Om forfall, kameler og joggebukser

I dag brøt jeg et av mine absolutte prinsipper, et jeg for lengst hadde lovt meg selv å holde uansett. Det handler om joggebukser.

Da den offisielle permisjonen min gikk ut i november, hadde ikke Lillesøster vært hjemme et år engang. Det har hun for så vidt ikke ennå, førstkommende søndag er det et år siden vi kom hjem med henne. Uansett syntes vi (les: jeg) det var altfor tidlig å sende den unge damen i barnehage hele dagen, og ettersom jeg har hatt hjemmekontor i noen år allerede, kom vi raskt frem til en finfin pose og sekk-løsning. For litt penger trenger man jo. Lillesøster går i park mellom 11-15, og i løpet av de timene prøver jeg å få unnagjort jobbingen min. Ved behov tar jeg kvelden til hjelp, og det fungerer egentlig veldig fint. Jeg får jobbe- og voksentid, Lillesøster får noen timers lek i friske søttitallomgivelser og vi har lange, trygge og fine formiddager og ettermiddager sammen.

Det må være lov å si at det er mange fordeler med hjemmekontor. Man slipper distraherende kolleger, man kan høre på høy musikk, man har kort vei til alle hjemlige fasiliteter og man kan kle seg…eh…bedagelig. Jeg tusler rundt i slaskete joggebukser uten et grann sminke og er fornøyd med hvor mye jeg sparer på kles- og sminkebudsjettet. Skal jeg i møter eller oppdrag utenfor huset gleder jeg meg til gjengjeld over å pynte meg litt.

Men ett sted går grensa, og dette lovte jeg meg selv da jeg begynte å jobbe hjemme i 2004: Jeg skal ikke gå på senteret i hjemmejoggebuksa.
For meg er det nemlig et tegn på at man har begynt den ugjenkallelige utmeldingen fra det virkelige liv. Den ene dagen tasser man rundt mellom butikkhyllene på senteret iført en litt slaskete joggebukse. Før man vet ordet av det står man ved spilleautomatene og klarer såvidt å rive seg løs for å komme hjem og se Hotell Cæsar. Grøss og gru.

Jeg er ikke særlig pretensiøs. Løsningen min er nemlig som regel å dra på meg jeans for park- og butikkturer, og eventuelt stappe det ikke så stylede håret inn i ei lue. Ikke akkurat glamour, med andre ord, men en viktig grense for meg (OK, kanskje jeg tviholdt litt i overkant på de grensene da mødrene skulle spille fotballkamp mot sønnene ved siden av senteret før sommerferien, og jeg møtte opp i olaskjørt. Men jeg spilte fotball, jeg nikket sågar ballen og jeg beholdt prinsippet mitt).

Frem til i dag. Jeg satt og jobbet på spreng da jeg til min gru oppdaget at parken stengte om ti minutter. Akkurat nok tid til å dra på meg støvler og lue, men ikke til å skifte. Og vi måtte handle.
Dermed svelget jeg kamelen min, og trampet beskjemmet rundt på senteret iført en brun, utvasket hjemmejoggings som garantert aldri er blitt brukt til trening. Ut fra lua stakk tjafsete hårstrå som definitivt trenger både vask og klipp. Forfall på hjemmefronten.

Det mest forsmedelige er nok at ingen andre oppdaget forskjellen.