huset. Som ettåring satt han og suttet på marinerte scampi. Han har vært med på restauranter fra han var en navle stor. Han har foreldre som elsker å eksperimentere på kjøkkenet, en far som gjerne bruker en uke på å forske seg frem til akkurat den rette sausen, og en lillesøster som fungerer som en menneskelig søplekvern. Så klapp igjen med variasjonspratet.
Gi maten morsomme navn!
Fungerer omtrent like godt som å døpe al-Quaida om til KFUM, og forvente at det alene skal få slutt på terrorisme i verden i dag.
What’s in a name, har en litt mer publisert mann enn meg spurt en gang. Ikke mye, Bill. Ikke mye.
La barna delta i matlagingen, da spiser de med god appetitt!
Jeg har hatt maxi cosi’n kilt fast på kjøkkenbenken, jeg altså. Jeg har kuttet grønnsaker mens jeg diktet festlige barnesanger om mat, moste poteter og klappet på kinnet. Han har rørt i gryter, pepret og saltet, eltet deig og plukket basilikum fra urtepottene (akkurat basilikum er forresten en av de få tingene han liker, når jeg tenker meg om). Han liker å lage mat. Det er å spise den som er problemet.
Prøv å lure grønnsaker inn i ting de liker, som for eksempel tomatsausen.
Duh! Det forutsetter at de faktisk spiser tomatsaus.
Og et mikroskop er for øvrig svake greier sammenlignet med de atomliknende løkfragmentene min sønns blotte øye kan oppfange. Kanskje ungen din er treig i oppfattelsen, men min gjennomskuer faktisk sånt.
Du må presentere maten litt festlig og/eller delikat!
Ingen kan bygge høyere tårn av gulrotstaver enn jeg. Og ingen har kastet flere tårn av gulrotstaver når kvelden kommer. Det samme gjelder fiskekaker i hjerteform og andre ting jeg ikke orker å vedkjenne meg nå. Festlig schmestlig. Pføy.
Ikke tilby dem alternativer. Er de sultne, spiser de!
Har du sett noen a la carte-meny ved middagsbordet vårt? Her i huset har vi bare en hverdagsmiddag (per dag, altså). Ingen må spise absolutt alt som står på bordet, men de får finne noe de liker. Liker han ikke fisken, får han spise grønnsakene. Liker han ikke grønnsakene, får han spise risen. Liker han ikke risen, får han la være å spise middag. Og det gjør han. Gladelig. Men av eller annen grunn liker jeg ikke å la ham gå mer enn to-tre dager uten fast føde. Kall meg gjerne feig.
Det koster nemlig ikke den ungen mannen noe som helst å gå ganske lange perioder uten mat, hvis det er det det spørres etter. Etter to uker i Etiopia var han blitt så skremmende tynn at en mindre politisk korrekt person enn meg kunne vært fristet til å spøke upassende med at...vel, nok om det.
Jeg vet at rådene er velmente. De fungerer sikkert på en del unger. Og det finnes sikkert unger som er blitt kresne fordi foreldrene diller for mye med dem. Men stol på at vi har prøvd en del varianter, og at vi jobber med saken. Samtidig er det grenser for hvor mange (negative) følelser jeg ønsker å knytte til mat og måltidssituasjoner. Derfor lager vi lite oppstyr rundt det. Hjemme oppfordres han til å smake, men når vi har gjester eller er i selskap, lar vi ham slippe billig unna. Jeg synes nemlig det er viktigere at han koser seg i sosiale situasjoner enn at han utvikler motvilje mot dem fordi folk maser om hvor lite han spiser.
Næringsinntak frem til kl 17.30 i dag: ½ glass eplejuice.
Da må han være dårlig, tenker du kanskje. En fremdeles raskt voksende sjuåring. Men den unge mannen har aldri utmerket seg ved stort næringsinntak. Jeg skjønner ikke helt hvordan han har vokst opp i det hele tatt. Det går visst an å leve på luft og kjærlighet, jeg har beviset her hjemme. Finfine 128 centimeter med luft og kjærlighet.
