Feministteologi: Kvinner i kirken

Feministteologi er plutselig blitt et slags hot topic. Riktignok i de litt smalere deler av folk flest, men det blir i hvert fall diskutert. Det handler om gudstjenestereformen: Utkastene til ny liturgi går svært langt i kjønnsnøytral (eller kjønnsinkluderende) endringer.
"Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn" skal for eksempel kunne byttes ut med "I den treenige Guds navn: Vår Skaper, Frigjører og Livgiver".
Klart dette skaper bølger, og jeg skal ikke gå inn på alle detaljene i hva jeg tenker om dette her. Men uansett hva man måtte mene er det jaggu på tide at vi snakker om det.
Noen av oss har gnålt om feministteologi før, og nå er det betimelig at jeg publiserer intervjuet jeg gjorde med sokneprest Anne Dalen da hun ga ut boka om Norsk Kvinnelig Teologforenings historie (intervjuet er tidligere publisert i Kirken Vår nr 04/2008).

Kvinner i kirken

- Kirken har vært dominert av menn i 2000 år. I et slikt perspektiv er 50 år veldig kort tid, fastslår Anne Dalen.
Soknepresten i Strømmen har skrevet bok om Norsk kvinnelig teologiforenings historie fra 1958-2008.

Vi villblomster i Guds hage,
vi vet at vi visner en gang.
Men selv den mørkeste klage
kan du forvandle til sang.
Vi løftes mot lyset og dagen
med røtter i jordens fang.
All skapningen lover deg,
du viser den rette veg.

Disse ordene fra Åse-Marie Nesses salme "Du spenner ut stjerneteltet" fra 1990, er en salmestrofe mange kvinnelige prester og teologer synger med gjenkjennelse. Kvinnelige teologer og kvinnelige prester har de siste 50 årene i varierende grad erfart at de har vært "villblomster" i Den norske kirke. For 50 år siden var det ingen selvfølge at de skulle eller kunne ha sin tjeneste i kirken.
(fra boka "Interesseforening, plogspiss og vaktbikkje")

– Den første generasjonen kvinnelige prester hadde ingen konkrete og fysiske forbilder, og måtte forme sine egne roller fra grunnen av, forklarer Anne Dalen.
Hun har skrevet boka om Norsk kvinnelig teologforening (NKTF), som har fått tittelen "Interesseforening, plogspiss og vaktbikkje".
Foreningen feiret 50-årsjubileum i våres, og i høst kom boka om foreningens historie. Den forteller om kvinnelige teologer som ønsket å finne sin plass i norsk kirkeliv.

Faglig fellesskap
I dag har nyutdannede kvinnelige teologer mange muligheter. For kvinnene som hadde studert teologi på 50-tallet var det et åpent spørsmål hva de kunne bruke cand.theol.-graden til. Det var langt fra selvsagt at de skulle eller kunne bli prester. Så hva gjorde de på den tiden?
I Dalens bok kan man lese at de blant annet arbeidet som lærere, misjonærer og sekretærer i kristelige organisasjoner.

NKTF ble stiftet i 1958 fordi de kvinnelige teologene ønsket et faglig og kristent fellesskap.
– I så måte var foreningen en interesseorganisasjon. NKTF er en frivillig organisasjon som fra første stund ble drevet på fritiden. Medlemmene har hatt ulike meninger om kvinnesak, feminisme og betydning av kjønn, men i NKTF har det vært et ønske om at alle de ulike meningene skulle kunne løftes fram, forklarer Dalen.
– Satt litt på spissen kan man si at de kvinnelige teologene for 50 år siden ønsket å finne sin plass i norsk kirkeliv, men de ville gjøre det på en forsiktig måte og ikke trenge seg på. Som de selv sa: "Vi vil ikke splitte kirken".

