Alarm! Alarm! Sjokkbok på Romerike!

– Dette oppfordrer ikke akkurat til økt leselyst, sier mamma Elizabeth Larsen til rb.no.

Hun fikk seg litt av et sjokk da sønnen Adrian (7), kom hjem etter første skoledag på Kurland skole med sin nye lesebok i norsk.

OK, så kommer barnet ditt hjem fra skolen med ei bok som er frynsete og stygg. Det er selvsagt synd. Du tenker at "denne kan han ikke bruke".

Så hva gjør du?
Sender du med en beskjed til skolen i beskjedboka?
Ringer du læreren og sier ifra?
Neida!
Det naturlige er selvsagt å kontakte lokalavisa, som i sin tur bestemmer seg for å bruke tid og spalteplass på denne Alarmerende og Sjokkerende Saken.

Og så får skolen anledning bruke tid på å svare på ankl... eh... henvendelser fra pressen i stedet for å kommunisere direkte med hjemmet.

Det er sånt som legger grunnen for et utmerket skole-hjem-samarbeid.

Snapshot (3)

Forbløffende deilig å være tilbake i hverdagen igjen, selv om jeg var idiot-trøtt da jeg vinglet avgårde til jobben i det som føltes som midt på natta, men som egentlig bare var sjokkerende tidlig for en ferieør hjerne.
På brua over Nitelva måtte jeg gå av sykkelen et øyeblikk – for å snapshotte dette med mobilen.

Jeg har verdens fineste bilfrie skolevei!

Kommer jeg til å huske denne dagen om tjue år?

Feriens aller siste dag har vært en strålende sensommerdag, med glade unger løpende inn og ut av huset og generelt mye moro.
Nå er det snart kvelden og det er blitt mer oversiktlig: Lillesøster (4 1/2) har ei venninne på sitt rom, og Storebror (9 1/2) har en kompis på sitt rom.

Gutta bygger intrikate legokonstruksjoner og grubler og diskuterer lavmælt. På jentenes rom høres det ut som om de er i ferd med å hoppe seg gjennom gulvet og rett ned i første etasje.
I tillegg synger de, så høyt de fireårige strupene klarer (og de som har hørt fireåringer skrike, vet at det ikke er småtteri):
– Baby baby baby oooohhhhh, baby baby baby.
– Baby baby baby oooohhhhh, baby baby baby.

Hvor får hun sånt fra? Jeg som har prøvd å fostre opp ungene på hederlig rock og en anelse hip hop. Jeg sitter i første etasje og veksler mellom å gremmes og sjarmeres, mens jeg lurer på om jeg skal gå opp og sjekke om alle møblene der oppe fremdeles er intakte.

Da rives døra til Storebror opp, og bestemte skritt lyder, før det bankes kort og korrekt på Lillesøsters dør, tre raske rapp: bank bank bank.
Storebrors stemme skjelver av høflig indignasjon da småjentene åpner:
– Unnskyld, men kan dere være så vennlige å dempe dere litt? Det er helt umulig å konsentrere seg, og det høres forferdelig ut.
– Hahahahaha!

Rå jentelatter, før døra smelles igjen så det dirrer i hele huset. Et sukk fra den unge mannen, før han tusler tilbake til legobygging.
Og ganske riktig, to sekunder senere:
– Baby baby baby oooohhhhh, baby baby baby.

Fire, snart fjorten.
They sure grow up fast.

Snørr er også tykkere enn blod

blod er tykkere end vand
blæk er tykkere end vand
mælk er tykkere end vand
tykmælk er tykkere end vand

Verset er hentet fra samlingen Find Holger Danske (2006) av Maja Lee Langvad. Hun er født i Sør-Korea i 1980 og kom via adopsjon til Danmark. Utdannet fra Forfatterskolen i 2003, tre år senere kom altså boka som ble bejublet i kritikerkretser, sitert og debattert i adopsjonskretser – og ellers ikke så skrekkelig mye omtalt i det brede lag av befolkningen.
Og det er ganske dumt.

Mange ville hatt god nytte av å bli rystet litt i språk- og virkelighetsoppfatningen sin av Langvads vers, collager, invaderende skjemaer og språklige krumspring.

På nettsidene til Bergen offentlige bibliotek skriver Cathrine Strøm om boka:

Hun har skrevet en bok som er tynn som en diktsamling og som kategoriseres som dikt, men den består av spørsmål, påstander, ordbokoppslag, omskrivninger av politiske program, kopi av fødselsattester med mer. Collage, dikt eller debattbok eller alt sammen?

