lørdag 7. juli 2012

Vann! Vann! Vann!

Endelig tid for hyttelivet igjen, i hvert fall for de av oss som har ferie - altså undertegnede, Storebror, Lillesøster og Nabokusinebestevenninna (heretter kalt Kusina, for enkelhets skyld. Det er ikke enkelt å taste lange tekster på en iPad). Mannen skal jobbe en stund til, og ble bare med ut for frakthjelp og helgeavslapping.

Jeg var rimelig spent da jeg kom ut her i går, for vi har nemlig fått en revolusjonerende nyvinning her ute, en luksus vi egentlig ikke hadde trodd var mulig å oppnå på den ytterste (halv)nøgne (halv)ø.
Ta-daaa!
Rennende vann! Så mye vi vil! Helt til hytteveggen! Med kran og prima trykk og alt! Jeg klarer ikke slutte å bruke utropstegn! 


Det er vanskelig å forklare hvor ellevillt dette føles. Etter årevis (slekta har bedrevet hytting her i omlag 65 år) med frakt og bæring av drikkevannsdunker, oppsamling av regnvann i tønner bak hytteveggen og omhyggelig rasjonering av det verdifulle knapphetsgodet, kan vi bruke vann akkurat som vi lyster. 
Vi ble temmelig euforiske her i går, åpna og stengte krana utallige ganger mens vi lo som gale vitenskapsmenn. Se, det bare renner! Ahahahaha! Se nå! 
Lillesøster tok sporenstreks en spontandusj under den relativt kalde vannstrålen og insisterte på at det var kjempedeilig, og jeg vaska hender så mange ganger at det begynte å nærme seg en tvangshandling. Så brukte vi litt tid på å peke og le av de gamle vannkannene, for de er jo bare såååå forrige uke. Og etter at barna hadde lagt seg, satte Mannen og jeg oss på verandaen og drakk hvitvin mens vi beundret vannkrana. 


I dag har vi har slått oss løs med utagerende saftdrikking. Ungene har  fylt vanngeværene sine utallige ganger og hatt spektakulære kamper på plenen (i regnværet, men hvem bryr seg om sånt). Jeg fniser hver gang jeg kikker bort på den vidunderlig blanke vannkrana som henger der som et overflødighetshorn på rekkverket. Nå er den blitt behørig skrudd fast, og har fått et lite trebrett montert ved siden av seg, til såpe og sånt. En sånn usannsynlig luksus!



Og når vi først snakker om vann: Tropesommeren er bare en fjern drøm, men noen bryr seg lite om det. Kusineklubben har fattet et enstemmig vedtak om at badeaktiviteter gjennomføres i henhold til kalenderen, ikke temperaturen. Jeg bevitner vanviddet fra land, og konstaterer at jeg ikke er medlem av klubben. Men jeg bader nok snart, jeg også. Det er tross alt sommer, ifølge både kalender og magefølelse. 

3 kommentarer:

Hege sa...

Imponerende med sånne badeklubber. Men vanner er altså ganske fint. Vi sjøsatte båten i dag, og da var jeg uti med deler av kroppen. Det føltes lunt.

Gratulerer med vannkran. Her har vi seriekobla tønner bak hytta, dusj og kran og hele greia, - men vi er altså avhengige av at det regner på taket. Nå har vi skrevet oss på lista over de som vil ha vann og kloakk. Når det blir realisert vet ingen, og jeg synes ikke jeg trenger det. Man kommer langt med ei vannkran.

Fran sa...

Det er deilig at det går an å bli så hoppende glad for ei kran med kaldt vann i!

Hanne sa...

Hege:
Jeg tenkte også at vi ikke trengte vann og kloakk, da noen av naboene begynte å snakke om det for noen år siden. Vi har jo klart oss helt greit, og sånne nyvinninger koster tross alt en del penger. Så vi holdt stand. Men nå var vi plutselig omtrent de eneste igjen her ytterst på halvøya uten vann, og det ymtes om at det kommer til å bli pålagt på et tidspunkt, uansett. Og da foreldrene mine (som riktignok sjelden og/eller aldri bruker hytta lenger, men tross alt eier den) syntes det var fornuftig og gjerne ville bruke penger på dette, ble det altså vann på oss i sommer. Det er helt tullete deilig. :)

Fran:
Ja, det er nesten så man ikke føler seg så norsk og blasert en stakket stund! Tenk, vann! :)