Men vi foreldre til småspiste og særspiste barn har heldigvis tilgang på nok av folk som vet bedre enn oss. Det har ikke manglet på gode råd og overbærende kommentarer:
Man må la dem smake variert mat fra de er små.
Akkurat som om vi lever på vassgraut her i huset. Som ettåring satt han og suttet på marinerte scampi. Han har vært med på restauranter fra han var en navle stor. Han har foreldre som elsker å eksperimentere på kjøkkenet, en far som gjerne bruker en uke på å forske seg frem til akkurat den rette sausen, og en lillesøster som fungerer som en menneskelig søplekvern. Så klapp igjen med variasjonspratet.
Gi maten morsomme navn!
Fungerer omtrent like godt som å døpe al-Quaida om til KFUM, og forvente at det alene skal få slutt på terrorisme i verden i dag.
What’s in a name, har en litt mer publisert mann enn meg spurt en gang. Ikke mye, Bill. Ikke mye.
La barna delta i matlagingen, da spiser de med god appetitt!
Jeg har hatt maxi cosi’n kilt fast på kjøkkenbenken, jeg altså. Jeg har kuttet grønnsaker mens jeg diktet festlige barnesanger om mat, moste poteter og klappet på kinnet. Han har rørt i gryter, pepret og saltet, eltet deig og plukket basilikum fra urtepottene (akkurat basilikum er forresten en av de få tingene han liker, når jeg tenker meg om). Han liker å lage mat. Det er å spise den som er problemet.
Prøv å lure grønnsaker inn i ting de liker, som for eksempel tomatsausen.
Duh! Det forutsetter at de faktisk spiser tomatsaus.
Og et mikroskop er for øvrig svake greier sammenlignet med de atomliknende løkfragmentene min sønns blotte øye kan oppfange. Kanskje ungen din er treig i oppfattelsen, men min gjennomskuer faktisk sånt.
Du må presentere maten litt festlig og/eller delikat!
Ingen kan bygge høyere tårn av gulrotstaver enn jeg. Og ingen har kastet flere tårn av gulrotstaver når kvelden kommer. Det samme gjelder fiskekaker i hjerteform og andre ting jeg ikke orker å vedkjenne meg nå. Festlig schmestlig. Pføy.
Ikke tilby dem alternativer. Er de sultne, spiser de!
Har du sett noen a la carte-meny ved middagsbordet vårt? Her i huset har vi bare en hverdagsmiddag (per dag, altså). Ingen må spise absolutt alt som står på bordet, men de får finne noe de liker. Liker han ikke fisken, får han spise grønnsakene. Liker han ikke grønnsakene, får han spise risen. Liker han ikke risen, får han la være å spise middag. Og det gjør han. Gladelig. Men av eller annen grunn liker jeg ikke å la ham gå mer enn to-tre dager uten fast føde. Kall meg gjerne feig.
Det koster nemlig ikke den ungen mannen noe som helst å gå ganske lange perioder uten mat, hvis det er det det spørres etter. Etter to uker i Etiopia var han blitt så skremmende tynn at en mindre politisk korrekt person enn meg kunne vært fristet til å spøke upassende med at...vel, nok om det.
Jeg vet at rådene er velmente. De fungerer sikkert på en del unger. Og det finnes sikkert unger som er blitt kresne fordi foreldrene diller for mye med dem. Men stol på at vi har prøvd en del varianter, og at vi jobber med saken. Samtidig er det grenser for hvor mange (negative) følelser jeg ønsker å knytte til mat og måltidssituasjoner. Derfor lager vi lite oppstyr rundt det. Hjemme oppfordres han til å smake, men når vi har gjester eller er i selskap, lar vi ham slippe billig unna. Jeg synes nemlig det er viktigere at han koser seg i sosiale situasjoner enn at han utvikler motvilje mot dem fordi folk maser om hvor lite han spiser.
torsdag 10. januar 2008
Skilt ved fødselen?
