Berg-og-dal-barn

– Du er den dummeste mammaen i heeele verden og jeg vil til mormor og jeg skal skrike helt til jeg dør! Og så prøver hun åpenbart å gjøre akkurat det.

Hun tramper opp trappa og skriker så vindusrutene klirrer og epletreet i hagen krymper seg og savner bladene sine. Hun smeller i baderomsdøra og skriker så vannet vegrer seg for å renne i springen og såpa gjør seg smal og gjemmer seg i sluket.
Hun kaster kosedyr i veggen og skriker så sokkene i skittentøyet knytter seg selv sammen til et langt, langt tau og rømmer ut av vinduet og løper bortover gata. Hun kaster seg hodestups på senga og skriker så husstøvmidden lager seg bittesmå hørselsvern av hudceller og neglerester men allikevel vurderer å bli veganere, for det er ikke verdt det.

Og når mamma prøver å puste rolig og snakke bestemt og tydelig og voksent, holder hun seg for ørene og skriker at hun skal såvisst ikke høre på noen dustemamma som bare er slem og bestemmer skikkelig kjempeidiotiske ting! Som at hun ikke får turne på sofaryggen. Fordi den holder på å falle sammen, etter at noen har, ja, turna på den.

Bare kort tid før eksplosjonen satt hun malende og vaniljeduftende i armkroken og sang en nissesang med den aller søteste stemmen. Det er det vanskelig å se for seg når tapetbreddene krøller seg på veggen og prøver å flykte inn i bildet av Michael Corleone med pistolen, for der er det garantert roligere enn her.

Men så, like plutselig som det blåste opp, stilner stormen. Og når det er bare sporadiske sinnahikst igjen i den sterke, lille kroppen, vil hun synge igjen. Hun vil ligge på armen til mammaen sin, som plutselig ikke er noe dum lenger i det hele tatt, men faktisk er oppgradert til verdens beste, og som må love kors på halsen at hun alltid, alltid skal passe på jenta si.
Og så synger hun nattasangen med den aller søteste stemmen:

La ingen krig og sult og sånt
få gjøre oss fortred
La alle leve trygt og godt
i strihet og i fred.

Selvfølgelig er det sånn teksten må være, tenker mamma.
I strihet og i fred, jenta mi.
Alltid.