Tre år, snart fire

Det er fint å være tre år, snart fire, og føle at sommeren varer evig.



Det er fint å være tre år, snart fire, og øve seg på å svømme både over og under vann.



Det er fint å være tre år, snart fire, og kose seg med riskjeks på et pappafang mens saltvannet tørker på solvarm hud.

Det er fint å være trettiseks år, snart trettisju, og få ta del i en slik rikdom.

Man kan ty til klisjeer av mindre.

10 down, fifty to go

- Blir du ikke stressa ved tanken på å leve sammen med ham i seksti år, spurte en bekjent meg rett før bryllupet.
Jeg tenkte meg om litt. Kjente etter.
- Nei, men jeg blir stressa ved tanken på å leve uten ham i seksti år.
Det blir jeg fremdeles.
Etter at vi møttes i studietida har vi hatt gode og onde dager, for richer and poorer, men kjedelig har det aldri vært.
En person som klarer å få meg (verdens morgentrøtteste menneske) til å le før frokost er verdt å ta vare på, for å si det sånn.

I dag har vi jaggu vært gift i hele 10 år. Det ligger sjampis i kjøleskapet.
Hurra for vårs!

Festivalsommer: Halvøyafestivalen 2009

På denne årstida er det festivaler på hvert skjær. Alle steder med respekt for seg selv, og en del steder som med fordel kunne trengt litt selvrespekt, arrangerer festival. Vi er ikke dårligere:
For andre år på rad arrangerer vi den sagnomsuste Halvøyafestivalen - med slagordet "Sommern er herlig i Fredrikstad", og det litt mer uoffisielle slagordet "en festival på lavt nivå".

I fjor lagde Rikke flott logo, program og adgangskort. I år har hun vært opptatt med trivielle ting som flytting og jobb, og dermed har vi valgt å ta en slags økologisk tilnærming: Vi gjenbruker fjorårets stæsj. Det er ganske uproblematisk, for vi følger aldri programmet uansett. Det er der mest for underholdningsverdien, og for å minne oss om noen hovedpunkter. For øvrig tar vi alt mulig vær-, føre- og formforbehold.


Eksempel på festivalprogram (klikk på bildet for større versjon)


Eksempel på festivalprogram 2 (klikk på bildet for større versjon)

Rosablogging: Hyttemote

Jeg synes ikke de klassiske motebloggene tar vårs hyttefolk helt på alvor. Det er litt andre strømninger som gjelder her ute i havgapet enn i Bogstadveien, for å si det sånn. Når man verken har butikker eller innlagt vann (knapt nok naboer, for den saks skyld), gjør det noe med det visuelle uttrykket.

Derfor tenkte jeg å gjøre mitt for motebloggsugne hytteentusiaster.
Her er Hannes hyttemote (temmelig inspirert av Avils hagemotepost, selv om jeg nok kan fastslå at jeg drar ting litt lenger, uten å skryte).


Håret er stylet med saltvann og hodepute.
Store solbriller - fordi det er sol, vel!
Koko-smil og kameraskygge, litt av samme grunn.


Rutete sommerkjole fungerer ypperlig i solveggen (og på stranda, og på utedoen, og i skogen, og i sofakroken for den saks skyld).


Den norske sommeren er en lunefull beiler, noe en hytteentusiast vet alt om. Hun tar derfor sine forholdsregler. Brun joggebukse for en avslappet look.
Uttrykket kompletteres med fars grå hyttetøfler med raffe nupper. Størrelse 43 gir rikelig med frihet og et lunt rom for tærne.

Sånn, da mangler vel egentlig bare en hatt av aluminumsfolie.
God sommer!

Oslofolk!

-Oslofolk, fnøs gamle onkel John foraktelig og rettet på den velbrukte skyggelua si. Det ble mumlet samtykkende fra benken på brygga. Oslofolk, ja. Etter en sånn diagnose var det liksom ikke noe mer å si. Alt som var feil med noe som helst var ferdig oppsummert og forklart.
- Oslofolk, vrælte guttungene anklagende i sundet når en prangende båt kjørte forbi, litt for fort i forhold til max 5 knop-skiltet som er synlig plassert i begge ender av den smale leia mellom halvøya og Fyrholmen.
- Oslofolk, hvisket mamma megetsigende, nesten som en hemmelighet, når hun snakket om hvordan bestefaren til en hyttenabo pleide å bade naken hver morgen.
Mamma tilhører den skolen som snakker høyt, men som lar stemmen falle til en hvisking når hun ikke kommer utenom de ubehagelige ordene. Og oslofolk var definitivt ett av dem.
Naken derimot, sa hun med normalt volum.

