Men kan vi egentlig leke sammen?

I kveld var vi på 1.kommunionsfeiring for ei nydelig ung dame, og dåpsfeiring for ei enda yngre (men like nydelig) frøken. Foreldrene var lure og slo sammen anledningene, noe som resulterte i en fabelaktig, kjempestor fest på et samfunnshus nær oss.

De små hovedpersonene har familie av eritreisk opprinnelse, og da vi kom til festen, ble Lillesøster (7) og jeg straks omringa av en stor flokk med smågjester som ikke kjente oss fra før, og som lurte fælt på hvem vi var. Eller mer spesifikt, hvem Lillesøster var, og hvordan det egentlig hang sammen at Lillesøster ligna på dem, men kom sammen med meg (for let's face it: Det var tross alt jeg som stakk meg ut litt i forsamlinga).

– Er hun også fra Eritrea? undret en ung mann som dro meg i kjolen for å få oppmerksomhet.
– Nei, men hun er fra Etiopia, og det er jo naboen til Eritrea, svarte jeg.
– Hæ? Er hun fra Etiopia? Men du da? Du er ikke det?
– Nei, jeg er fra Norge. 
– Men hun ER født? Er det noen som har født henne? Den unge mannen var ganske bekymra, nå.
– Jada, det er selvfølgelig noen som har født henne. Men ikke jeg. Jeg henta henne i Etiopia. 
– Men snakker hun norsk, da? spurte ei ung dame.
– Ja, hun har bodd i Norge siden hun var liten, beroliget jeg. Den unge damen trakk et lettelsens sukk.
– Hvilken skole går hun på? Hvor gammel er hun? istemte flere andre.
– Dere kan jo spørre henne selv, smilte jeg.

Og så gjorde de det, og Lillesøster svarte trygt og kontant, og på et lite blunk var alle formaliteter unnagjort, og hele ungeflokken forsvant for å leke politi og røver. Vi så ikke veldig mye til noen av dem på en stund – Lillesøster ble sågar igjen på festen litt ekstra lenge, for det måte jo danses en del, må vite (og konsumeres store mengder injera, wot og kake).

Før Lillesøster skulle sove i kveld snakka vi litt om dagen og den finfine festen, og vi kom innom spørsmålene som møtte oss, bare sånn for sikkerhets skyld.
– Synes du det var morsomt? Eller litt rart? lurte jeg på. Lillesøster dro litt på det.
– Mneeei, jeg synes ikke noen av delene, egentlig. Men jeg vet hvorfor de spurte så mye. 
– Å? 
– Fordi de hadde så lyst til å leke med meg, vel. For jeg ligna på dem, men de visste ikke om vi kunne snakke sammen, siden jeg ikke var fra Eritrea. Men da de fant ut at jeg snakka norsk, jeg også, ble de sånn "PJUUH!", kjempeletta, lissom. For da var det ikke noe problem. 

Hun har rett i det. Det viktigste er jo at man kan leke sammen. Da er det ikke noe problem.