I dag hørte jeg på radio i bilen. Gro Harlem Brundtland snakket om hofteoperasjonen sin og hvorvidt hele saken ville svekke hennes omdømme. Jeg klarte ikke helt å konsentrere meg om hva hun sa, for jeg var bare opptatt av en ting: Hun høres mer og mer ut som Rolv Wesenlund! Er det bare jeg som har lagt merke til dette?
Jeg fniser litt for meg selv hver gang jeg ser et bilde av Paul McCartney. For med årene ser han mer og mer ut som ei gammel dame. Det er da ikke uvanlig, sier kanskje du. Men jeg synes det er morsomt, for det er ikke så mange gamle popgiganter som ligner på selveste Margaret Thatcher. Haha!
Jeg fniser litt for meg selv hver gang jeg ser et bilde av Paul McCartney. For med årene ser han mer og mer ut som ei gammel dame. Det er da ikke uvanlig, sier kanskje du. Men jeg synes det er morsomt, for det er ikke så mange gamle popgiganter som ligner på selveste Margaret Thatcher. Haha!
tirsdag 8. januar 2008
Det finnes ikke dumme spørsmål, bare dumme mennesker
- Er du like glad i begge to, spurte hun og ventet grådig på svaret.
Jeg husker ikke hva hun heter. For nesten fire år siden hadde vi barn i samme barnehage. Vi vekslet noen ord av og til, men har aldri kjent hverandre godt. Når vi en sjelden gang møtes på butikken går det stort sett i hilsener og en og annen kommentar om været eller hvor vanskelig det er å finne på noe til middag.
Men nå syntes hun altså at det passet seg med en atskillig mer privat tone, der i hylleraden mellom suppeposer og nudler, ett års tid siden forrige tilfeldige møte. Lillesøster kikket nysgjerrig på damen. Lillesøster er riktignok liten, men både ”glad i” og ”begge to” er uttrykk hun kjenner og bruker. Forhåpentligvis gikk sammenhengen henne hus forbi allikevel.
Jeg snakker gjerne om det faktum at barna mine har kommet til meg på forskjellig vis, og jeg er ikke hårsår. Velmente, men klønete kommentarer tar jeg for det de er, og svarer alltid høflig, av og til svært velvillig, litt avhengig av sted og dagsform. Man blir dessuten blasert etter hvert. Men av og til blir jeg allikevel litt paff.
Som for eksempel når jeg får spørsmål om å gradere morskjærligheten jeg har for de to barna mine, sånn på rappen på Meny.
Er sånt vanlig, da, grubler jeg for meg selv. Første måleenhet på ”vanlig” er som regel å spørre meg selv om jeg ville gjort noe tilsvarende. Det ville jeg ikke gjort, men på den annen side er ikke jeg nødvendigvis noe godt mål. En rask og uformell spørreundersøkelse blant bekjente med to eller flere barn avslørte at ingen av dem har fått spørsmålet. Da er det nærliggende å anta at folk avkrever svar på slikt fra meg fordi ett av barna mine er adoptert. Sikker kan man naturligvis ikke være. Det kan jo hende at denne damens litt sære hobby er å stille nærgående spørsmål til fjerne bekjentskaper hun tilfeldigvis treffer på dagligdagse steder. Folk driver jo med så mye rart, som quilting, sekkepipe og håndball, også. Men nå digregerer jeg.
Hvor var jeg? Jo:
Jeg er adoptert, og har adoptert. Jeg har skrevet mye om adopsjon, blant annet fordi jeg synes det er viktig å fjerne noen av fordommene og mytene rundt denne formen for familiedannelse. Jeg snakker gjerne om adopsjon. Jeg forteller gjerne om mine egne erfaringer, om tildeling og hentereisen. Om språkutvikling og praktiske utfordringer. Jeg rynker ikke på nesa over spørsmål om opprinnelsesland, ventetid, kostnader og godkjennelsesrammer. Men det er lov å forvente at vanlig folkeskikk fremdeles gjelder, som på alle andre områder i livet.
