- Er du like glad i begge to, spurte hun og ventet grådig på svaret.
Jeg husker ikke hva hun heter. For nesten fire år siden hadde vi barn i samme barnehage. Vi vekslet noen ord av og til, men har aldri kjent hverandre godt. Når vi en sjelden gang møtes på butikken går det stort sett i hilsener og en og annen kommentar om været eller hvor vanskelig det er å finne på noe til middag.
Men nå syntes hun altså at det passet seg med en atskillig mer privat tone, der i hylleraden mellom suppeposer og nudler, ett års tid siden forrige tilfeldige møte. Lillesøster kikket nysgjerrig på damen. Lillesøster er riktignok liten, men både ”glad i” og ”begge to” er uttrykk hun kjenner og bruker. Forhåpentligvis gikk sammenhengen henne hus forbi allikevel.
Jeg snakker gjerne om det faktum at barna mine har kommet til meg på forskjellig vis, og jeg er ikke hårsår. Velmente, men klønete kommentarer tar jeg for det de er, og svarer alltid høflig, av og til svært velvillig, litt avhengig av sted og dagsform. Man blir dessuten blasert etter hvert. Men av og til blir jeg allikevel litt paff.
Som for eksempel når jeg får spørsmål om å gradere morskjærligheten jeg har for de to barna mine, sånn på rappen på Meny.
Er sånt vanlig, da, grubler jeg for meg selv. Første måleenhet på ”vanlig” er som regel å spørre meg selv om jeg ville gjort noe tilsvarende. Det ville jeg ikke gjort, men på den annen side er ikke jeg nødvendigvis noe godt mål. En rask og uformell spørreundersøkelse blant bekjente med to eller flere barn avslørte at ingen av dem har fått spørsmålet. Da er det nærliggende å anta at folk avkrever svar på slikt fra meg fordi ett av barna mine er adoptert. Sikker kan man naturligvis ikke være. Det kan jo hende at denne damens litt sære hobby er å stille nærgående spørsmål til fjerne bekjentskaper hun tilfeldigvis treffer på dagligdagse steder. Folk driver jo med så mye rart, som quilting, sekkepipe og håndball, også. Men nå digregerer jeg.
Hvor var jeg? Jo:
Jeg er adoptert, og har adoptert. Jeg har skrevet mye om adopsjon, blant annet fordi jeg synes det er viktig å fjerne noen av fordommene og mytene rundt denne formen for familiedannelse. Jeg snakker gjerne om adopsjon. Jeg forteller gjerne om mine egne erfaringer, om tildeling og hentereisen. Om språkutvikling og praktiske utfordringer. Jeg rynker ikke på nesa over spørsmål om opprinnelsesland, ventetid, kostnader og godkjennelsesrammer. Men det er lov å forvente at vanlig folkeskikk fremdeles gjelder, som på alle andre områder i livet.
Det burde i prinsippet utelukke følgende spørsmål og kommentarer, samtlige reelle, samtlige stilt på offentlige steder (skolegård, butikk, bussholdeplass o.l), samtlige stilt av mennesker jeg slett ikke (eller bare så vidt) kjenner, og samtlige med ungene mine til stede:
- Vet dere om moren var narkoman/alkoholiker/prostituert?
- Vet dere om hun (altså Lillesøster) er HIV-positiv?
- Er det ikke skummelt når du ikke vet hvordan hun kommer til å bli?
- Hun er jo ikke så veldig mørk til å være neger, da (i et oppmuntrende tonefall).
- Er dette noe dere betaler for, eller er det for å hjelpe en organisasjon, sånn à la FOD?
For ordens skyld må jeg understreke at sånne spørsmål tross alt tilhører sjeldenhetene. De aller fleste mennesker holder seg godt innenfor det akseptable. Så om du er nysgjerrig: Spør gjerne, jeg svarer dersom jeg kan og vil.
Men er du usikker på om spørsmålet er passende, kan du kanskje vente med å stille det til ungene mine er utenfor hørevidde? Sånn for sikkerhets skyld.
For ja: Jeg er veldig, veldig glad i dem, begge to. De er det viktigste i verden for meg. Og dersom du sårer dem, blir jeg noe så inn i granskauen forbanna.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
13 kommentarer:
Amerikanerne har et utrykk som jeg synes passer i denne sammenheng:
You go girl!