Kun kvinner her
Anne Dalen har selv vært aktivt medlem siden hun var student for tjue år siden. Hun har vært styremedlem, innleder på seminar, medforfatter i boken "Presterollen" og forfatter av høringsuttalelser.
– Foreningen er et viktig sted for å få mot til å være kvinne og prest samtidig, mener hun.
– Men er det fremdeles vanskeligere å være kvinne og prest?
– Det avhenger nok litt av hvor i landet man befinner seg. Det finnes fremdeles områder hvor det er uvant å møte kvinnelige prester, eller hvor noen har teologiske begrunnelser for ikke å ha kvinner i prestetjeneste.
Her i området er det imidlertid mange kvinnelige prester. På landsbasis er andelen av kvinner i menighetsprestetjeneste på om lag 20 prosent, mens på Nedre Romerike er omtrent halvparten av prestene kvinner.
– Og her i Strømmen og Skjetten menighet ligger vi jo veldig langt over snittet, ler Dalen.
– Her er nemlig kvinneandelen på hele hundre prosent.

Språk og kjønn
– Er det noen forskjell på hvordan menn og kvinner er prester?
– De individuelle forskjellene er store, uansett kjønn. Men foreningen gjorde en undersøkelse for noen år siden som tydet på at det allikevel er visse kjønnsmessige forskjeller. Hvis vi skal generalisere, kan vi nok si at kvinner er mer prosess- og relasjonsorienterte, og mer opptatt av det følelsesmessige i budskapet. Satt på spissen kan vi si at kvinnene lever budskapet, mens mennene overleverer det.
– Vi trenger prester av begge kjønn og mange personlighetstyper, fordi de sammen viser helheten og mangfoldet i det budskapet vi formidler og den kirken vi vil være.
– Når man leser om NKTF, kommer man over begrepet feministteologi. Hva er det?
– Det er en teologi som tar utgangspunkt i kvinnenes ståsted. Det handler om å lese og forstå bibeltekstene ut fra et kvinneperspektiv. Det handler også om en bevissthet omkring språkbruken vi har i kirkesammenhenger. Ordet far, for eksempel. Noen ganger kan det kanskje byttes ut med mor? Og når vi snakker om våre brødre, kan vi kanskje like gjerne snakke om våre søsken.

Fra minoritet til mangfold
Kjønnsperspektivet i språket har vært tema en stund. I en høringsuttalselse fra 80-tallet handlet mye av NKTFs uttalelse om kjønnsdiskriminerende språk i salmene. Foreningen var opptatt av at språket i salmene skulle være inkluderende, og at en revisjon av salmene burde gjøres på bakgrunn av dette prinsippet.
– Hvilken rolle har foreningen nå?
– NKTF er fremdeles viktig som en målbærer for kvinners røst i kirken. Likestillingsarbeidet er ikke fullført, derfor er vår rolle fremdeles viktig. Vi bidrar for eksempel fremdeles med vårt perspektiv i forskjellige høringsuttalelser, forklarer Dalen.
– Nå som vi kvinner i kirken går fra minoritet til mangfold, vil kanskje medlemmenes opplevelse bli en annen. Så ja, jeg tenker at foreningen og kvinneperspektivet fremdeles er viktig, men det blir spennende å se hvilket uttrykk dette får framover.


Kvinne- og kirkehistorie
noen viktige årstall

• 1811 Universitetet i Christiania åpner.
• 1884 Norsk kvinnesakforening stiftes.
• 1884 Kvinner får lovfestet adgang til å ta embedseksamen ved Universitetet.
• 1899 Valborg Lerche er den første kvinnen som tar teologisk embetseksamen i Norge.
• 1903 Kvinner får stemmerett ved menighetsmøter.
• 1904 Kvinner får stemmerett i Det norske misjonsselskap.
• 1911 Kvinner får adgang til å holde foredrag i kirken.
• 1912 Statens embeter åpnes for kvinner, men ikke embetene som statsråd, prester, militære og embetene i diplomatiet.
• 1913 Kvinner får alminnelig stemmerett i Norge.
• 1925 Kvinner får adgang til å forkynne i kirken utenom høymessen kl 11.
• 1929 Tora Helland er den første kvinnen som tar teologisk embetseksamen ved MF.
• 1938 Lov om å åpne alle statens embeter for kvinner blir vedtatt, men med en reservasjon om at "kvinner ikke bør ansettes som prester der menigheten av prinsipielle grunner er imot det". Loven kalles "Lex Mowinckel".
• 1956 Stortinget vedtar å oppheve loven om kvinners adgang til alle statens embeter fra 1938. Kvinner får samme rett som menn til å forkynne i de regulære gudstjenestene.
• 1958 NKTF blir stiftet
• 1961 Ingrid Bjerkås ble ordinert som Norges første kvinnelige prest.
• 1993 Rosemarie Köhn ble Norges første kvinnelige biskop.

