torsdag 7. desember 2006

Naive Norge - og dumme dokumentarer

Noen som så den såkalte dokumentaren ”Naive Norge” på TV 2 tirsdag?
Jeg var lattermildt vantro de første ti minuttene, halvveist overbevist om at dette var en avansert spøk. Noe à la Kristopher Schous stunt fra 90-tallet, da han lurte et samlet norsk pressekorps til å tro at han var en anerkjent britisk kunstner. De har jo til og med nesten samme fornavn.

Men nei – nok en gang er det slik at virkeligheten overgår fantasien (eller parodien). Her får en fascinerende fordomsfull kar ture frem med kamera og sterke meninger, subjektivt og uten nevneverdig dokumentasjon for påstandene sine.

Innvandrere lukter, mener Christopher. De er mange. De lager mat – opptil TO ganger om dagen. Og de snakker høyt. Fyttirakker´n. Her flytter man inn i et tettbygd, urbant strøk som består av rekkehus og blokker, og så hører man lyder og har folk rundt seg. Tenk det!
Ikke mindre interessant er TV2s omtale av programmet. Jeg sakser friskt fra kanalen:
”Første dag i Christofers fotostudio på Holmlia blir det sirkus. To familier dukker opp samtidig. Fire pakistanere og ni afrikanere!”
Tenk det. FIRE pakistanere og NI afrikanere. Utropstegn. Her er det åpenbart duket for trøbbel. Er det rart mannen får hetta?

At den såkalte dokumentaren er en ”personlig og subjektiv fortelling”, er det liten tvil om. Problemet er at den engasjerte Christopher hevder å ”se miljøet fra innsiden”. Men her begår han kardinaltabben, ja, nettopp det samme han anklager sine fremmedkulturelle naboer for å gjøre: Han bor der riktignok, men han deltar ikke.

Han står elegant på sidelinjen og betrakter sine naboer med ironisk distanse og en god porsjon nedlatenhet. Han bruker begreper som ”neger” og smiler overbærende når unge, oppegående jenter på flytende norsk forklarer at de føler seg integrerte. Hvor ble det av det åpne sinnet kanalen bruker i omtalen sin? Mannen er jo ravende forutinntatt. Han samtaler ikke, han foreleser.

For ordens skyld: Jeg anerkjenner at vi har utfordringer i intereringspolitikken her til lands. Jeg anerkjenner også at det finnes krefter her til lands som slett ikke er villige til å tolerere andres levesett og individets rett til å definere seg selv. Men det gjelder både de som kan spore anene sine tilbake til Harald Hårfagre og de som kom over med siste fly til Gardermoen. Og Christofer Owes såkalte dokumentar bidrar dessverre ikke til noe som helst konstruktivt i den sammenhengen.

Vi skal kjempe for mangfold, toleranse og frihet. Ikke for retten til å slippe karrilukt fra nabogangen.


P.S. Når naboen min lager fårikål, lukter det på vaskerommet mitt. Jeg liker ikke fårikål. Men jeg liker naboen min. Og jeg har selv valgt å bo i rekkehus.

P.P.S. Den såkalte dokumentaren kan sees på TV2s web-TV.

1 kommentar:

Toril sa...

Hei Hanne:)
Du har en fin blogg og skriver så godt. Jeg så ikke "dokumentaren", men har jo skjønt at det var like bra, i hvertfall for blodtrykket. Jeg blir så utrolig trist når jeg tenker på at det er så mange i Norge som ikke klarer å se lenger enn sin egen, hvite potetnese. Samtidig er det mye bra som skjer også, heldigvis, så jeg prøver å tro at det er mest det barna våre vil møte i oppveksten. In shallah, som de sier på arabisk!