Det burde i prinsippet utelukke følgende spørsmål og kommentarer, samtlige reelle, samtlige stilt på offentlige steder (skolegård, butikk, bussholdeplass o.l), samtlige stilt av mennesker jeg slett ikke (eller bare så vidt) kjenner, og samtlige med ungene mine til stede:
- Vet dere om moren var narkoman/alkoholiker/prostituert?
- Vet dere om hun (altså Lillesøster) er HIV-positiv?
- Er det ikke skummelt når du ikke vet hvordan hun kommer til å bli?
- Hun er jo ikke så veldig mørk til å være neger, da (i et oppmuntrende tonefall).
- Er dette noe dere betaler for, eller er det for å hjelpe en organisasjon, sånn à la FOD?
For ordens skyld må jeg understreke at sånne spørsmål tross alt tilhører sjeldenhetene. De aller fleste mennesker holder seg godt innenfor det akseptable. Så om du er nysgjerrig: Spør gjerne, jeg svarer dersom jeg kan og vil.
Men er du usikker på om spørsmålet er passende, kan du kanskje vente med å stille det til ungene mine er utenfor hørevidde? Sånn for sikkerhets skyld.
For ja: Jeg er veldig, veldig glad i dem, begge to. De er det viktigste i verden for meg. Og dersom du sårer dem, blir jeg noe så inn i granskauen forbanna.
Jeg husker ikke hva hun heter. For nesten fire år siden hadde vi barn i samme barnehage. Vi vekslet noen ord av og til, men har aldri kjent hverandre godt. Når vi en sjelden gang møtes på butikken går det stort sett i hilsener og en og annen kommentar om været eller hvor vanskelig det er å finne på noe til middag.
Men nå syntes hun altså at det passet seg med en atskillig mer privat tone, der i hylleraden mellom suppeposer og nudler, ett års tid siden forrige tilfeldige møte. Lillesøster kikket nysgjerrig på damen. Lillesøster er riktignok liten, men både ”glad i” og ”begge to” er uttrykk hun kjenner og bruker. Forhåpentligvis gikk sammenhengen henne hus forbi allikevel.
Jeg snakker gjerne om det faktum at barna mine har kommet til meg på forskjellig vis, og jeg er ikke hårsår. Velmente, men klønete kommentarer tar jeg for det de er, og svarer alltid høflig, av og til svært velvillig, litt avhengig av sted og dagsform. Man blir dessuten blasert etter hvert. Men av og til blir jeg allikevel litt paff.
Som for eksempel når jeg får spørsmål om å gradere morskjærligheten jeg har for de to barna mine, sånn på rappen på Meny.
Er sånt vanlig, da, grubler jeg for meg selv. Første måleenhet på ”vanlig” er som regel å spørre meg selv om jeg ville gjort noe tilsvarende. Det ville jeg ikke gjort, men på den annen side er ikke jeg nødvendigvis noe godt mål. En rask og uformell spørreundersøkelse blant bekjente med to eller flere barn avslørte at ingen av dem har fått spørsmålet. Da er det nærliggende å anta at folk avkrever svar på slikt fra meg fordi ett av barna mine er adoptert. Sikker kan man naturligvis ikke være. Det kan jo hende at denne damens litt sære hobby er å stille nærgående spørsmål til fjerne bekjentskaper hun tilfeldigvis treffer på dagligdagse steder. Folk driver jo med så mye rart, som quilting, sekkepipe og håndball, også. Men nå digregerer jeg.
