Snørr er også tykkere enn blod

blod er tykkere end vand
blæk er tykkere end vand
mælk er tykkere end vand
tykmælk er tykkere end vand

Verset er hentet fra samlingen Find Holger Danske (2006) av Maja Lee Langvad. Hun er født i Sør-Korea i 1980 og kom via adopsjon til Danmark. Utdannet fra Forfatterskolen i 2003, tre år senere kom altså boka som ble bejublet i kritikerkretser, sitert og debattert i adopsjonskretser – og ellers ikke så skrekkelig mye omtalt i det brede lag av befolkningen.
Og det er ganske dumt.

Mange ville hatt god nytte av å bli rystet litt i språk- og virkelighetsoppfatningen sin av Langvads vers, collager, invaderende skjemaer og språklige krumspring.

På nettsidene til Bergen offentlige bibliotek skriver Cathrine Strøm om boka:

Hun har skrevet en bok som er tynn som en diktsamling og som kategoriseres som dikt, men den består av spørsmål, påstander, ordbokoppslag, omskrivninger av politiske program, kopi av fødselsattester med mer. Collage, dikt eller debattbok eller alt sammen?

Et sted i boka listes det opp en lang rekke påstander om verden – slike som stadig blir uttalt, av en selv eller av andre, som var de Sannheter. Når de settes sammen på denne måten blir det tydeligere at det ikke finnes én sannhet, bare en rekke ulike oppfatninger av verden. Vi tar oss bare altfor sjelden tid til å virkelig tenke over hva som blir sagt.

Selv stiftet jeg bekjentskap med boka til Langvad da den kom ut, via et lukket, dansk adopsjonsforum jeg er så heldig å være del av, og jeg kan egentlig ikke skjønne at jeg ikke har skrevet noe om den før. Kanskje det er fordi de tilsynelatende enkle, og tildels lekne, diktene hennes rommer så mye kompleksitet og følelser, at det tar litt tid før det synker ned. Hun er så sint.

Det kan rett og slett være litt ubehagelig å lese diktene hennes, nettopp fordi de snur så opp-ned på alle de språklige konstruksjonene som danner en slags virkelighetsoppfatning hos oss.
Som i verset over her, med at blod liksom er tykkere enn vann (akkurat den formuleringen har jeg et aldri så lite horn i siden til selv, men Langvad gjør virkelig underverker med å trekke ned buksa på klisjeene).

Hun endevender dessuten alle relasjonene i en adopsjon og stiller nådeløse spørsmål, både for den delen av meg som er adoptert, og for den delen som er adoptivmor. Men nettopp derfor er hun også en veldig viktig stemme.

Jeg holdt foredrag på Hafjell sist helg (for Sør-Afrika-foreningen), og da snakket jeg selvsagt om min egen erfaring som adoptert. Som at i den grad jeg har følt meg annerledes eller spesiell, har det stort sett vært på en positiv måte. Det sies at man ikke kan velge familien sin, men foreldrene mine ble håndplukket til meg. De måtte gjennom både det ene og det andre av spørsmål, undersøkelser og attester og vente en evighet for å få lov til å ta vare på nettopp meg.

Jeg har alltid synes at det har en litt eksklusiv klang, og at det ellers i dagligdagse vendinger fokuseres altfor mye på dette med at man er blitt "oppgitt", "gitt bort" eller "forlatt".
Derfor pleier jeg som regel også å oppfordre foreldre til å snakke med barna om hvor etterlengtet de er, hvor ønsket de er og hvor heldige foreldrene er som har fått dem.
I et intervju snakker Langvad også om nettopp dette:

"F.eks. har jeg ofte fået at vide, at jeg er et ønskebarn. Det er jeg muligvis også set med mine adoptivforældres øjne, men ikke nødvendigvis set med mine biologiske forældres øjne.
Ved at fortælle adopterede, at de er ønskebørn, fortrænger man det faktum, at adopterede overhovedet er biologiske børn."

Det er vanskelig å være uenig med henne. Hun har et ekstremt godt - og viktig - poeng.
Vi skal ikke glemme "den andre siden" av adopsjonen. Jeg er redd for at den oftere ble unnlatt av forrige generasjons adoptivforeldre. Sannsynligvis i beste vilje, men med et uheldig resultat.
Jeg både tror og håper at denne generasjonens a-foreldre er flinke til å snakke med barna sine om nettopp de potensielt såre eller vanskelige tingene også.

For vi må jo ikke være redde for å åpne opp for barnas tvil, sorg og undren i forhold til hva som skjedde før de kom til oss. Og vi må aldri, aldri late som om bioforeldrene ikke har eksistert, eller ikke trenger å bety noe. Jeg håper at de fleste kan klare å romme begge deler – både smertedelen og ønskebarndelen, men jeg mener fremdeles at det er lurt å bygge opp en god posjon trygghet hos barna om at de er usedvanlig ønsket. Alt til sin tid, for å ty til klisjeene. Det er nok av andre som vil være ivrige etter å fråtse i de negative følelsene - og ikke engang språket vi bruker hjelper på det, jamfør dette med at blod er tykkere enn vann og liknende uttrykk.

I mellomtiden kan vi kanskje ta en god og grundig kikk på hvilke språklige bilder og selvfølgeligheter vi strør om oss med, og bli opplyst og martret av Langvad og hennes likekvinner.

Men det er altså ikke bare adopsjon Langvad tar for seg i boka.
Hun snakker om danskhet, nasjonalitetsfølelse og identitet. Hva vil det si å definere seg som en bestemt nasjonalitet? Hva skal til for å regnes som "en av oss"?

Dette er Danskerloven (hentet herfra):

1. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du er født i Danmark.

2. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du snakker flydende dansk.

3. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du er dansk statsborger.

4. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du bor i Danmark.

5. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du respekterer de danske love.

6. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi dine bedsteforældre tror det.

7. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du hejser Dannebrog i din have.

8. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du kalder nogle for nydanskere.

9. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du vil dø for Danmark.

10. Du skal ikke tro, at du er dansker,
fordi du føler dig dansk.

Det bør ikke være umulig å overføre en hel del av dette til norske forhold.
Jamfør VGs serie om det nye Norge (som jeg kommer tilbake til senere). Blæh.