Fredagsdiktet: On being human

Jeg har et kjempecrush på C.S.Lewis, det har jeg hatt siden jeg var seks år gammel og ved en tilfeldighet la mine småbarnsfingre på boka Løven, heksa og klesskapet for første gang. Det var en av de første "ordentlige" bøkene jeg leste på egenhånd fra perm til perm, og gjett om jeg var lykkelig da jeg fant ut at det fantes flere bøker i serien!

Siden den gang har jeg lest Narnia-bøkene mange ganger. Som barn leste jeg dem som eventyr, og jeg drømte og ønsket så inderlig at Narnia virkelig skulle finnes, og at jeg skulle få komme dit. Det var ikke få klesskap som ble endevendt av en ivrig Hanne, men jeg antar at ingen av dem var gamle nok til å stamme fra Narnia (huset vårt ble bygd det året jeg leste Lewis for første gang).
Først som ungdom oppdaget jeg den kristne analogien i dem, og det fikk meg ikke til å like dem noe mindre, den gang følte jeg det mer som en nøkkel til å forstå en del av kristendommen.
Som voksen setter jeg pris på den underforståtte, finurlige måten han forteller på, som innlemmer både voksne og barn i historien, på hver sine nivåer.
Jeg tilstår gladelig at jeg ikke har lest stort annet av Lewis enn Narnia-bøkene, men noe har man da snublet over. Her er et dikt av samme forfatter.


On Being Human

Angelic minds, they say, by simple intelligence
Behold the Forms of nature. They discern
Unerringly the Archtypes, all the verities
Which mortals lack or indirectly learn.
Transparent in primordial truth, unvarying,
Pure Earthness and right Stonehood from their clear,
High eminence are seen; unveiled, the seminal
Huge Principles appear.

The Tree-ness of the tree they know-the meaning of
Arboreal life, how from earth's salty lap
The solar beam uplifts it; all the holiness
Enacted by leaves' fall and rising sap;

But never an angel knows the knife-edged severance
Of sun from shadow where the trees begin,
The blessed cool at every pore caressing us
– An angel has no skin.

They see the Form of Air; but mortals breathing it
Drink the whole summer down into the breast.
The lavish pinks, the field new-mown, the ravishing
Sea-smells, the wood-fire smoke that whispers Rest.
The tremor on the rippled pool of memory
That from each smell in widening circles goes,
The pleasure and the pang -- can angels measure it?
– An angel has no nose.

The nourishing of life, and how it flourishes
On death, and why, they utterly know; but not
The hill-born, earthy spring, the dark cold bilberries.
The ripe peach from the southern wall still hot
Full-bellied tankards foamy-topped, the delicate
Half-lyric lamb, a new loaf's billowy curves,
Nor porridge, nor the tingling taste of oranges.
– An angel has no nerves.

Far richer they! I know the senses' witchery
Guards us like air, from heavens too big to see;
Imminent death to man that barb'd sublimity
And dazzling edge of beauty unsheathed would be.
Yet here, within this tiny, charmed interior,
This parlour of the brain, their Maker shares
With living men some secrets in a privacy
Forever ours, not theirs.

(C.S.Lewis)