Frukt er skikkelig oppskrytt.
Sånn, nå er det sagt. Min mørke hemmelighet, som jeg knapt har våget å tilstå for meg selv. For alle er da begeistret for frukt, og det er jo så sunt, og så godt - nature's own candy. Men nå har jeg altså kommet ut av skapet som fruktskeptiker.
Jeg synes rett og slett det er poengløst å gumle på et eple, og en banan er ubrukelig som mellommåltid for meg. Skal jeg velge sunn snacks, spiser jeg langt heller gulrøtter enn pærer. Grønnsaker elsker jeg nemlig, virkelig og ubetinget. De har altfor lenge stått i fruktens skygge, som dens litt snusfornuftige søskenbarn fra landet, men av meg får de dobbel tommel opp.
Bearbeidet frukt kan fungere. Jeg sliter med å spise frokost, og en smoothie fungerer utmerket i stedet. Likeledes liker jeg fruktsorbeter, fruktsalater og fruktfyll i gjærbakst, for eksempel.
Nå kom jeg forresten til å tenke på en kjempemorsom scene fra That 70s Show. Det er Halloween, og Kitty (mammaen) har lagret opp rosiner, nøtter og diverse frukt for å gi til de godteritiggende hordene. Red (mannen hennes) fnyser av henne, og spår katastrofe. Kitty er urokkelig og deler det ut til ungene.
Kitty: "Raisins are nature's own candy".
(Noe smeller i vinduet)
Kitty: "Red, what was that?"
Red: "Eggs. Nature's own hand grenades".
Det er ikke umulig at den scenen er morsommere når man ser den selv enn når jeg gjenforteller den, det tar jeg høyde for.
Men poenget mitt er uansett: Frukt er ikke godteri. Ikke er det mat heller.
Vil du ha godteri, spiser du sjokkis eller pottis. Vil du ha sunn mat, spiser du grovbrød eller grønnsaker. Frukt er en ingrediens, som kan brukes i både drikker og desserter, eller som garnityr (noen epleskiver på osten, er for eksempel godt), men som har svært begrenset egenverdi. La meg for ordens skyld gjøre et hederlig unntak for klementiner og riktig modnet ananas.
Jeg er klar over at jeg er sørgelig alene om fruktsynet mitt, selv i mitt eget hus. Men nå har jeg i hvert fall tilstått.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
10 kommentarer:
Du har min fulle støtte. Jeg liker frukt, men alle må få lov til å ikke like et eller annet. Denne var bare litt original, og jeg har aldri hørt om en kart som ikke liker frukt. Jeg skal bare si deg at det er ikke barebare å ikke like ost heller. Det er rett og slett sånn at jeg har angst, og nekter plent å smake på muggost og brie og sånne vemmelige saker. De som er glad i ost, er jo så VELDIG glad i ost. Jeg kniper min gamle munn igjen og sier nei! Unntak gjøres imidlertid for gul- og brunost.
Ellers vil jeg bare si at jeg leser fredagsdiktene du legger ut. Fine er de!
Fran: Takk for at du ikke dømmer en stakkar. ;o)
Jeg skjønner at vi alle har vårt, og din greie er ost. Det er jeg veldig, veldig glad i. Så dersom vi skal dele et ostebord en gang, kan jeg spise osten, og så får du frukten.
Hyggelig at du liker fredagsdiktene!
Da må jeg - som aktiv (og til tider manisk) fruktpusher overfor mine barn - bare innom med en historie fra barnemunn. Da Aksel var ca 3 år fikk han en skål med kiwi plassert foran seg mens han så på barne-tv. I pur glede utbrøt han: -Å! Er det lørdag?!
(Det skal legges til at da jeg fortalte denne historien ble jeg kraftig buet ut som mora fra frukthelvete som ikke unnet barnet mitt skikkelig godis. Jeg tok det til etterretning)
siri
Siri: Hehe, snusfornuftig og fin der, altså. Den var vel økologisk?
Men jeg pusher frukt på ungene, jeg også. Og grønnsaker. Sverre foretrekker agurk i matboksen fremfor frukt, og ligner således sin mor. Mens jentungen er storforbruker av frukt, så til de grader at vi må rasjonere. Det er liksom grenser for hvor mye banan man trenger i løpet av en dag.
Jeg er faktisk helt enig, men jeg har bare liksom ikke tenkt over det før. Jeg spiser frukt når jeg får det servert eller når det er tilgjengelig (som for eksempel når jeg trenger noe for å overleve frem til middag de siste timene på jobb), men jeg kunne like gjerne spist støv, egentlig. Men unntaket er behandlet frukt, og smoothies er noe av det beste jeg vet.
Og banan er jo rett og slett bare ekkelt, synes jeg. Det hender rett som det er (don't judge me) at jeg tenker, når jeg spiser banan, at dette er spise-versjonen av å drikke morsmelk i voksen alder. Men det er kanskje litt sykt igjen, hva vet vel jeg :)
Rikke: Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over det før, jeg heller - men det gikk plutselig opp for meg her forleden.
Smoothie er nammenam. Men banan er brekk-ekkelt å spise. Det er noe med konsistensen og smaken sammen, særlig når den er litt for moden. Grøssegrøss.
I KNOW! Jeg vil forresten gjøre det soleklart (i den grad jeg klarer, har drukket en del øl) at jeg ikke sammenligner smaken av banan med smaken av morsmelk, for jeg har faktisk aldri i hele mitt liv smakt morsmelk (i motsetning til de som ble ammet som barn, de husker sikkert smaken som bare det...). Jeg tenker mer på konseptet banan vs konseptet morsmelk - de er begge ekle ting med vemmelig konsistens som ikke er beregnet på andre enn barn og aper. Ja, og noen ganger litt i smoothies, da.
Ps: Bitty! hihihihi (du har sett de sketsjene i Little Britain, ikke sant? Hvis ikke skal jeg vise deg dem i påsken, så kan du le på etterskudd i stedet)
Jeg har bare tenkt å spørre Rikke om du virkelig tar litt morsmelk i smoothiesen av og til?! Bruker du det i vaffelrøren også, kanskje?
Nei, gi meg heller en frukt!
:-) fra Toril
Oj, presisering er åpenbart nødvendig i den siste setningen min: banan i smoothie, ikke morsmelk. Banan.
Men etter denne diskusjonen tror jeg ikke det blir så mye banan på meg lenger heller :)
Haha, jeg ser hvor Toril fikk den ideen fra, Rikke - det er veldig lett å lese kommentaren din sånn. Og jeg som kastet all morsmelken jeg hadde i fryseren for mange år siden. Den kunne jo blitt brukt i smoothie, i stedet for banan!
Legg inn en kommentar