Fredagsdiktet: Little Red Riding Hood

I bokhandelen snublet jeg over den nyeste boka til Marian Keyes, og ettersom hun produserer uimotståelig brain candy, måtte jeg bare kjøpe en stor dose smågodt mellom to permer. Jeg har såvidt begynt å lese den, og så langt virker den litt ...rar, skal jeg være helt ærlig. Ånder og greier? Jeg er skeptisk, men vi får se hvordan det utvikler seg.

Helt foran i boka fant jeg imidlertid et dikt jeg gjerne vil dele. Værsågod, her er ukas fredagsdikt:

LITTLE RED RIDING HOOD

Once upon a time
I was you
Keeping secret
Being True

What happened child
Of golden hair
What happened then
I wasn't there

Running wild
Laughing free
Bursting sun
You reached for me

But another won your heart
That day
A smiling lie
Danced your way

You followed him
Into a wood
No one saw
The wolf in hood

And now you stand
And stare at me
Your frock is stained
Your knees are green

How do I hold your hand and stay
How do I heal
That death
In May

This day
This night
This hour
Long due

This ink
This page
This prayer
For you...

Christina Reihill

Fine ting på en torsdag

Hver dag krysser jeg to elver for å dra på jobben

Den tanken slo meg på bussen i dag tidlig, og der og da hørtes det så betydningsfullt og dypt ut at jeg straks tenkte jeg måtte blogge det. Mulig jeg sov litt fremdeles (vi snakker 07.35), og dermed overdrev hele den derre wannabe-latinamerikansk-artsy-fartsy-forfatter-aktige greia.
Men allikevel: Ble glad.
Det teller.

Det snør, det snør, tiddelibom

Nå må det bare bli liggende på bakken, så er julestemninga rett rundt hjørnet.

Jeg har kjøpt fine perler til Lillesøsters fletter

Etter mye leting fant jeg endelig noen hos den lille frisøren (det er altså butikken som er liten, ikke selve frisøren) på Galleriet.


Vesterålens fiskeboller er tilbake!

Visste du ikke at de hadde vært borte, sa du? Scroll rolig videre, din fiskebolleignorant.
Det finnes bare én type kjøpefiskeboller, og det er Vesterålens. Siden de gikk ut av produksjon i februar har vi slitt med hverdagsmiddagene i heimen (vi snakker heftige fiskebolleabstinenser), så det var stor glede da den velkjente boksen nylig dukket opp igjen.
I dag kom jeg hjem til fiskeboller med hvit saus, poteter, bacondryss og revne gulrøtter med sitron - og ble så glad at det er litt pinlig.




Tillegg: Oppskrift på indiske fiskeboller, jfr kommentarfelt

Husbyggetips for smågriser

Hvis de tre små griser skulle være på jakt etter mer solid bygningsmateriale enn strå, kvist og murstein, bør de seriøst vurdere havregrøt.
Den store stygge ulven kommer ikke til å ha en snøballs sjanse i helvete til å blåse ned et sånt hus. Størknet havregrøt må være noe av det mest bestandige og gjenstridige materialet som finnes.

Aaargh!

En dag på Hogwarts

I dag har jeg (som tidligere nevnt) vært lærer på Hogwarts!
Vi har hatt temadag på MK-avdelingen hos oss, og det myldret av figurer fra Harry Potters univers i ganger og klasserom.
Harry selv var selvfølgelig der, i flere utgaver, sammen med Hermione og Ron. Men man kunne også treffe på mange andre elever ved den ærverdige trolldomsskolen, sammen med kloke ugler, kjælerotter og annen moro. Og sannelig dukket det ikke opp en og annen grøsseskummel dementor også!

Men hva med de andre elevene, de på ST (allmennfag, som det het før) og MD (musikk, dans, drama)?
De fikk ikke vite noen ting - for de var jo muggles!

