Stort og stygt – og anbefalt

Forrige kveld så Mannen og jeg Stort og stygt på Det norske teatret. Det var fantastisk. Det er sjelden jeg både gråter og ler så jeg gråter gjennom nesten ei hel forestilling. Det var så mye gjenkjennelse (både av den muntre og pinlige sorten), samtidig som jeg fikk noen helt nye aha-opplevelser og sterke innsyn i andres tilværelse.

(Foto: Erik Berg, Det norske teatret)

Da jeg venta min førstefødte for om lag tretten år siden, fikk min indre infoholiker fritt og usunt spillerom. Jeg oppdaga gravid- og mammasfæren på nettet. Der kunne jeg sitte i timevis og lese diskusjoner om hva vordende mødre kunne spise og hva de for all del måtte unngå hvis de visste sitt eget og barnets beste, nøyaktig hvor mye trening som var for mye eller altfor lite, i hvilken grad far egentlig kunne og burde engasjere seg i svangerskapet, og hvorvidt dyre og/eller naturbaserte hudkremer egentlig hjalp mot strekkmerker. Jeg har riktignok alltid vært infoholiker, men den enorme mengden unyansert informasjon kombinert med det ubegripelige temperamentet folk utviste i disse diskusjonene fikk meg til å felle et hav av (ikke så) modige hormontårer underveis. Det var en helt fremmed og komplett skremmende verden.

Av og til fikk jeg panikk: Herregud, jeg vet ingenting! INGENTING!!!
Og jeg måtte logge av litt. Men jeg kunne ikke logge av fra jobb og sosiale sammenkomster, hvor hvem som helst og fanden og hans svigermor åpenbart hadde fått frikort til å a) beføle magen min b) fortelle meg hvor utrooolig stor/bekymringsverdig liten magen min var i forhold til termin c) belære meg om hva jeg burde spise og drikke og hva jeg for all del burde holde meg unna og d) stille de mest intime spørsmål, av den typen selv ikke en gynekolog eller samlivsterapeut ville stilt.

Jeg leste alle bøker jeg kom over om svangerskap, fødsel og spedbarnstid. Jeg husker tydelig den solvarme, fine forsommerkveld jeg lå ute i hagen og strigråt fordi en av bøkene understreket at barn som ikke hadde vært nær den biologiske mammaen sin etter fødsel, kom til å bære preg av det hele livet. Jeg hadde aldri tenkt på det før, men ettersom jeg tilbrakte mine første måneder på barnehjem, var jeg sannsynligvis skadet for alltid. Det er en ganske overraskende erkjennelse å komme til en fin forsommerkveld etter jobb, når man bare skal lese seg opp litt på hva som venter. Lite visste jeg at jeg  var ekstra skadd fordi jeg ikke ante noe om dette og trodde jeg var lykkelig. Hormonene mine gikk fullstendig i spinn, og jeg klarte ikke slutte å gråte.

Da den førstefødte var liten, kunne jeg tråle mammasider på nettet helt manisk mens han sov, for å finne ut om han var normal eller treig eller fremmelig eller om det muligens kunne finnes noen avvik et eller annet sted.

Så ble jeg gradvis eldre, og barnet ble eldre, og jeg fikk enda et barn, som var dønn forskjellig fra det første barnet, og underveis gikk jeg på så mange små og litt større smeller og svelga så mange hårete kameler både på langs og på tvers at skuldrene senka seg, hakk for hakk.

Fremdeles kan det riktignok rable litt for meg, men det begrenser seg stort sett til ekstra travle perioder, eller når ungene gjør meg ekstra rørt (jeg er den dama som gråter så mye at hun ikke klarer å ta et eneste bilde av 17. maitoget, og som må klype meg hardt, hardt i armen på hver eneste skoleforestilling for at hulkinga mi ikke skal overdøve ungene på scenen).

Men jeg husker usikkerheten. Og jeg har kjent litt på sårheten, den aller største og verste sårheten i verden, den som handler om at barnet ditt av en eller annen grunn står utenfor, at det ikke blir inkludert, at det ikke blir ordentlig sett på sine premisser. Den tror jeg mange foreldre kjenner, selv om det naturligvis er i veldig forskjellig grad og varighet, og av veldig forskjellige årsaker.

I Stort og stygt møter vi to nabopar i ei boligblokk. Det ene paret har sønnen Arve (snart 3) og har akkurat fått vite at de venter barn nummer to. De lever et hektisk hverdagsliv: Tida strekker ikke til og kartet stemmer slett ikke med terrenget når det gjelder sønnens utvikling. Er han virkelig som alle andre barn? Hvorfor vil han ikke møte blikket deres? Angsten lurer under overflaten, men de våger ikke sette ord på det. Ikke ennå.

Det andre paret venter sitt første barn, leser alt de kommer over og er eksperter på småbarnspedagogikk – i teorien, vel å merke. De har klare meninger om hvordan naboene egentlig bør takle sønnen sin, og når de hører Arve gråte hele natta, mistenker de omsorgssvikt, for hvordan kan man ellers forklare det som skjer?

Det er Olaug Nilssen som har skrevet stykket, og jeg er vilt imponert over henne – og over de fantastiske skuespillerne. Replikkene er så overbevisende at det er som å høre dem på barseltreffet, i butikken eller i oppgangen. Jeg kjenner engstelsen til Arves mamma som en klump i magen, og ler meg fillete av de spissfindige dialogene og alle de lett gjenkjennelige foreldrefigurene. Arve (og lekekameraten hans) spilles av voksne, noe som kunne blitt platt eller overdrevet karikert, men her fungerer det pluss moms. Ikke bare tror jeg på at de er barn. Alle inntrykkene og situasjonene blir ekstra sterke fordi barna gestaltes av helt ufattelig dyktige, voksne skuespillere.

Det er så mye mer jeg kunne fortalt, men jeg vil heller anbefale deg å se det (det er ekstraframsyningar i september, kjøp billetter!). Og så vil jeg dele Halldis Moren Vesaas’ dikt ”Voggesang for ein bytting”, som dukker opp flere ganger i løpet av stykket. Like sterkt er det hver gang. Jeg har egentlig ikke vært så glad i akkurat det diktet, men nå leser jeg det på en helt annen måte.


Voggesang for ein bytting

Bysse bysse stort stygt barn.
Troll blir du kalla med rette.
Digraste gryta må hengast i jarn
om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som må bysse ein bytting.

Du er ikkje barnet mitt,
men eitt som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vakkert og blidt,
og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste.

Bysse bytting stor og stygg
-sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,
og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
men du, du er hata av alle her,
så trengst det da visst at eg har deg kjær.
– No trur eg du endeleg sovnar…

(Halldis Moren Vesaas)