11 down, 49 to go

I løpet av sommeren har vi jaggu feiret et elleveårsjubileum, Mannen og jeg.

Det er altså elleve år siden jeg sto og luska bak en busk ved Strømmen kirke, iført full brudemundur med slør og dertilhørende stæsj, mens jeg ventet på at gjestene skulle komme seg inn i kirken sånn at jeg etter hvert kunne gjøre min strålende entré.

Det var en flott og personlig seremoni, mest fordi vi fikk vår ønskeprest Helge Fisknes til å utføre vielsen. Helge var Mannens konfirmasjonsprest, og selv om Mannen (i motsetning til meg) er en heftig agnostiker, hadde han alltid et sterkt forhold til Helge prest.
Han (Helge, altså) var leder i Aksept fra 1987 til 1996, prest i Kirkens Bymisjon, varm og raus og et menneske det føltes riktig og greit å avgi høytidelige løfter overfor (se bare her).

Bryllupsfesten fortsatte med en finfin fest i en ombygd låve, cajun-buffet til middag, noen tåredryppende taler og deretter dans og moro til kuene kom hjem (og enkelte mannlige gjester måtte vri svetten ut av finskjortene sine, for det var så moro på dansegulvet). Den gang var det fire år siden vi traff hverandre for første gang.

Ettersom vi giftet oss midt i sommerferietida, har vi hatt hver eneste bryllupsdagsfeiring deretter på hytta, med forskjellige gjester hvert år. Og ettersom vi ikke har stålkontroll på datoene her ute, har vi lært oss å stille mobilalarmen, sånn at vi husker dagen.
Det første året ble jeg nemlig vekka av at mamma ringte:
- Gratulerer med dagen, kvitret hun.
Jeg ble helt kald.
- Nå har mora mi blitt senil, tenkte jeg, for det er ingen her som har bursdag om sommeren.
Det tok litt tid før jeg skjønte at hun mente bryllupsdagen vår. Den vi hadde glemt.

Men nå som vi er gamle og kloke og endog lever i framtida med mobilvarsler og sånt, klarer vi å håndtere merkedagen finfint. Vanligvis pakker vi med oss en flaske schprudelwasser og handler noe godt til middag, men i år gikk vi ølveien og feiret med en flaske hver av det fineste trappistene har å tilby:


...nemlig en Rochefort 10.
Jeg mangler ord - dette er utenomjordisk god øl. Den er imidlertid tullete sterk, både i smak og i alkoholprosent, så det holder fint med en flaske til hver, dette er ikke en øl du kommer trekkende med i en sixpack på vorspiel. Det er en øl man nyter mens man snakker om fine og gøye ting.



...og etterpå spiste vi foie gras-crème brulée med jordbærsyltetøy (vi pleier å ha solbærgelé, men det hadde vi glemt å handle), mens vi sendte en vennlig tanke til den stakkars middelklassen borte på Hankø.
Jada, jeg vet det høres motbydelig ut, men det er en tradisjon. Og vi prater litt om hvor fort tida går, og alt som har skjedd, og skåler litt og er generelt glade, og synger høylytt og skrålende med på alle sangene vi liker.

Og vips, så har man vært gift i 11 år. Det er jo helt sjukt lenge!

Da vi annonserte at vi skulle gifte oss, var det noen som lurte på om det ikke var skremmende å tenke på å leve sammen med noen i kanskje 60 år. Det snakket vi om også, for vi er jo pragmatiske mennesker, og for oss var svaret enkelt:
- Det er mer skremmende å tenke på 60 år uten hverandre. Vi har det jo så gøy!