fredag 18. november 2011

What happens in Nittedal

Er det ikke på tide å ta med elevene ut i skauen? sa kollega Stian til meg for noen uker siden. Vi er kontaktlærere for hver vår MK-klasse. Kreative, morsomme og kloke elever, men det er ikke til å komme fra at de tilbringer veldig mye tid i halvmørke klasserom (de skrur av taklyset så fort de får sjansen) foran hver sin dataskjerm. Og når sant skal sies tilbringer vi voksne en del tid foran skjermene selv. Vi var skjønt enige om at det var på tide med litt avveksling, og dermed ble det tur fra tirsdag til onsdag. Boot camp kalte vi det (navnet var mest for vår egen fornøyelses skyld, og litt for å gladskremme elevene).


Pølser, hamburgere, kjøttgryte, pinnebrød, kaffekjele. Buffet, med andre ord.

Tur er sunt. Ikke bare på den klassiske hei hvor det går, fysisk fostring er toppen- friskusaktige måten, selv om det er lurt å røre på seg. Minst like sunt er det å bryte opp i hverdagsrutinene og møtes i andre omgivelser enn vi pleier. Tilbringe et helt døgn sammen, en haug mennesker med forskjellige personligheter, temperamenter, interesser og tålegrenser. Legge laptopen hjemme, spikke pølsepinner, hogge ved, tenne bål, fryse litt, synge høylytt, filosofere rundt leirbålet, ule mot månen, leke mørkegjemsel og sove altfor lite. Vi blir kjent med hverandre (og oss selv) på en helt annen måte.


Leirbål er alltid finere i virkeligheten enn på bilder. Men allikevel, da.

Det er magisk å få være lærer på sånne turer. Det er ikke alltid knirkefritt, og det kan bli både krangling, klaging og tårer. Vi skal ikke nødvendigvis være så redd for det. Innenfor rimelige grenser kan sånt være nyttig å kjenne på. Det kan jeg trygt si, med oppvekstens speiderturer og friluftsliv valgfag i niendeklasse friskt i minne. Ikke bare solskinn og fløyel, for å si det sånn.

Gjengen vi hadde med oss nå var ei boblende gryte av personlighet og energi.
Vi rakk knapt å sette fra oss ryggsekkene og si ordet leirbål før en brølende gjeng satte på sprang ut i skauen for å sanke ved. De slepte store stokker til bålplassen og gjøv begeistret løs på veden med øksa. Andre satte sin ære i å holde liv i bålet, noen sørget for musikk til arbeidet, noen diskuterte store og små verdensproblemer på finurlige vis og atter andre satte i gang med matlaging. Det var en fryd å se – og ikke minst høre – på dem.


Tidlig morgen: Rimfrost og bålfrokost.

Det er så mange ting jeg gjerne skulle delt, men det blir ikke det samme å fortelle om det som å ha vært der. Dessuten er det ikke alt som skal gjenfortelles. What happens in Nittedal og så videre.

Med fare for å virke svulstig (pff, hvem prøver jeg å lure, jeg lar meg gladelig rive med): Jeg har verdens beste jobb.

5 kommentarer:

MartheSlask sa...

Jeg er speiderledere - jeg tror det kvalifiserer som verdens beste hobby i så måte. Det er jo tårene, smilene og latteren man husker (:

Sirkus Kjersti sa...

Åh, jeg blir så innmari imponert når jeg leser om idealistiske lærere som har overskudd til å gjøre slike ting med elevene sine! Jeg er redd jeg aldri kommer til å bli en av dem... Jeg bøyer meg i støvet! :)

livetleker sa...

Og så jeg som trodde sånne turer stoppet med ungdomsskolen. Så flott at dere drar på tur. Vi drar på overnatting to av tre år, - og mins en av dem legges til denne årstiden. Det gir en ekstra dimensjon å sove ute når det nesten er vinter.

Etter en sånn tur blir ingen ting helt det samme.

Hanne sa...

Marthe:
Jeg er evig takknemlig for åra i speideren. Inkludert tårene og gnagsårene.

Kjersti:
Vi synes jo det er moro, og da er det adskillig lettere å gjøre litt ekstra. Jeg gir ikke så mye ekstra i papirarbeidet, for å si det sånn.

Livet leker:
På vår skole er det lagt opp til en kanotur og en sykkeltur i løpet av skoletida, så turene stopper nok ikke nødvendigvis med ungdomsskolen, nei. Men jeg kan betro deg at vi måtte mase litt for å få lov til å gjennomføre denne turen, for den var på eget initiativ. Men jaggu var det verdt det.

Merel sa...

Din skyld at jeg har nynnet på Pus Brodals gamle sviske i hele dag: "Har du gått og vasset klissvåt gjennom regnet / men allikevel hatt overflod av sang / For der foran deg og bak deg alle vegne / var det våte speidere som gikk og sang" Svaret er, i mitt tilfelle, JA. Håper ungene blir speidere også. Og at de får like fine lærere som dine elever har!