Et sted i boka listes det opp en lang rekke påstander om verden – slike som stadig blir uttalt, av en selv eller av andre, som var de Sannheter. Når de settes sammen på denne måten blir det tydeligere at det ikke finnes én sannhet, bare en rekke ulike oppfatninger av verden. Vi tar oss bare altfor sjelden tid til å virkelig tenke over hva som blir sagt.

Selv stiftet jeg bekjentskap med boka til Langvad da den kom ut, via et lukket, dansk adopsjonsforum jeg er så heldig å være del av, og jeg kan egentlig ikke skjønne at jeg ikke har skrevet noe om den før. Kanskje det er fordi de tilsynelatende enkle, og tildels lekne, diktene hennes rommer så mye kompleksitet og følelser, at det tar litt tid før det synker ned. Hun er så sint.

Det kan rett og slett være litt ubehagelig å lese diktene hennes, nettopp fordi de snur så opp-ned på alle de språklige konstruksjonene som danner en slags virkelighetsoppfatning hos oss.
Som i verset over her, med at blod liksom er tykkere enn vann (akkurat den formuleringen har jeg et aldri så lite horn i siden til selv, men Langvad gjør virkelig underverker med å trekke ned buksa på klisjeene).

Hun endevender dessuten alle relasjonene i en adopsjon og stiller nådeløse spørsmål, både for den delen av meg som er adoptert, og for den delen som er adoptivmor. Men nettopp derfor er hun også en veldig viktig stemme.

Jeg holdt foredrag på Hafjell sist helg (for Sør-Afrika-foreningen), og da snakket jeg selvsagt om min egen erfaring som adoptert. Som at i den grad jeg har følt meg annerledes eller spesiell, har det stort sett vært på en positiv måte. Det sies at man ikke kan velge familien sin, men foreldrene mine ble håndplukket til meg. De måtte gjennom både det ene og det andre av spørsmål, undersøkelser og attester og vente en evighet for å få lov til å ta vare på nettopp meg.

Jeg har alltid synes at det har en litt eksklusiv klang, og at det ellers i dagligdagse vendinger fokuseres altfor mye på dette med at man er blitt "oppgitt", "gitt bort" eller "forlatt".
Derfor pleier jeg som regel også å oppfordre foreldre til å snakke med barna om hvor etterlengtet de er, hvor ønsket de er og hvor heldige foreldrene er som har fått dem.
I et intervju snakker Langvad også om nettopp dette:

"F.eks. har jeg ofte fået at vide, at jeg er et ønskebarn. Det er jeg muligvis også set med mine adoptivforældres øjne, men ikke nødvendigvis set med mine biologiske forældres øjne.
Ved at fortælle adopterede, at de er ønskebørn, fortrænger man det faktum, at adopterede overhovedet er biologiske børn."

Det er vanskelig å være uenig med henne. Hun har et ekstremt godt - og viktig - poeng.
Vi skal ikke glemme "den andre siden" av adopsjonen. Jeg er redd for at den oftere ble unnlatt av forrige generasjons adoptivforeldre. Sannsynligvis i beste vilje, men med et uheldig resultat.
Jeg både tror og håper at denne generasjonens a-foreldre er flinke til å snakke med barna sine om nettopp de potensielt såre eller vanskelige tingene også.

For vi må jo ikke være redde for å åpne opp for barnas tvil, sorg og undren i forhold til hva som skjedde før de kom til oss. Og vi må aldri, aldri late som om bioforeldrene ikke har eksistert, eller ikke trenger å bety noe. Jeg håper at de fleste kan klare å romme begge deler – både smertedelen og ønskebarndelen, men jeg mener fremdeles at det er lurt å bygge opp en god posjon trygghet hos barna om at de er usedvanlig ønsket. Alt til sin tid, for å ty til klisjeene. Det er nok av andre som vil være ivrige etter å fråtse i de negative følelsene - og ikke engang språket vi bruker hjelper på det, jamfør dette med at blod er tykkere enn vann og liknende uttrykk.

I mellomtiden kan vi kanskje ta en god og grundig kikk på hvilke språklige bilder og selvfølgeligheter vi strør om oss med, og bli opplyst og martret av Langvad og hennes likekvinner.