Det var godteri og fjas, og en av elevene hadde bakt de grønneste muffinsene jeg noensinne har sett: De så giftige ut, men de smakte godt.
Vi hadde selvsagt vanlig undervisning gjennom dagen, men en temadag setter jaggu en uvurderlig spiss på tilværelsen. Jeg er imponert over hvor mye innsats noen av dem hadde lagt i kostymer og sminke.
Vi snakker farging av hår, sirlig teatersminke og forseggjorte kostymer. Andre hadde med svært få effekter fått til en snedig, subtil HP-effekt.
En interessant tendens er at vg2 og vg3-elevene var de ivrigste til å kle seg ut, mens blant vg1-elevene var det påfallende få som hadde tatt skrittet over i en magisk, tøysete verden. Er det sånn at de yngste (som altså er rundt 16 år gamle) er de som er mest redde for å virke barnslige? Eller er de ikke helt ferdig hjernevasket av den alternative virkeligheten på MK-linja ennå?

Elevene var delt opp etter hus, med flotte våpenskjold på dørene til klasserommene: 1.klassingene hørte til i Ravenclaw og Hufflepuff, 2.klassingene bekjente seg til Gryffindor, mens 3.klassingene var hjemmehørende i the house of Slytherin.
Jeg er kontaktlærer for en av 2.klassene, og da var det veldig naturlig å gestalte Minerva McGonagall, lederen for Gryffindor. Dessuten var det jeg som kom på hele temadag-greia, så jeg kunne egentlig velge rimelig fritt, haha.


I går måtte det lages skilt til alle klasseromsdører med hvert hus' våpenskjold på. Heldigvis har vi flinke elever, som tegner sånt uten problemer. Se, så fint!


De lagde andre skilt også, som dette: Room of requirements-skiltet var til utstyrslageret vårt, hvor vi oppbevarer kameraer og annet utstyr.
Selvfølgelig!


En av elevene utbrøt underveis: "Tenk om vi hadde jobba like effektivt med andre ting!"
Da hadde de fått gjort ekstremt mye, det er helt sant.


I Harry Potter-universet finnes det mange ugler, her representert ved en sjarmerende variant. Akkurat denne ugla bidro dessuten med de irrgrønne muffinsene.


Det var aldri noen tvil: Avdelingslederen måtte være selveste Dumbledore. Ettersom han heter Dagfinn, fikk han tilnavnet Dagfinndore.


AAAHHHH! Dementors!
"Expecto patronum!"



Vi hadde gjester utenfra, også: Rikke var på besøk fra The Department of Magical Communication for å holde foredrag om kommunikasjon og sosiale medier. Ikke la deg lure av det morske blikket, hun holdt et engasjerende og lærerikt foredrag, helt uten å være skummel.

Og ettersom det var planleggingsdag i barnehagen, måtte Lillesøster være med meg på jobben - komplett med kostyme. Hun hadde en strålende dag, skjønt jeg mistenker at hun får et vilt urealistisk bilde av hva videregående skole (eller skole i det hele tatt) egentlig dreier seg om.


P.S. Bildene er tatt med mobiltelefonen min, så vær (som vanlig) overbærende med den tekniske kvaliteten. Geniale bilder er det elevene som tar, ikke jeg.

Fredagsdiktet: The Sorting Hat's New Song

I dag har jeg undervist på Hogwarts, rett og slett.
Senere i kveld kommer det bilder, men inntil videre deler jeg et veldig Harry Potter-relatert fredagsdikt.
Det er intet mindre enn sangen som The Sorting Hat synger i begynnelsen av skoleåret i bok nummer fem: Harry Potter and the Order of the Phoenix. Det er et varsel om hva som skal skje videre, et historisk tilbakeblikk og en oppfordring om å stå sammen i vanskelige tider.
Og så slenger jeg på et lite teaserbilde for å vise hvor fine skoleskjold elevene mine har tegna denne uka!



