The horror!

Jeg tilhører den forsvinnende lille delen av den voksne befolkningen som synes Halloween er skikkelig stas. Jeg innbiller meg at mange av de som fnyser av hele greia, bare er mugne fordi de ikke selv rakk å være barn før Halloween ble innført, og dermed rett og slett er misunnelige. Eller de er gledesløse, gamle knarker som ikke unner store og små barn litt glede i mørketida. Og så tyter de om at "dette er hører ikke til tradisjoooonen vår". Vel, det er fint lite av de tingene vi nå driver med som opprinnelig tilhørte tradisjooonen vår. Juletreet ble innført en gang, det også. Og påskeeggene. Og poteten, for den slags skyld. Mye av mønsteret i bunadene våre stammer fra Kina.

Forutsetningen for en vellykket Halloweenfeiring er selvsagt at man har et minimum av spilleregler som følges (man ringer ikke på der utelyset er slukket osv) og dessuten gidder litt. Men uansett, jeg pleier å kle meg ut skikkelig, mørklegge entreen og vente på at noen banker på. Så skrider jeg sakte ut i gangen med en stor kandelaber, mens ungene utenfor ser det flakke i stearinlys og et skummelt ansikt. Så åpner jeg døra saaakte, for da knirker den sånn herlig skummelt. Kjempegøy!

Men i går kveld ble jeg akutt kvalm og dårlig i magen, og har tilbragt brorparten av natten på badet. God, gammeldags omgangssyke. Og selv om jeg ikke har spydd noe i dag, er jeg fremdeles slapp og kvalm og med noen helsikes magekramper. Så nå ryker hele Halloweenmoroa for meg. Ikke orker jeg å kle meg ut. Ikke orker jeg godteri. Jeg kan ikke engang håndtere godteriet, for jeg vil jo ikke risikere å smitte hele nabolaget.*
Så så sitter jeg her, syk og muggen og gruer meg til det begynner å banke på døra. Omgangssyke suger livskraften ut av en. Pokker.


* Liten oppdatering: jeg har delt ut litt godteri. Men jeg bruker Antibac, og dermed blir smittefaren mindre her enn på hele resten av Skjetten. Og ungene er så fine!

Adopsjon er ikke alltid en god løsning

Hvordan kan det være så lange ventetider for adopsjon, når det er så mange foreldreløse og fattige barn i verden?
Dette er et spørsmål mange ventende adoptivforeldre ofte får fra omgivelsene, i aller beste mening.
Det kan være vanskelig å forstå at ikke alle foreldreløse barn kan eller bør frigis for adopsjon, og vanskelig å forklare politiske realiteter, subsidiaritetsprinsipp og denslags som ligger bak denne virkeligheten. Men Adopsjonsforums kommentar til Tsjad-saken er både tydelig og nyansert, synes jeg. Honnør for godt informasjonsarbeid om et vanskelig tema!

Bøker for barn - og foreldre

Det finnes mange halvhjertede og dårlige forsøk på barnebøker, og det kan være en lidelse når samme bok gjerne skal gjentas kveld etter kveld etter kveld. Men nettopp derfor er det så herlig å finne bøker som er morsomme, søte, snedige og underholdende for både de små og de store, også etter åttifjerde gjennomlesning.

Her er to slike favoritter, elsket av både barna i huset og de voksne:

"Når to sier godnatt" av Tor Åge Bringsværd, illustrert av Tina Solli.
Et must for barn fra 2-årsalderen. Visste du for eksempel at når to brødskiver sier godnatt, legger de seg oppå hverandre og leker matpakke? Kjempesøt bok, og Lillesøsters absolutte favoritt for tiden.

"Mustafas kiosk" av Jakob Martin Strid, oversatt til norsk av Erlend Loe.
Rampete og absurd rim og regle-bok av den danske serietegneren Strid. Jeg begynte å lese den for Storebror da han var rundt 3 år gammel, og fire år senere er den fremdeles populær. Selv elsker jeg versene, som varierer fra hylende absurdmorsomt til underfundig og filosoferende.

Årets viktigste søndagstur

Så er det atter mulighet for å ta årets mest meningsfylte søndagstur! Årets TV-aksjon "Sammen for barn" arrangeres søndag 21.oktober, og pengene går til Unicef og deres arbeid for barn berørt av HIV og AIDS.
Les mer om det her.

Jeg er ansvarlig for TV-aksjonen på Skjetten, og jeg ønsker meg bøssebærere! Bor du i nærheten og vil hjelpe til?
Det er oppmøte søndag på Stav skole kl 16.00.
Send meg gjerne en melding hvis du kommer, og tips gjerne en venn!

Bor du ikke på Skjetten, stakkar? Da kan du melde deg som bøssebærer via linken her.

7 ting jeg liker ved meg selv

Jeg er blitt tagget av Olava, og jeg må tilstå at denne var litt av en utfordring. Egentlig er jeg slett ikke verst til å finne fine ting ved med selv. Ofte følger det imidlertid med et stort "men" etter utsagnet, og så må jeg liksom balansere det til. Men here goes, helt hemningsløst:

1. Jeg tør å gjøre ting jeg egentlig ikke tør. Dermed har jeg fått mange morsomme opplevelser og erfaringer, store og små.