Men det er altså ikke bare adopsjon Langvad tar for seg i boka.
Hun snakker om danskhet, nasjonalitetsfølelse og identitet. Hva vil det si å definere seg som en bestemt nasjonalitet? Hva skal til for å regnes som "en av oss"?

Dette er Danskerloven (hentet herfra):

1. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du er født i Danmark.

2. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du snakker flydende dansk.

3. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du er dansk statsborger.

4. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du bor i Danmark.

5. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du respekterer de danske love.

6. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi dine bedsteforældre tror det.

7. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du hejser Dannebrog i din have.

8. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du kalder nogle for nydanskere.

9. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du vil dø for Danmark.

10. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du føler dig dansk.

Det bør ikke være umulig å overføre en hel del av dette til norske forhold.
Jamfør VGs serie om det nye Norge (som jeg kommer tilbake til senere). Blæh.

I sommer har jeg lest...

...disse:



..og disse:


På tide å oppsummere litt nå, med en uke igjen av ferien. Før sommeren lånte jeg noen bøker på skolebiblioteket (ren luksus å ha bibliotek på jobben, skikkelig frynsegode!) og kjøpte noen andre på nett, for å ha en slags litterær godtepose å velge mellom: Noe lettlest, noe til ettertanke, noe humoristisk og noe spennende. Svenske bøker er jo for øvrig kjempebillige på nett, så dersom man ikke har noe imot å lese på svensk, kan man gjøre noen skikkelig kupp.

Juliet, Naked av Nick Hornby. Herlighet, for ei underholdende bok!
Trettiniårige Annie havnet ved en tilfeldighet i den lille nord-engelske byen Gooleness etter endt studietid. Det samme gjorde læreren Duncan, og ettersom de hadde det til felles at de begge befant seg i en avkrok, endte de opp sammen. Etter 15 års samboerskap tviler Annie på forholdet - det går liksom ingen steder. Duncan er manisk opptatt av den amerikanske singer-songwriteren Tucker Crowe, som forsvant fra offentligheten på åttitallet etter å ha gitt ut noen (etter Duncans mening) ekstremt undervurderte album. Duncan bruker all sin ledige tid til et nettforum for "crowologists", hvor han og likesinnede analyserer og debatterer hvert minste lille punktum i tekstene.
Boka er lettlest, men det betyr slett ikke at den er dum eller enkel. Den har mange skjeve, små betraktninger om livet, overraskende vendinger underveis og et språk så treffende og hylende morsomt at jeg skar tenner over å være alene da jeg leste den – for jeg ville så gjerne lese den høyt for noen!
Jeg har alltid hatt sansen for Nick Hornby, og Juliet, Naked er virkelig top notch. Anbefales!

Det lömska nätet av Helen Tursten. Svensk krim, men slett ikke i klasse med de store svenske. Dette er den åttende boka om politietterforsker Irene Huss i Gøteborg. Jeg likte et par av de første bøkene (som Tatovert torso) sånn måtelig godt, men de siste har vært skuffende, uten at det ga meg en lærepenge, for jeg kjøpte altså denne også. Lite overbevisende plot, merkelig dialog og ...mæh, jeg gidder ikke mer. Nå slår jeg opp med Irene Huss. Heretter kan hun etterforske uten meg som publikum.

Blodläge av Johan Theorin. Se, nå snakker vi gromsvenske igjen! For meg er Theorin en slags blanding av Mankell og Ajvide Lindquist, og fortjener dermed all den oppmerksomheten han kan få. Blodläge er den tredje boka (av fire planlagte) fra Öland. De er relativt frittstående, men i alle tre møter vi Gerlof Davidsson, som virkelig er en favorittdetektiv av dimensjoner: En noenogåtti år gammel pensjonert sjøkaptein, giktbrudden og sta. Det er nesten så jeg blir litt forelska. Dessuten får jeg vanvittig lyst til å reise til Öland, for selve øya har den egentlige hovedrollen i Theorins bøker. Jeg får se om jeg tør, det skjer jo så mye skummelt der.

Den orolige mannen av Henning Mankell. Nok en gromsvenske, men denne aller siste boka om Kurt Wallander var ganske annerledes enn de tidligere i serien, og det tok litt tid å omstille seg. Tempoet er langsommere, og det brukes mye plass på Wallanders tanker om livet og bekymringer over bli eldre. Selv plottet har utspring i Wallanders nære liv, all den tid den orolige mannen som forsvinner i begynnelsen av boka er Håkan von Enke, farfar til Linda Wallanders lille datter (jepp, Kurt er blitt morfar). Boka handler vel egentlig mest om aldring (og en del om storpolitikk og den kalde krigen), men det var veldig fint med et gjensyn med den skånske politimannen.

