Reisebrev fra Göteborg

Jeg elsker hotell. Jeg elsker forventningene til rommet, piddeliploink-lyden nøkkelkortet lager når det settes i låsen og den lille oppdagelsesreisen for å finne ut hva som er hvor og hvordan ting er. Jeg elsker room service-menyen og velkomsthilsenen på TV-skjermen. Jeg elsker de små flaskene med såpe og sjampo på badet. Jeg elsker den litt distanserte, men profesjonelle servicen som gir meg det jeg trenger uten å kreve noe som helst av meg (annet enn normal folkeskikk og at jeg betaler regningen min før jeg stikker).
Og aller, aller mest elsker jeg hotellsenger.

Hotellsenger er nyoppredde oaser av  hvitt, rent, glatt sengtøy som lukter veldig svakt av klor. De roper innbydende: Legg deg ned, slå deg løs, hvil deg litt, se på TV, les ei bok, drikk vin, sov i ni timer, gjør hva du vil, det skulle bare mangle. Alt dette sier de, uten at de skravler i det hele tatt, de bare antyder det. Vi forstår hverandre uten ord, hotellsenger og jeg. 
Man kan hevde at hotellsenger og jeg er beviset på at motsetninger tiltrekker hverandre. Jeg er verken ryddig eller glatt (eller svakt klorluktende, for den saks skyld), og skal jeg være helt ærlig, prater jeg en hel del, selv når jeg er alene. 

Uansett: Allerede da jeg åpna døra til hotellrommet mitt i går, visste jeg at dette var en god match. En kjempeseng med et hav av puter, velegnet å gjøre prinsessen på erten matt av misunnelse. Jeg gjorde som ethvert vettugt menneske ville gjøre: Kastet meg ned, rullet rundt, lo høyt, åpnet en vin og bestilte mat fra room service. Mens jeg zappet mellom oTV-kanalene og knatret på Internett. Og jeg veltet meg i vissheten om at jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville.
Frihet!
Rock'n'roll!

Rock'n'roll-frihet: Jeg satt bukseløs i senga mens jeg så Antikrundan (!) på SVT og spilte Yatzy (!!) på iPaden. Og så sov jeg i samfulle ni timer og våkna tidlig, uthvilt og pinlig glad. Jeg spiste en utmerket frokost og sto trippende utenfor Göteborg Konstmuseum da det åpna. Deretter gikk jeg museumsbananas (Åh, det var så mye fint! Jeg må komme tilbake til det, for jeg skjønner ikke helt hva som skal til for å legge inn bilder på bloggen med iPaden) mens jeg lot som jeg var hemmelig agent på oppdrag - som lot som jeg var turist. 
Det er alltid morsommere når man later som sånne ting, det er min erfaring. Det var ekstra nyttig den gangen jeg sommerjobba med å pakke 48.000 par tennissokker på et lager i Fredrikstad, men det spriter opp absolutt alle situasjoner, også de som i utgangspunktet er superdupre.
Jeg vaklet tilbake til hotellrommet mitt (my precious!) med slitne føtter og tilfreds sinn utpå kvelden. Og jaggu klarte jeg å komme meg ut igjen for en bedre middag. 

Nå sitter jeg her, stappfull av opplevelser, krämig kantarellsoppa, ankbröst med äppelchutney, rødvin og tilfredshet.

Dette tenker jeg på: 
Det er sannelig mange hyggelige folk i Göteborg, påfallende annerledes enn i Stockholm.
Svensker forstår meg bedre når jeg virkelig drar på med min opprinnelig østfolddialekt. Samtidig slipper jeg å føle sånn på at jeg svorsker (vinn-vinn).
Tenk at noens jobb er å brette enden av dorullen på badet mitt til en fin spiss mens jeg er ute og gjør hva jeg vil.
Jeg snakker virkelig mye med meg selv.

Snapshot (19)

Lillesøster rører gjerne i løksuppa, men synes det oser fælt av all denne løken.
En kjapp tur ut i gangen, så var kokkeproblemet kreativt løst:  For jeg kan jo se gjennom hullene, vet du, mamma. 

Skuffa!

Det snakkes en del om at unger må lære seg å håndtere skuffelse og nederlag og sånn. Jeg skal ikke terpe så mye på det, for jeg innser at jeg har en del å hente på området selv. Man har vel det når man er trettini og tilbringer brorparten av tirsdagsettermiddagen gråtende på soverommet mens man synes skikkelig, skikkelig synd på seg selv, samtidig som man skammer seg inderlig over å være så selvsentrert at man sutrer putevaret vått over et åpenbart ilandsproblem.