2. Latteren min: Den er hjertelig og usjenert, og kommer lett.

3. Jeg er glad i venner og familie, og glad i å ha selskap. Derfor samler jeg folk hos meg i større og mindre tilstelninger flere ganger i året, og elsker det.

4. Jeg er en racer til å bake. Foccacciaen min smaker himmelsk, det samme gjelder valnøtt-og jarlsbergbrødet mitt.

5. Barn liker meg. Ungdom liker meg, til og med. Det henger vel sammen med at jeg liker dem også. Og jeg klarer å formidle ting til dem.

6. Jeg har evnen til å kose meg hemningsløst med en god bok, en god film eller en god vin, selv om det strengt tatt burde støvsuges eller noe annet fornuftig og kjedelig.

7. Jeg er flink til å gi komplimenter.

Såh! Da kan Rikke og Anna få lov til å bryne seg på den samme oppgaven. Lykke til!

På legevakten

I kveld har vi vært på legevakten.
Det begynte i dag tidlig (eller snarere i går natt, for klokka var vel ikke mer enn fire), med at Lillesøster ble merkbart tungpustet og hvesende. Da hun sto opp hadde hun ikke særlig stemme, og når hun pustet, hørtes hun ut som en litt defekt Darth Vader. Almenntilstanden hennes var ganske brukbar, men utover dagen ble hun dårligere og dårligere, stakkars liten. Hun sovnet stående med hodet på fanget mitt om ettermiddagen, og lå deretter så liten og slapp på sofaen, mens det hveste og rallet i det lille brystet hennes.
Til slutt bestemte vi oss for å reise på legevakten, og godt var det. For mens vi satt på venterommet ble hun veldig dårlig, og jeg ble for første gang alvorlig redd for at hun ikke skulle få puste i det hele tatt. Hun ble redd selv også, og prøvde å gråte, men fikk ikke ut en lyd. Det var grusomt å se på.
Heldigvis så resepsjonisten det også med en gang, og vi ble sluset rett inn og til behandling. Lillesøster fikk en maske på seg, og etter en stund ble pusten hennes lettere. Jeg brukte all energi på å holde tilbake tårene og være trygg og rolig.
Legen tror det kanskje kan være første tegn på barneastma, men det er vanskelig å si nå. De har tatt prøver, hun har ikke noen infeksjon i kroppen. Vi har fått med oss ventoline og babyhaler hjem, og har fått en henvisning til Ahus, så vi kan ringe rett dit om noe skulle skje. Vi føler oss mye tryggere nå. Lillesøster ba til og med om mat da hun kom hjem og lo litt, og nå sover hun.
Man blir så inderlig berørt når barna er syke. Jeg skulle så gjerne ha tatt alt ubehaget i stedet for dem.
Nå håper vi på en rolig og lettpustet natt.

Ps. Må for øvrig få berømme de som jobber på legevakten i Lillestrøm. Vi tatt veldig godt vare på, både medisinsk og menneskelig. Det er godt når systemet fungerer som det skal. All ære til dem!

Advarsel: inneholder (nesten) utelukkende skryt

Storebror sitter med blyant og tegner i en avis. Så roper han: "Mamma, se - jeg har tegnet briller og bart på finansministeren!"
Og ganske riktig, han har sluppet seg løs på en karikaturtegning (!) av Kristin Halvorsen. Jeg spør forbløffet hvordan i alle dager han visste at det var finansministeren?
"Det lignet på henne, vel!", lyder det litt oppgitte svaret. Guttungen har ennå ikke feiret sjuårsdagen sin.

Lillesøster har blitt ei skravlebøtte av dimensjoner, og hun er usedvanlig lærenem. Alle ord skal prøvesmakes og brukes. Noen av dem med en herlig personlig vri, som "ohonen" (med kraftig og langt trykk den andre o-en) for telefonen. Jeg er villt imponert over ordforråd og evne til å sette sammen ord. Forrige dagen hadde hun og storebror badet sammen, og dagen etter erklærte hun: "Sverre og Signe har badet og hoppet!" Er ikke det setningen sin for en som nettopp fylte to år?

Jeg lar meg så ofte fascinere og forbløffe av store og små ting de sier og gjør, disse ungene. Jada, det er nok av "nå må jeg telle til ti tusen og huske at jeg for pokker hoppe og danse meg er den voksne her og skal oppføre meg deretter, men det er så inn i granskauen vanskelig"-øyeblikk også. Men de passer seg slett ikke i en skrytetråd.

Dessuten kommer barna mine en gang til å bli store nok til å lage sine egne blogger, så det er greit å være på den sikre siden. For tenk om Storebror en gang i 2017 lager en post som heter "mora mi er skikkelig muggen og dette er sånn hun ser ut om morgenen". Grøss & gru. Kanskje ikke nødvendig å terpe så mye på den skriveopplæringen?