Jeg er tredje generasjon hyttebruker på ei halvøy helt ytterst i skjærgården utenfor Fredrikstad. Her ligger vi, uten bilvei og innlagt vann, som en slags moderasjonens enklave mellom litt mer populære Hvaler og adskillig mer bekostede Hankø. Inntil for noen år siden hadde vi ikke strøm heller.
Ettersom de få hyttene som er her ute stort sett har gått i arv gjennom generasjonene, leker ungene mine med ungene til mine sommervenner fra bardommen, akkurat som våre foreldre lekte med hverandre som små. Besteforeldregenerasjonen vår bygde de første hyttene sammen, med rekved og granbar og ærlig arbeid rett etter krigen. Slik lyder i hvert fall soga.
Alle var vi i slekt på en eller annen finurlig, ofte fjern måte (tremenninger av tremenninger er det mange av her ute), og alle hadde vi en tilknytning til Fredrikstad. Familien min hadde riktignok bosatt seg i nærheten av Moss, men det var avvik som kunne tåles.

Det fantes åpenbart et eneste, skandaløst skår i denne skjærgårdslykken: Oslofolk. De var heldigvis ikke mange, men de fantes. Noen få hytter var overtatt av dem, og noen andre hyttefolk pleide omgang med dem. Da kom de trampende, struttende av selvtillit og normativt bokmålsspråk, og tok seg til rette i idyllen.
De var annerledes.
De sa hun i stedet for ho, de konverserte med folk de møtte i stedet for å nikke (inneforstått vennlig og) avmålt på stien, og de drakk vin.
Ikke hadde de greie på verken stedsnavn eller gamle nabofeider heller. De brøt rett og slett med alle uskrevne regler. Du verden, så fascinerende de var. Jeg vaket i utkanten av dem med skrekkblandet fryd, men tok sjelden direkte kontakt.

Etter hvert har jeg sett at enkelte kanskje tar seg litt vel mye til rette i østfoldskjærgården. Vi har bøttevis med historier om nyrike gærninger som går på grunn i sundet her med splitterny, enorm båt mens de er milevis fra sitt egentlige mål. Eller folk som kjøper hytte og nekter de lokale ungene å springe på den stien de alltid har brukt for å bade, fordi den plutselig befinner seg på privat og ukrenkelig grunn.
Men det er klart at oslofolk-fordommen er som mange andre fordommer:
Det dreier seg om et (i dette tilfellet tilsynelatende lite, men betydelig) kulturkræsj, om brudd på en mengde uskrevne regler og om en påfølgende følelse av usikkerhet og utilstrekkelighet. Da tviholder vi mennesker gjerne på det vi kjenner.

- Oslofolk, hvisket mamma megetsigende i hytteveggen her for et par år siden, som forklaring på et eller annet jeg har glemt, men som sannsynligvis dreide seg om en høyst tvilsom fortøyning av en båt.
– Du vet vel at Mannen regnes som oslofolk, ertet jeg. Hun elsker svigersønnen sin, og synes alt han gjør er storartet.
– Og du vet at både jeg og ungene regnes som oslofolk her ute nå, sånn rent geografisk, tilføyde jeg gladinfamt.
Hun så sjokkert ut:
- Det er jo ikke sånne som dere jeg snakker om, da!

Nei, nettopp. Det er aldri sånne hyggelige, integrerte man snakker om.
Det er de andre.
Vi er alle potensielle oslofolk, et eller annet sted.



-----------
Jeg kom til å tenke på dette med oslofolk da jeg leste en post i den brillefine bloggen Livet leker, hvor dette blir nevnt i en bisetning i blogginnlegget, og tatt opp i kommentarfeltet. Der finner du også en kommentar til en interessant domsavsigelse i Fredrikstad tingrett i 2004.

Delvis sommerlukket

Se, så fine markjordbær som vokser i hagen. Helgas badegjest Rebecca (8) tar hensyn til både smak og estetikk.

Den observante leser har kanskje merket seg at det har blitt stille her inne på bloggen. Det har flere grunner:
1) Om sommeren er jeg så opptatt med viktige og presserende ting som bading, soling, grilling og sånn at blogging havner litt i bakgrunnen.
2) Jeg befinner meg tidvis i områder med relativt klein internettdekning.
3) Jeg har en litt murrende høyrearm som skal få nyte av en lang lærerferie sånn at jeg kan stille frisk og sterk og tasteklar til skolestart i august.

Derfor erklærer jeg delvis sommerlukning av Hannes hjørne. Jeg kommer nok til å slenge innom i ny og ne, men jeg kan ikke love at fredagsdiktet er på plass hver fredag. Jeg forholder meg nemlig ikke til klokke eller kalender for tida, og opererer utelukkende etter innfallsmetoden.

Nå sitter jeg altså her i kveldssola, med solkrem i huden, havsalt i håret og verdens beste fiskesuppe skvalpende i magen.
Skal jeg sove litt? Skal jeg drikke rosevin? Spille kort? Lese bok? Hvem vet.
Tøft liv, gitt.

Overvekt i minnebagasjen

Farmor og farfar hadde en blå tøyhund som het Fido og et kurongspill som pappa hadde lagd på sløyden. Den nederste kjøkkenskuffen var full av tegnesaker, og farmor sto opp tidlig med barnebarna og steke vafler. Da trallet hun sanger som "Det lå en pjokk og lukte". På loftet bugnet det av skatter fra gamle dager, men der fikk vi ikke gå alene. Kusine T og jeg prøvde å snike oss opp dit, men vi ble alltid oppdaget.
Farmor pakket aviser. Jeg fikk være med på jobben, og satt på pakkebenken med dinglende bein mens hun pakket fine bunker med Indre Smaalenene og fortalte om da pappa var liten. Lukta av trykksverte var besnærende.