Barna dine er kjempeheldige som har deg som mor. Begge to!
Tusen takk,Karen. :)
Det fins et øyeblikk i livet mitt da jeg gjorde en, for meg viktig, oppdagelse om adopsjon, det var dagen etter at jeg hadde født mitt eneste barn.
Jeg lå i sykehussenga og så på henne og var veldig lykkelig. Da slo det meg at jeg ville følt meg like lykkelig om jeg hadde fått plassert en unge der, som jeg ikke hadde født selv, som ikke hadde mine gener.
For det var ikke at min kropp hadde produsert henne som var det store. Det store var at der var hun, og vi skulle være sammen så lenge begge av oss lever, med alt det det innebærer.
En flott oppdagelse, fr.Martinsen. Jeg har gjort nøyaktig den samme. Det er jo det å ha ansvaret for et lite menneske, og få lov til å følge og støtte og elske det gjennom livet, som er det store.
Mye er annerledes med adopsjon. Men morsfølelsen er den samme. :)
Ikke sant?
Ansvaret, alle hverdagene, følge utviklingen.
Det skulle jeg ønske de visste de som strever og strever for å få biologiske egne barn. Men slike erfaringer er vanskelig å overføre til en annen dessverre.
Det er godt å se at dere blir like glad i barnet selv om dere har født det!!!
Toril
Har allerede fortalt deg akkurat hva jeg mener om disse menneskene du snakker om her, men glemte å gi en viktig beskjed: Hvis det må knuses noen kneskåler for å make a point, vet du hvor du skal sende dem.
Møkkafolk. Har ingenting til overs for folk som er tette i kålen. Hmpf.
He,he enda en person som er lett møbelert i toppen som kommer med fantastiske spørsmål... Jeg hadde trodd jeg kom til å få endel spørsmål underveis i adopsjonsprosessen, men ikke så mange inni granskogen teite spørsmål... Som for eksempel fra en av mine nærmeste venninder i går....; "Blir du med ut på byn på fredag?". Ikke særlig aktuelt siden vi reiser til Etiopia på søndag.... Hallo!!!
Heilt utrule
Som kjent: Folk flest kan ikke undervurderes nok...
Takk for kommentaren din på bloggen min! Må bare mht. ditt innlegg skrive en liten snutt jeg husker fra da jeg var ca. 3.5 (satt i vogn fremdeles):
TILFELDIG DAME (til min mor over hodet på meg): Neimen så søt! Snakker hun norsk?
Riiiight... Dette er ett av mine tidligste minner.
Du har også sammen med The Guardian inspirert dagens blogginnlegg!
Hrmmpph. Sekkepiper er da ikke det minste rart å drive med, vel!? ;)
Herremin, for noen frekke spørsmål. Enkelte mennesker burde blitt utstyrt med munnkurv og egen assistent som godkjente det som kom ut av munnen før noen andre kunne høre. Sært, rett og slett.
Og dette med at man ikke vet "hvordan hun blir", det gjelder jo faktisk alle foreldre da. Den kunne denne damen like gjerne fått tilbake, for jeg har da ikke peiling på hvordan sønnen min kommer til å være når han blir eldre, selv om jeg har født ham selv. Og så..? Det er jo litt av spenningen og moroa med å ha barn, synes jeg.
Jeg ble litt trist når jeg leste disse spørsmålene og får vite at de blir stilt mens ungene hører på. At det går an..!
Psykolade: En tidligere kollega av meg var ute og trillet sine nyankomne babytvillinger da en nabo spurte: "Men hvordan skal du får lært dem norsk, da?" Djiises! ;o)
Lothiane: Damen som spurte om "hvordan hun blir" fikk nettopp det tilbake. Og så kikket jeg litt på henne, sånn oppover og nedover, før jeg la til at det er ikke alle som synes at nettopp ens egne gener er så mye mer fortreffelige enn alle andres. Og det skal hun ha, hun lo faktisk litt beskjemmet og sa at det hadde jeg selvfølgelig helt rett i, så langt hadde hun ikke tenkt.
Legg inn en kommentar