Fredagsdiktet: Asfalt

Jeg vet det er tidlig og at jeg sannsyligvis blir skuffet, men jeg har reale vårfornemmelser om dagen. Det er noe med fuglekvitter og lukten av bar asfalt som får sommerfuglene i magen til å komme ut av vinterdvale. Jeg tar meg selv i å trekke pusten dypt, smile bredt og tenke: VÅR!

Med våren følger yrheten, og det er kanskje derfor jeg forrige dagen kjøpte en bok bare fordi den hadde bilde av Trond Espen Seim på coveret. Ja, det er pinlig. Og ja, jeg vet at verken han eller stemmen hans (iiihhh) er inni boka. Men han er så kjekk at jeg blir litt småfnisete av å tenke på det, og jeg trengte noe greit lesestoff til bussen, så da var saken biff.

Ukens fredagsdikt er en aldri så liten hyllest til våryrheten. Man blir aldri for gammel eller for gift til å sette pris på menneskelig skjønnhet. Og før noen finner på å stemple meg som en stirrende gammel gris (ettersom jeg er hunkjønn, blir jeg vel gammel purke, da), må jeg understreke at "ung" er et svært tøyelig begrep. Noenogtjueåringer er unge i massevis. I noen sammenhenger passerer sågar jeg som ung fremdeles.
Nok chitchat, her er fredagens fine ord. God helg - og god vårfornemmelse!


ASFALT

Gå bak unge gutter
se på lange skritt
tatt av unge ben
kraft i hasene under knærne
svai i ynglingehofter
det går som en plystretone
langs lange unge lår
et stykke natur, helt gratis
å se på.

- Magli Elster -