Ukas fredagsdikt har fulgt meg siden tidlig nittitall. Da lette jeg mye etter meg selv (på de rareste steder, ikke rart jeg ikke alltid fant meg), og følte meg til tider ganske alene. Av og til gjør man jo det, uansett hvor man er i livet. Diktet "Det er aleine du er" av Margaret Skjelbred har alltid gjort meg så merkelig fortrøstningsfull. Jeg er veldig glad i det, og i det faktum at hun skriver på min barndoms vestfolddialekt.
DET ER ALEINE DU ER
Det er aleine du er.
Du kan stå om du sjælver i knærna.
Om du skulle snuble og detta
kan det være ei styrke å vetta:
Du snubla i egne bein,
det var ingen du snubla på tærna.
Det er aleine du er.
Det er aleine du er.
Du skal huse det hele tia;
om livet går mot eller med deg,
om folk er snudd fra eller te deg.
Og mistær´u fotfeste litt
kan du kikke helt nederst på sia
jeg har ei fotnote der*.
----------------
* Det er aleine du er.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Takk for at du tar deg tid til å legge ut dikt! Jeg savner det norske språket titt og ofte og det er godt å innimellom lese litt andre ting enn det som VG og Dagbladet skriver på nett...:-)
Det var fint! Og fortrøstningsfullt, som du skriver. Det er jo ikke "bare" å være alene. Det betyr jo at man har: Seg selv! :)
God helg!
Takk:)
Jeg leser forresten diktet som et apropos til Om forfall, kameler og joggebukser...
God helg!
toril
Karen: Så hyggelig at jeg kan tilby litt norsk emigranthjelp. ;o)
Strekker: Nmelig! Det ligger mye styrke i å være trygg i seg selv.
Toril: Haha, det er ingen (bevisst) sammenheng der. Men som med dikt, er det lov å få en subjektiv oppfatning.
Legg inn en kommentar