THE SORTING HAT'S NEW SONG

In times of old when I was new
And Hogwarts barely started
The founders of our noble school
Thought never to be parted:
United by a common goal,
They had the selfsame yearning,
To make the worlds's best magic school
And pass along their learning.
"Together we will build and teach!"
The four good friends decided
And never did they dream that they
Might someday be divided,
For were there such friends anywhere
As Slytherin and Gryffindor?
Unless it was the second pair
Of Hufflepuff and Ravenclaw?
So how could it have gone so long?
How could such friendships fail?
Why, I was there and so can tell
The whole sad, sorry tale.
Said Slytherin, "We'll teach just those
Whose ancestry is purest".
Said Ravenclaw, "We'll teach those whose
Intelligence is surest".
Said Gryffindor, "We'll teach all those
With brave deeds to their name",
Said Hufflepuff, "I'll teach the lot,
And treat them just the same".
These differences caused little strife
When first they came to light,
For each of the four founders had
A house in which they might
Take only those they wanted, so,
For instance, Slytherin
Took only pure-blood wizards
Of great cunning, just like him,
And only those of sharpest mind
Were taught by Ravenclaw
While the bravest and the boldest
Went to daring Gryffindor.
Good Hufflepuff, she took the rest,
And taught them all she knew,
Thus the houses and their founders
Retained friendships firm and true.
So Hogwarts worked in harmony
For several happy years,
But then discord crept among us
Feeding on our faults and fears.
The houses that, like pillars four,
Had once held up our school,
Now turned upon each other and,
Divided, sought to rule.
And for a while it seemed the school
Must meet an early end,
What with duelling and with fighting
And the clash of friend on friend
And at last there came a morning
When old Slytherin departed
And though the fighting then died out
He left us quite downhearted.
And never since the founders four
Were whittled down to three
Have the houses been united
As they once were meant to be.
And now the Sorting Hat is here
and you all know the score:
I sort you into houses
Because that is what I'm for,
But this year I'll go further,
Listen closely to my song:
Though condemned I am to split you
Still I worry that it's wrong,
Though I must fulfill my duty
And must quarter every year
Still I wonder whether Sorting
May not bring the end I fear.
Oh, know the perils, read the signs,
The warning history shows,
For our Hogwarts is in danger,
From external, deadly foes
And we must unite inside her
Or we'll crumble from within
I have told you, I have warned you...
Let the Sorting now begin.

(J.K.Rowling)

Tell us your secrets, Tore!

"Før vi tok kontakt med dem, sjekket vi hva slags foreldre det var, og de fikk de beste skussmål" - Tore Strømøy, i Redaksjon EN i kveld

Jeg ser på Redaksjon EN , hvor gårsdagens Tore på sporet blir diskutert. Der hjalp den alltid like uselviske Tore en koreansk biomor med å gjenfinne sin bortadopterte sønn.

Det er utrolig mye å si om Tore Strømøy, det klamme programmet han lager og de merkelige premissene han lager det på. Noe av det blir gjentagelser av gammel irritasjon.
Fascinerende nok er min mer enn tre år gamle frustrasjon fremdeles gyldig, selv om Strømøy bedyrer at gårsdagens episode var en enhelthendelse, og at de ikke pleier å oppsøke adopterte. Noe sier meg at redaksjonen er veldig flinke til å legge ting bak seg.

Nok om det (akkurat nå). Jeg stusser imidlertid spesielt over én ting i kveldens debatt:
Tore tilbakeviser at han og redaksjonen noensinne har tatt direkte kontakt med adopterte på vegne av bioforeldre.
De kontaktet adoptivforeldrene, presiserer han, og understreker videre at de slett ikke ville tatt kontakt med hvem som helst blant a-foreldre, heller.
"Før vi tok kontakt med dem, sjekket vi hva slags foreldre det var, og de fikk de beste skussmål", beroliger han oss altså med.

Og da blir jeg nysgjerrig, altså. Hva i alle dager slags undersøkelser er det han og redaksjonen har gjort for å få disse skussmålene?
Har de sjekka med kolleger?
Forhørt seg hos naboer?
Snust hos sosialkontor?
Googlet familien? Skattelister?
Lapp på lokalbutikken?
WHAT???

Kjære Tore, nå må du dele med oss andre: Hvordan gjør man slike diskrete undersøkelser i forkant?
Sånne som med stor sikkerhet avslører hvorvidt folk er skikket og velegnet til gjenforening i beste TV-tid?
Do tell!