Du veit det er vår når...

Det er lett å merke tegnene. Jeg våkner tidligere, jeg nynner (om mulig) enda mer, og den fullstendig berusende lukta av bar asfalt og rå jord gjør meg svimete av lykke når jeg er ute og spaserer. Jeg inhalerer hver gang.

Vår tra la la/Vår tra la la/Vår tra la la/Vår tra la la/Vår i år

Andre tegn er kanskje ikke like universelle, men svært tydelige for de av oss som har videregående skoler som arbeidsplass. Jeg snakker selvfølgelig om lærernes svar på hestehov og blåveis. Jeg snakker om russ.

Når de første kneipp-skoa dukker opp i klasserommet, er det vår (gammelt lærerordtak).

Jeg har sett mange mislykka forsøk på russeknuter. Klassikeren er de som prøver å synge alle utsagn, eller snakke et annet språk, en hel skoledag. Det er rørende enkelt å sabotere: Man trenger bare å skråle litt insisterende på en annen, fengende melodi eller stille noen brå og sjokkerende spørsmål, så klapper kidsa sammen som Fredo Corleone i huset ved Lake Tahoe. Ikke at jeg vil ødelegge, altså, men noen frynsegoder skal vi lærere også ha.

Kneipptøflene på bildet var imidlertid de beste brødskoa jeg har sett så langt, svært gjennomtenkt og begrunnet i designen. Gaffatape i sålen for å forhindre slitasje, men ikke tape hele veien opp, for da blir det fuktig. Plaster rundt ankelen - fordi skorpa gnager.  Og vips, så var den knuten på plass.

Dette ser du ikke i reportasjene om det elleville forbruket til dagens russekull. 

Jeg ble så glad da jeg så denne sykkelen på parkeringsplassen forrige dagen. For selv om det er noen som bruker vanvittige summer på elleville russebusser og -konsepter, er det flere som nøyer seg med en litt rusten, gammel kassebil på deling. Eller kollektivtransport, for den saks skyld. Og det er altså noen som velger helt andre alternativer. Hvert eneste år. Det fungerer bare ikke så bra for tabloidene å syte over det elleville forbruket til ungdommen nå til dags når illustrasjonsbildet er en russesykkel og leserne selv kjører SUV. Hvordan skal vi kunne bli moralsk oppbragt over det, lissom?

Lukrativt å være en tur innom jobben til mamma i disse dager. 

Lillesøster (7) betrakter russ som fantastiske skapninger som attpåtil sitter på noe hun ønsker seg: Russekort! Hun rangerer russen et godt stykke over Djustin Biiiiber på kulhetsskalaen, og synes det er rart at den tidvis teite mammaen hennes får lov til å omgås disse mytiske skapningene på jevnlig basis. Derfor var det veldig stas å få være med mamma på jobben i dag. Her bruker jeg imidlertid "være med mamma" i begrepets aller løseste forstand, for jeg så ikke mye til henne. Mens jeg hadde fagsamtaler med elever veltet hun seg lykkelig i en haug med russ, midt i skolegården. Hun klarte sågar å true overtale noen av dem til å snurre henne rundt som en karusell. Opptil flere ganger.

I kveld var det ei fornøyd og lett mai-rusa frøken som skulle legge seg. Det var ikke noen vei utenom: Nattasangen måtte være Ja, vi elsker. Den hadde de øvd på i klassen i dag, og den skulle synges. Det ble ikke bare nasjonalsangen på sengekanten. Jeg måtte også gjennom ett vers av Vi ere en nasjon, vi med og en noe haltende versjon av Norge i rødt, hvitt og blått. Lillesøster deltok sporadisk, men ellevillt, der hun kjente igjen noe av enten tekst eller melodi.

Det var faktisk ganske fint, til tross for delvis sviktende stemme og/eller tekstkunnskap. Hjertet mitt rakk å svulme litt i kjærlighet både til datteren, fellesskapet, landet, og alt det der. Så lå vi en stund, helt stille, og smilte til hverandre.
– God natt, jenta mi, sa jeg kjærlig.
– God natt mamman min, sa hun og klemte meg.
– Sov godt, lille venn.
– Mamma, du lukter kritt.