Vel, tydeligvis takler jeg skam på samme måte som så mange av mine ilandskamerater, ved å blogge fullstendig skamløst om det. So here goes.

Saken er den at jeg sjelden er på tur. Jeg mener ikke sånn friskustur med termos i nærmeste skogbryn, men sånn tur som involverer museer, rent hotellsengetøy og ingen deltakere under konfirmasjonsalder, minst. Det er faktisk fire år siden sist jeg var på tur for meg selv.

Nå skulle jeg altså være med på London-tur med jobben til Mannen. Fra torsdag til søndag denne uka. Det skulle være hotellrom og program med middager og forestillinger. Og det aller beste: Hele fredagen hadde jeg til fri avbenyttelse, skinnende ren og blank. Jeg planla museer og gallerier, en kaffe-date med en tidligere elev som studerer der – og kanskje sågar en spasertur innom noen obskure bokhandlere jeg hadde fått tips om. Åh, så fint det skulle bli.

Det var ikke helt enkelt å få det til. Barnevakt fra torsdag til søndager vokser ikke på trær, det tok tid å pønske ut en løsning. Heldigvis hadde greie venninne Rikke både lyst og mulighet til å bo her i fire dager for å passe barna. Griseflaks!
Og ikke minst måtte ordne med fri fra jobben. Heldigvis hadde jeg opparbeidet meg to avspaseringsdager, og til slutt falt alt på plass med skjemaer og vikartimer og planlegging av undervisning mens jeg var borte. Sånt er nemlig ikke gjort i en håndvending. Skikkelig ikke.

Og i dag kom altså beskjeden om at det ikke blir noen tur allikevel. Eller rettere sagt, den blir sannsynligvis utsatt til mars.
Og jeg ble altså så helt alldeles urimelig lei meg. Jeg hadde gle-he-he-he-eeda meg så veldig. Nå sitter jeg altså igjen med to fullstendig meningsløst tomme fridager (og jeg som ikke har noe imot å være på jobb i første omgang!) som jeg kan bruke på å vasse rundt i lego, klesvask og hybelkaniner i stedet for å slange meg på et rent og ryddig hotellrom.

Ja, og så kan jeg se fram til å være hjemme alene med ungene en hel langhelg i mars en gang, når Mannen skal på tur (Igjen. Han reiser nemlig relativt ofte. Det gjør ikke jeg. Skikkelig ikke). For i mars en gang kan jo ikke jeg være med, ettersom jeg brukte opp avspaseringsdagene mine på ingenting nå og ikke jobber i et sted hvor jeg kan ta meg fri akkurat når det passer meg.

Kjempedeal, med andre ord. 

Så internettet, beklager at jeg sutrer så fælt. Jeg vet at dette egentlig ikke er noe stort problem. Jeg liker jo egentlig hverdager, jeg. Men det har vært så mye hverdag de siste åra, med jobb, studier, leksehjelp, matpakker, gymbager, planlegging, rydding og andre må-ting, og dessuten har det vært noen tunge ting oppå hverdagene igjen.

Nå hadde jeg sett fram til et bittelite avbrekk. Noe annet. Og jeg ble altså så inn i margen skuffa. Og litt skyldbetynget oppå der igjen, bare for å sette en ekstra spiss på det hele.

Blæh.

Barnearbeid er undervurdert

Jeg hater å måke snø.
Lillesøster (6) elsker å vise hvor sterk hun er.
Jeg har ikke måkt snø siden i fjor.

Alle vinner, med andre ord.

Til minne om Lala

Det er et anstrøk av sorg i heimen etter at Lillesøsters imaginære venn Lala ble revet bort fra oss, så altfor tidlig.

Lala har lenge vært en fast gjest i familien. Lillesøster (6) har visstnok kjent henne i evigheter, men det var først da hun (altså Lillesøster) begynte å snakke i noe som minnet om fullstendige setninger at Lala ble kjent for oss andre.
Lala (uttales Læælææ) var stort sett alltid til stede, særlig når noe skjedde. Og det må være lov å si at Lala hadde en del egenskaper som var tildels uforenelige med allment aksepterte normer for oppførsel.

En gang tømte hun for eksempel en halv boks pulverkaffe på teppet i andre etasje, og blandet det med akkurat nok vann til at det ble en tung, seig smørje som trakk grundig ned i teppet og var komplett umulig å fjerne. Så til de grader at vi endte med å fjerne teppet i stedet. Typisk Lala, kunne Lillesøster fortelle – med et litt oppgitt skuldertrekk. Det var tross alt ikke hennes ansvar å oppdra den ungen.