På vegne av venner av Kristopher Schau. Åkei, nå er jeg litt forelska i Schau. For denne boka er så fin og trist og smart og reflektert på en gang at det nesten ikke er mulig. De fleste har vel hørt om den, men greia er altså at Schau bestemte seg for å gå i så mange som mulig av de begravelsene som arrangeres av det offentlige, hvor det ikke er noen etterlatte i det hele tatt. Så satt han der, da, mutt alene i kapellene i byen, med bare en prest og en representant fra begravelsesbyrået. Jeg har hatt den på leselista lenge, men så ble den liksom litt glemt bort i bokhylla, før jeg kastet den i ryggsekken da jeg pakket til hytta. Vi var tre stykker som leste den etter tur på en og samme regnværsdag (den er ikke lang), og nå er det flust med avslørende tåreflekker på enkelte av boksidene. Har du ikke lest den ennå? Gjør det.

Min kamp 1 & 2 av Karl Ove Knausgård. Jeg sto imot lenge, for det var noe med det massive trøkket rundt disse som gjorde meg litt trassig. Dessuten likte jeg ikke Ute av verden, så jeg var skeptisk. Men jeg leste jo så mye av debatten om bøkene uansett, og etter hvert ble jeg nysgjerrig. Jeg lånte Min kamp 1 på skolebiblioteket, og i løpet av ferien måtte jeg fordundre meg krype til korset (eller rettere sagt kjøre til Fredrikstad) og kjøpe nummer 2.
Jeg er offisielt hekta.

En halv gul sol av Chimamanda Adichie. Vi befinner oss i Nigeria på 1960-tallet. De to søstrene Olanna og Kainene har valgt svært forskjellige liv. Men søstrene, deres respektive familier og venner deler drømmen om en ny, selvstendig stat: Biafra. Så bryter krigen ut, og livene deres blir snudd på hodet. Denne boka er jeg (ved en inkurie) ikke ferdig med ennå. Jeg begynte på den og ble veldig fenget - den forteller levende og malerisk om tilværelsen i Nigeria og oppspillet og konsekvensene av Biafra-krigen. Men plutselig forsvant den. Jeg lette og lette, men måtte til slutt reise avgårde uten den. I går fant jeg den – under dukkesenga til Lillesøster. Så nå kan jeg fullføre leseropplevelsen, heldigvis.

Bonusspor: Harry Potter and the Deathly Hallows (lydbok).
Ingen sommer uten en dose Harry Potter, og i år hadde Rikke med seg Harry Potter and the Deathly Hallows på lydbok, lest av selveste Stephen Fry (iiihhhh). Jeg har jo lest de første bøkene latterlig mange ganger, men Deathly Hallows hadde jeg bare rukket to gjennomganger av, ettersom den kom sist.

Fun fact: Det tar 1443 minutter å høre hele Harry Potter and the Deathly Hallows på lydbok. Ikke et sekund for mye.
Fun fact 2: Man blir like rørt og engasjert den tredje gangen.
En god oppladning til HP-filmen i november. Åh, som jeg gleder meg!

I mellomtiden skal jeg knause meg ferdig gjennom høsten, men er veldig åpen for flere innspill om gode leseropplevelser. Noen som har tips å dele?

Snapshot (2)

Hva jeg vil huske fra sommeren 2010:
Storebror (9) og Lillesøster (4) som strekker seg - og mestrer. Her på rotur alene, midt i sundet.

Fredagsdiktet: wishes for sons

Jeg kommer visst stadig tilbake til den (nå avdøde) amerikanske poeten Lucille Clifton, etter at jeg oppdaget henne tidligere i år. Det må være greit, for hun har så mange sterke, overraskende, rørende, sinte, morsomme og viktige dikt.


wishes for sons

i wish them cramps.
i wish them a strange town
and the last tampon.
I wish them no 7-11.

i wish them one week early
and wearing a white skirt.
i wish them one week late.

later i wish them hot flashes
and clots like you
wouldn't believe. let the
flashes come when they
meet someone special.
let the clots come
when they want to.

let them think they have accepted
arrogance in the universe,
then bring them to gynecologists
not unlike themselves.


(Lucille Clifton)