Løksuppe er større enn forstanden

Jøss, jeg presterte visst verdens beste løksuppe i dag, sånn helt på slump og tilfeldigheter. Nå sitter jeg her, mett og helt idiotisk selvtilfreds, og tenker at jeg bør dele opplevelsen (og en slags oppskrift) med mine medmennesker.

Nybakte prektigpromper går lett i noen feller, og sånn var det med oss i dag. Vi er i ferd med å jobbe oss inn i et slags ukemenysystem som skal lette hverdagen både handle-, koke- og pengemessig. Nedtur da, å komme sulten hjem etter en hektisk arbeidsdag og påfølgende taekwon do-trening med ungene bare for å oppdage at vi helt hadde glemt å planlegge mandagsmiddagen. Ungene hadde riktignok spist før trening, men det var verre med oss voksne. Da var det bare å snoke i skapene og kjenne på magefølelsen.
– Løksuppe! hvinte vi, magefølelsen min og jeg.
– Hmmm, mumlet Mannen skeptisk. Og forlot kjøkkenet, klok av skade. Det går ikke alltid like bra når jeg skal spontankokkelere, for å si det sånn.

Jeg laina opp de aktuelle ingrediensene:
løk (duh!)
hvitløk
olivenolje
smør
mel
sukker, salt, pepper, timian
en slant hvitvin
oksekraft
vann
grovt speltbrød
ost (litt vanlig gulost, litt ridderost)

Og sånn gjorde jeg det:
Jeg skar 3 store løk i tynne, tynne skiver (skulle egentlig bruke alle de fire vi hadde, men den ene var ødelagt og ekkel).
Hadde litt smør og litt olivenolje i en kjele, og stekte løken i dette til den ble skikkelig myk og blank, nummeret før gyllen. Et par fedd hvitløk fikk være med på moroa, også.
Så strødde jeg over litt sukker og litt salt (kanskje en teskje av hver?) og lot det surre litt, før jeg gjorde det samme med en spiseskje hvetemel.
Deretter slumpet jeg oppi væske, og det er her det blir litt vanskelig, for jeg er slett ikke sikker på hvor mye jeg brukte. Men jeg tipper at det var snaut 2 dl hvitvin, ca 7 dl vann og en raus klunk med sånn toro oksekraft på gul flaske.

Dette fikk putre lystig med ei klype timian mens jeg ordnet brødet. Tre skiver grovt speltbrød ble pannestekt med litt olivenolje og gnidd inn med et fedd hvitløk.

Så var det bare å denge suppa over i en ildfast form, legge på brødskivene og toppe med osten. Etter et kvarters tid i stekeovnen var det en gyllen, boblende, velduftende herlighet.
Og den tidligere så skeptiske Mannen, som er en gourmet (les: kjøkken-nazi) av de helt store, ble gledelig overrasket. Det var etter sigende den beste løksuppa han hadde smakt i hele sitt liv.

Slett ikke rusk på en vanlig mandag i oktober.