En annen gang benyttet Lala seg av en kombinasjon av kløktig list og rå makt for å lure Lillesøster (dengang knapt 4 år) til å rømme hjemmefra. Klokka viste noe som ingen vettuge mennesker ville anerkjenne som dagtid da jeg bråvåknet av at døra smalt. Full av bange anelser løp jeg ned i første etasje og kikket ut. Og ganske riktig, der trampet Lillesøster nedover veien med én støvel og én sko, iført sin aller beste penkjole og godt humør, i friske femten minusgrader. Lala hadde nemlig sagt at det var greit.

Lala satte igang de verste krangler i baksetet på bilen, og skiftet kanal på TV-en helt uten hensyn til andre. Hun mente at foreldre først og fremst var masete plageånder, og oppfordret Lillesøster til å smelle hardt i dørene for å understreke dette. Lala tømte godteskuffen på kjøkkenet selv om det ikke var lørdag. Hun gjemte unna Storebrors Nintendo DS under senga til Lillesøster og tegnet store kruseduller med kulepenn på spisebordet. Ja, en gang presterte hun sågar å tisse i Lillesøsters underbukse. Snakker om frekkhet!

Vi var alle ganske oppgitte over Lalas krumspring, det må være lov å si. Selv Lillesøster kunne bli litt sliten av denne iherdige vennen som etter sigende pendlet mellom Addis Abeba og Skjetten for å skape liv og røre i våre ellers så jevne hverdager. Men vi lærte oss å leve med henne. Tidvis var hun en stor kilde til underholdning.

Det var derfor med sjokk og vantro vi reagerte på beskjeden om at Lala hadde gått bort. Ifølge Lillesøster døde Lala av lungebetennelse for noen uker siden. Moren hennes har visstnok ringt Lillesøster på Hello Kitty-telefonen med det knusende budskapet. Det er litt ganske pinlig at jeg ikke har registrert Lalas befriende åpenbare fravær i det siste, men da Lillesøster fortalte nyheten, falt alle brikker på plass.

Lillesøster er ganske trist, for det er man jo når man mister en venn. Men hun er (etter forholdene) fattet, og har brukt brorparten av kvelden på å tegne og skrive en minnetale for Lala. Den skal hun holde i begravelsen, som er i morgen klokka halv tre.  Jeg fikk lov til å høre på forberedelsene i kveld og ga tilbakemeldinger som seg hør og bør. Det var en vakker tale, og det blir en gripende avskjed.
Helt i Lalas ånd.

Fredagsdiktet: Hvis du stapper moren din opp i en koffert

Hvis du stapper moren din opp i en koffert
Hva får du da?

En håndbagasje
du må slite med opp trappene
inn gatene
over plassene
gjennom byene

Kanskje du vil sette kofferten din igjen
glemme den på flyplassen
låse den vekk i oppbevaringen
Som om du virkelig skulle gjøre det
Som om det ville være nok
Ta en buss eller løpe
Bytte navn
Skifte adresse
Som om det ville hjelpe
Moren din er der
Moren din ser seg
Du trodde du la henne igjen
med kofferten
men hun er fortsatt med
halvt skjult
mellom øyenbrynene dine

(Gro Dahle)

Spøkelsestoget

I går ble jeg hypotisert på vei hjem fra jobben.
Bilradioen sto på P2 (jeg blir så aggressiv av sånne kjapp-kjappe friskusstemmer på radio, særlig om morgen, og da er P2 en oase), og jeg rakk akkurat å høre at de annonserte noe som hørtes ut som El Tren og Chris Watson. Ingen av delene sa meg noe som helst. Så begynte eh..lydsporet? Litt usikker på hva det kalles i sånne sammenhenger. Men hypnotisert, det ble jeg. Og det varte omtrent hele veien hjem.

Hør på dette.
Len deg tilbake, finn roen og hør ut hele sporet:


Er det ikke helt fantastisk?