Hvor var jeg? Jo:
Jeg er adoptert, og har adoptert. Jeg har skrevet mye om adopsjon, blant annet fordi jeg synes det er viktig å fjerne noen av fordommene og mytene rundt denne formen for familiedannelse. Jeg snakker gjerne om adopsjon. Jeg forteller gjerne om mine egne erfaringer, om tildeling og hentereisen. Om språkutvikling og praktiske utfordringer. Jeg rynker ikke på nesa over spørsmål om opprinnelsesland, ventetid, kostnader og godkjennelsesrammer. Men det er lov å forvente at vanlig folkeskikk fremdeles gjelder, som på alle andre områder i livet.
Det burde i prinsippet utelukke følgende spørsmål og kommentarer, samtlige reelle, samtlige stilt på offentlige steder (skolegård, butikk, bussholdeplass o.l), samtlige stilt av mennesker jeg slett ikke (eller bare så vidt) kjenner, og samtlige med ungene mine til stede:
- Vet dere om moren var narkoman/alkoholiker/prostituert?
- Vet dere om hun (altså Lillesøster) er HIV-positiv?
- Er det ikke skummelt når du ikke vet hvordan hun kommer til å bli?
- Hun er jo ikke så veldig mørk til å være neger, da (i et oppmuntrende tonefall).
- Er dette noe dere betaler for, eller er det for å hjelpe en organisasjon, sånn à la FOD?
For ordens skyld må jeg understreke at sånne spørsmål tross alt tilhører sjeldenhetene. De aller fleste mennesker holder seg godt innenfor det akseptable. Så om du er nysgjerrig: Spør gjerne, jeg svarer dersom jeg kan og vil.
Men er du usikker på om spørsmålet er passende, kan du kanskje vente med å stille det til ungene mine er utenfor hørevidde? Sånn for sikkerhets skyld.
For ja: Jeg er veldig, veldig glad i dem, begge to. De er det viktigste i verden for meg. Og dersom du sårer dem, blir jeg noe så inn i granskauen forbanna.
mandag 7. januar 2008
Vi tenner våre lykter når det mørkner
Sneen dalte lett og fin, og strøk blidt mot ruten min
i morgens da jeg drømte på min pute.
Vi tok skjerf og votter på, hastet veldig med å gå,
snart var det tusen barnespor der ute.
Og vi tenner våre lykter når det mørkner,
og når alle lyder pakkes inn i vatt.
Ja vi tenner våre lykter når det mørkner,
kanskje lyser de til kvelden si'r god natt.
Først så trakk vi kjelken opp, på en diger bakketopp,
så suste vi avsted langt ut på jordet.
og så bar det opp igjen, snart var vi på topp igjen
så lo vi mens vi akte små og store.
Og vi tenner våre lykter når det mørkner,
og når alle lyder pakkes inn i vatt.
Ja vi tenner våre lykter når det mørkner,
kanskje lyser de til kvelden si'r god natt.
Vi har bygget oss ett slott, som vi syns ble stort og flott,
med prinser og en snedronning så vakker.
Vinterdagen tar farvel, vi må hjem nå er det kveld,
vi ser på himmelen at det lir og lakker.
Og vi tenner våre lykter når det mørkner,
og når alle lyder pakkes inn i vatt.
Ja vi tenner våre lykter når det mørkner,
kanskje lyser de til kvelden si'r god natt.
onsdag 2. januar 2008
Takk for det gamle
- Nå synes jeg det er mange bilder av Lillesøster her, sa min sønn. Og det hadde han forsåvidt rett i. Så her kommer et bilde av selveste Storebror - tatt på selveste julaften. Litt dessert i munnvikene fremdeles, og favorittgaven ved siden av seg. Det er fint å være sju år på julaften, selv om man naturligvis strammer seg opp for bildets skyld.
Og når vi først er i gang, tar vi med nyttårsaften i samme slengen. Storebror og Lillesøster er pyntet til trengsel og venter spent på gjestene.
Og når vi først er i gang, tar vi med nyttårsaften i samme slengen. Storebror og Lillesøster er pyntet til trengsel og venter spent på gjestene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
