mandag 27. mai 2013

Arkitektur i barnehøyde

Lillesøster (7) synes rekkehuset vårt har noen åpenbare mangler, og nå har hun store planer for utbedring. Til kveldsmaten i dag tegna og forklarte hun entusiastisk om hva som bør skal skje på hjemmefronten:


Den øverste firkanten representerer huset vårt. I den er det tegnet inn et vindu (vi har flere, men de er åpenbart ikke relevante for planen). Det er voksensoverommet i andre etasje som er utgangspunktet, for det vender ut mot hagen (og her bruker jeg betegnelsen "hage" i aller løseste forstand, all den tid vi snakker om en mellomstor gress-, mose- og leireflekk med noen ugressbed og et skamklipt epletre). Men nå digrereger jeg.

Planen er altså å lage ikke bare én, men to rutsjebaner fra soveromsvinduet vårt og ned i et stoort basseng i hagen. Den korte banen til høyre er for Hunden, som ifølge Lillesøster også drømmer om en fartsfylt rutsjetur ned i et vannbasseng, så til de grader at det nærmest vil være dyreplageri å nekte den firbeinte noe sånt. Jeg mistenker grovt vikarierende motiver i akkurat det tilfellet, for Hunden er ikke særlig glad i verken aking eller bading.

Når vi først er i gang med å bygge en hunderutsjebane, kan vi jo alltids slenge sammen en litt lengre bane for menneskebarna også, mener Lillesøster. Den ser vi som streken til venstre ut fra vinduet, og den inneholder åpenbart massevis av festlige svinger, store og små hopp – og sågar en liten loop.

Men ikke bare det! Lillesøster har lagt inn overraskelser underveis. Idet man setter ut fra vinduet, kan man aktivere en rekke effekter, som for eksempel "banan" (hvis man er sulten), "is"(hvis man er varm) eller "ulvehyl" (hvis man vil ha en ekstra skummel tur). Midtveis i løypa slakker banen litt ut, slik at man kan aktivere ytterligere effekter som "skum" (for den som ønsker boblende opplevelser nede i bassenget). Kontrollpanelene kan beskues helt øverst til venstre, komplett med egne hundeknapper.

Lillesøster ble så revet med at hun nesten glemte å spise brødskivene sine, og jeg huska plutselig alle planene jeg kom drassende med til mine egne foreldre. Utførlige tegninger over hvor utrolig enkelt vi kunne lage et svømmebasseng i hagen, eller hvordan vi faktisk skulle få plass til en ponni i garasjen. Og hvorfor kunne vi ikke ha rulleskøytebane i kjelleren? Jeg syntes de var noen treige, fantasiløse og unødvendig negative voksenpersoner som satte foten ned for alle framskritt jeg foreslo. Og jeg lovte meg selv at jeg garantert skulle bli annerledes når jeg selv fikk barn.

Så møter jeg meg selv i døra og må innse at jeg har blitt voksen voksnere. Jeg ser begrensningene. Jeg har alle innvendingene. Men mens Lillesøster forklarer, biter jeg dem i meg og konsentrerer meg om å stille oppfølgerspørsmål og komme med begeistrede tilrop. Før jeg skylder på borettslaget, som aldri ville godkjent ei diger vannsklie fra soveromsviduet. Og det skjønner Lillesøster godt, for alle resignerer i møte med borettslagsregler. Kanskje vi kan bygge en liten modell av det, i stedet?

Jeg er usikker på om jeg har blitt lurere eller feigere med åra.


6 kommentarer:

Åshild i bestemors hage sa...

Jeg trengte en slik historie akkurat nå. Jeg drømte om en dukkestue/lekehus med sykehusrom og scene. Jeg tror at jeg innså at det bare var en drøm for de ble nok aldri presentert for foreldrene mine.

Fran sa...

Lillesøster er svært fantasifull, mamma er drivende god til å videreformidle på en svært underholdende måte. Dere er et bra team:)

Hege sa...

Du kan jo spørre Lillesøster om det var noe sånt hun hadde tenkt seg. Jeg har i fullt alvor planer om å realisere det på hytta vår, - kanskje ikke med rusjebane, - men dog:

http://www.hegemor.com/2012/08/alt-du-trenger-vite-om-intex.html

Helga Marie sa...

Åh, minnene strømmer på! Det var ganske fint den perioden av livet da voksenfornuften var helt irrelevant!

Hanne sa...

Åshild:
Åh, det hørtes veldig fint ut, synes jeg. Men du var tydeligvis mer realitetsorientert enn jeg var som barn, for jeg trodde hver eneste gang at det var en mulighet for å få klarsignal for planene, bare jeg forklarte og argumenterte godt nok.

Fran:
Tusen takk. Vi er ofte et godt team (og noen ganger skikkelig ikke). ;)

Hege:
Jeg tror det er temmelig nøyaktig noe sånt hun ser for seg. Derfor er jeg usikker på om det er lurt å vise henne det.

Helga Marie:
Ja, det var jo det! Og det er hyggelig å kunne gjenoppleve litt av det med ungene - samtidig som det er en litt trist påminner om at jeg har mista så mye av den fine fantasien jeg hadde.
Heldigvis har jeg fremdeles evnen til å forsvinne fullstendig inn i bøker. Den tviholder jeg på.

Helga Marie sa...

Ja, det er så vemodig at den blir borte, den deilige fantasien. Jeg husker fortsatt godt hvor lei meg jeg ble da jeg plutselig en dag i 12-årsalderen ikke gadd å være med lillesøster og lillebror å leke fordi jeg ikke fikk det til lenger. Men, ja, bøkene har jeg også fortsatt. Heldigvis!