Hjemme hos bestefar og tante Kirsten hadde osteskivene riflete mønster, og på veggen i kjellerstua hang selveste sjuende far i huset. Bestefar drakk kaffe fra skåla, slurpet den i seg med en sukkerbit mellom tennene. Når det nærmet seg jul, kom mølleren fram. Han var lagd av tre og papp, og sto over vedovnen og kvernet i vei når den varme lufta satte igang møllehjulet hans. Det med varmlufta skjønte ikke vi, for oss var det ren magi.
I garasjen sto en rød sparkesykkel i OleDoleDoffen-stil som vi kjørte fort nedover bakken. "Geitebein", brummet bestefar til oss, og sørget for å lære oss viktige ting som å takke høflig og skåle korrekt. Alle småjenter var "geitebein", gutta var "beksmørere".
Om sommeren fikk kusine A og jeg være med bestefar og tante Kirsten på museumsturer i vestfoldområdet.

Jeg har massevis av minner om glade lyder, gode smaker, spennende gjenstander og små, trygge ritualer. Jeg bærer dem med meg som nostalgiske sukkertøy fra barndommen. De ligger i et bortgjemt rom i veska, men jeg merker vekten av dem. Av og til tar jeg fram ett, fjerner papiret og sutter litt på det.
- Sånn var det, ja!
- Og husker du at...?
En trygg barndom er et så stort privilegium at det nesten er uanstendig - og en stor fordel når de kjipe tingene som verden byr på dukker opp etter hvert.

Det er sånne ting jeg tenker på nå som jeg har barn selv. At vi skaper minner for ungene våre, gir dem bagasjen de skal ha med seg videre. Og det er ikke bare vi foreldrene som pakker reiseveska deres.
En annen ting jeg tenker på, er at det ikke er de store, elleville anledningene jeg henter fram. Det er de små tingene, ritualene og de hverdagslige hendelsene. Jeg husker ikke mye av selskapslokalene fra runde dager, søttendemaitoget eller programmet fra nyttårsfeiringene, men jeg kan når som helst beskrive hver kvadratmeter av de to besteforeldrehusene.

Derfor blir jeg litt ømhjerta når Storebror vil ha mormors rundstykker hver gang vi er på besøk der, og Lillesøster alltid tigger sigarettpapir å leke med (jada, jeg vet det er lite PK, men ungene leker med det, de røyker det ikke - slapp av litt, da). Jeg lurer på om de kommer til å huske den gammeldagse rokken som står i gangen, eller kanskje de kommer til å snakke om hvordan mormor alltid tok dem med på besøk til naboene i oppgangen, som nesten fungerer som flere ekstrasett med besteforeldre.

Og derfor blir jeg glad for at både Storebror og Lillesøster har farmor rett nedi veien - en besteforelder i gangavstand har jeg aldri hatt selv.

Storebror har lenge fått lov til å rusle ned på besøk alene. Jeg vet at de to spiser brødskiver med sjokoladepålegg, ser på tegnefilm (farmor så på tegnefilmer lenge før hun fikk barnebarn), leser bøker og snakker om Livet og Vitenskapen - men stort mer vet jeg ikke, annet enn at de koser seg begge to, velsignet fritt for mellomgenerasjonen.
Nå er Storebror avgårde på miniferie hos grandonkel og -tante i Holmestrand sammen med jevnaldrende tremenning (siste rapport defra lød på makrellfangst, bading og ellers alt vel), og Lillesøster har fått lov til å bedrive farmorbesøk på egenhånd.

Da jeg kom for å plukke henne opp i går kveld, dumpet jeg rett opp i et bittelite kaffeselskap - visstnok det andre på to dager. Farmor har nemlig verdens søteste lekeservise fra hun selv var liten (du ser det på bildet helt på toppen). Dette 60 år gamle koppestellet får Lillesøster lov å leke med, noe hun gjør med fryd og innlevelse. Hun heller "kaffe" fra den bittelille kanna opp i bittesmå kopper, serverer "kake" og beordrer farmor til å spise og drikke med soleklar autoritet.
Og i går hadde farmor vært føre var og kjøpt inn bittesmå mini-Oreos som passet til det bittelille serviset. I tillegg har farmor massevis av skatter fra reisene sine, og ungene får lov til å leke med dem (hvis noen av babusjkadokkene ser litt bleke ut, er det fordi Storebror suttet av fargen da han var liten):



Det er så jeg formelig ser godminnekofferten pakke seg mens vi sitter der. Litt misunnelignostalgisk blir jeg også.
Heldigvis har farmor rom for svigerdøtre også, og en raus slant med kjølende vin i glasset en varm sommerkveld. Det viser seg at det fremdeles er plass til massevis av fine ting i minnebagasjen, selv om man er voksen.

Hvis Gud opererer som et lavprisflyselskap og dermed krever inn bagasjeavgift ved den berømmelige perleporten, havner jeg jaggu i trøbbel når jeg dør.
Snakker om overvekt.