Take the ghost train from Los Mochis to Veracruz and travel cross country, coast to coast, Pacific to Atlantic. Ride the rhythm of the rails on board the Ferrocarriles Nacionales de México (FNM) and the music of a journey that has now passed into history. 
It’s now more than a decade since FNM operated its last continuous passenger service across country. Chris Watson spent a month on board the train with some of the last passengers to travel this route. As sound recordist he was part of the film crew working on a programme in the BBC TV series Great Railways Journeys. Now, in this album, the journey of the ‘ghost train’ is recreated, evoking memories of a recent past, capturing the atmosphere, rhythms and sounds of human life, wildlife and the journey itself along the tracks of one of Mexico’s greatest engineering projects.
(Fra Touchmusics nettside)

Fredagsdiktet: Venetape

Det må da være lov å legge inn fredagsdikt etter midnatt, så lenge man fremdeles regner det som fredag. Jeg har vært ute med gode kolleger og snakket om alt og ingenting, og det var både fint og nødvendig. 

Onsdag tok jeg, som tidligere nevnt, farvel med en god venn. Sola skinte så skarpt på rimfrosten og han fikk et vakkert hvilested: Under et tre på Østre Fredrikstad gravlund, rett ved vannet. Underveis ble vi overrasket av Sivilforsvarets sirener, og noen av oss var enige om at det var akkurat så upassende at det passet seg, det også. Han ville likt det. 

Jeg holdt en liten tale i løpet av seremonien. Avsluttet med det som får bli fredagsdikt i dag. Det er et av de fineste diktene jeg vet om, og det er trist at jeg fikk bruk for det nå. 

I boka Vandre med vers skriver Halldis Moren Vesaas om dette diktet:

Mellom Tor Jonsson og Jan-Magnus Bruheim var det eit vakker vennskap, heilt fritt for kollegial misunning og kappestrid. Dei planla å bygge seg hytte i lag på heimetraktene. Jan-Magnus bygde hytta aleine etter at Tor var død. Han kalla hytta Torbu. 

Eit år etter at Tor døde skreiv Jan-Magnus sitt minnedikt Venetape.

VENETAPE

Ei uro jagar mellom von og misvon –.

Han lever ennå. Her må skje eit under!

Men venskap bergar ingen mann. Vi er åleine

på ytste øy i våre tyngste stunder.

Det slokna ljos mot gryet. Aldri skal

ditt hovud meire reise seg frå pute.

Uverkeleg og ørskegrå står dagen

med tunge augnelok mot blinde rute.

Eit hjarte slutta slå sin tunge blodkolv

og livet stupte under krav og kross.

Og døden kom. Han lyfte krossen upp att

og la han teiande og tungt – på oss.

Den fyrste dag – og alle dagar går.

Det snøar ute. Og eg står her inne

og ventar stilt. Men snø fell aldri over

det nakne stjernehimmeldjup av minne.

Det bankar nattetid. Det opnast dører.

Og alt som hender – det er nå det hender.

Det snøar på ei grav. Det er som frøyste tåror

or himmelauga over våre grender.

Eg står her framfor stengt, og kallar på deg

frå eisemdstrandi ved den stille sjøen.

Og ropet bryt or djupet: Kom attende!

Men venskap vekkjer ingen upp fra døden. 

(Jan-Magnus Bruheim)

Just Breathe

Jeg skal snart skrive mer. Må bare puste litt først.

Det har vært en tung dag. Det var tøft å si farvel til en venn. Nå hviler han under et tre på Østre Fredrikstad gravlund.

La oss puste litt, alle sammen – og høre på musikk mens vi samler oss.

Jeg lover å komme sterkere tilbake, snart. 

Ansiktet, fjeset, andletet

Noen ganger går jeg rundt i verden med et helt nakent ansikt.
Da vet jeg ikke hva jeg skal si.

Noen ganger klarer jeg å sette på meg et fjes som passer.
Et alvorlig fjes, for eksempel.
Et med mange seriøse ord, voksne og veloverveide,
som strømmer ut så ingen legger merke til
hvor nakent ansiktet mitt er.

Noen ganger klarer jeg å skjule det nakne ansiktet
bak fakter og fjas.
Hahaha, sier jeg. Promp, sier jeg. Det sa brura også, sier jeg
og fjeset mitt gjør som jeg sier.
Hahahaha, sier jeg igjen, og slår på blinklyset i øyekroken,
og folk slår seg på låra og tenker at
det var jammen morsomt.
Jeg er morsom.
Det virker.

Noen ganger forsvinner det nakne ansiktet mitt bak meg selv.
Jeg gjør bare en manøver
hvor jeg er større enn ansiktet mitt,
eller hvor ansiktet mitt er mindre enn meg
 – og vips, spiller det ingen rolle, fordi
jeg er jeg
og andre er andre
og sånn er det.

Men noen ganger,
noen ganger
er ansiktet mitt så nakent
at det ikke har noe å ha på seg.
Da vet jeg ikke hva jeg skal si.